Krysset Klingenberggata og Olav V’s gate med Klingenberg kino.
Når jeg fra tid til annen besøker hovedstaden, blir jeg stadig minnet om tiden hvor jeg var aktiv i NRK Fjernsynet. Ta f.eks Klingenberg Kino. Den ligger i et av de travleste kryssene i Oslo. På slutten av 70-tallet produserte jeg en serie som het Funksjonshemmet. Det var en undervisningsserie som handlet om utfordringer for dem som hadde en eller annen form for funksjonshemming. Et av programmene var laget som et drama, skrevet av Erling Pedersen. Det het Bill. Merk. Skuddår. Tittelen henviste til typiske kontaktannonser, der man kunne kontakte, … ja blind-date en kvinne. Men på skuddårsdagen 29. februar var det greit for en jente å date en gutt. Så gjorde vi tvisten med at kvinnen satt i rullestol. Hva ville da skje når en intetanende gutt dukket opp? Hun fikk napp, og avtalen var at de sammen skulle på kino. Filmen var Drømmekvinnen 10, og de avtalte å møtes uten for Klingenberg Kino, for å se filmen.
Som sagt, det var jo bare et undervisningsprogram, så hvordan kunne vi få de kameraplasseringer vi trengte. Ikke noe problem. Vi hadde fremdeles bare en fjernsynskanal, så det var bare å ringe politiet, så stengte de av hele krysset i fire timer, mens vi filmet. Så enkelt er det nok ikke lenger.
Som de fleste vet, holder Utenriksdepartementet til i Victoria Terrasse. På toppen sees en rekke tårn. I et av dem er det et møterom jeg formoder man fremdeles bruker. Når jeg går forbi, kan jeg ikke unngå å huske møtet jeg hadde der i 1993, året før Norges andre EU folkeavstemning.
Bakgrunnen var følgende: Da man bestemte seg for å gjennomføre en ny folkeavstemning om EU, mente jeg det ville være klokt å lage et bredt anlagt undervisningsprosjekt der man presenterte EU saken i hele sin bredde. Ideen ble godt mottatt av NRK. Undervisningsavdelingens ledelse mente det både var en viktig og god programide. , Jeg fikk grønt lys til å ta kontakt med Utenriksdepartementet som hadde ansvar for forberedelsene til folkeavstemmingen. De var svært entusiastiske. Det skulle nok ikke stå på penger. Jeg hadde flere møter med saksbehandlere, og en foreløpig skisse til en serie programmer ble utarbeidet. Prosjektet vokste såpass at man fant det nødvending at statssekretæren ble koblet inn. Og det var dette møtet vi hadde i tårnværelset. Jeg mener det var på senvinteren 1993. Statssekretær var Helga Hernes, den gang gift med Gudmund Hernes. Statssekretæren var positiv og ga sin tilslutning. Jeg husker jeg gikk svært oppløftet derfra.
På den tiden var jeg ikke lenger ansatt i NRK, men drev eget produksjonsselskap i Lillesand. Den viktigste kunden var NRK, og jeg hadde allerede fått flere betydelige prosjekter som gjorde at Mørland Undervisning Produksjon as vokste. Dette prosjektet kunne ha betydd et stort skritt oppover.
Jeg skrev kunne, for etter at Undervisningsavdelingen i NRK hadde fremmet det som et av sine nye prosjekter, sa Fjernsynssjefen nei. Jeg husker ikke hvem det var, Kent Nilsen eller Andreas Skartveit. Nilsen sluttet og Skartveit begynte en eller gang dette året. En EU serie finansiert av Utenriksdepartementet ville Fjernsynssjefen ikke ha. UD var for medlemskap. Det ville kunne settes spørsmålstegn ved NRK’s objektivitet.
Så det ble altså ikke noe av. Avstemning 28. november 1994 gikk av stabelen uten at det ble laget noen bredt anlagt fjernsynsserie om EU. Det ble som kjent et knapt flertall mot medlemskap. Man lurer jo på om det kunne blitt annerledes om vi hadde fått det som vi ville, vi som satt der på møte i tårnværelset.