Invasjonen i Ungarn 1956. Skjermdump.
Jeg har fortalt hvordan mine første bevisste år var preget av forestillingen om at krig var noe som var vunnet – for alltid. Jeg var nok derfor veldig uforberedt da de voksne en novemberkveld i 1956 begynte å snakke om ny mulighet for krig. Vi var et år i USA, der pappa var pastor i en norsk menighet. Den gang var det slett ikke naturlig å fortelle alt til barn, sikkert for å unngå å skremme. Men jeg fikk med meg at de voksne var urolige og snakket om krig.
Neste morgen, ble jeg fortalt, hadde jeg våknet tidlig og satt klistret inn til stuevinduet og speidet nedover Eagel Rock Avenue etter stridsvogner. Jeg falt helt sikkert til ro når de fortalte at det gjaldt russisk invasjon i Ungarn, langt unna. Bildene fra invasjonen rystet, men opplevdes likevel fjernt. Men ikke helt. Forestillingen om krig som noe som hadde vært og aldri ville skje i igjen, var ødelagt for alltid.
20 år senere bor vi på Sydskogen i Røyken. Jeg jobbet i NRK og tok bilen til Heggedal stasjon, for så å ta tog til Oslo og T-bane til Majorstua. På Spikkestadbanen kom også mange av NRK ansatte som bodde på Katrineåsen, et stykke lenger ut.
En jeg ofte ble sittende å prate med var Nandor Hamza, producer i Underholdningsavdelingen. Den siste tiden særlig kjent for samarbeidet med Roald Øyen. Nandor var en av veteranene i NRK-fjernsynet. Han kom til NRK i begynnelsen av 60 tallet. Han snakket lite om sin egen historie og ikke spurte jeg heller.
Nandor var en av flere innvandrere som utgjorde fjernsynets stab fra begynnelsen. Det slo meg aldri at mens jeg 20 år tidligere hadde stått å skuet forgjeves etter stridsvogner, så hadde Nandor opplevd dette på kroppen. Sammen med familien måtte han rømme og han ble selv såret av et pistolskudd under flukten. Som innvandrer havnet han først i nærheten av Ålesund, der han bl.a. jobbet på fiskemottak. Men ganske raskt, trolig med hans teatererfaring, kom han seg inn i fjernsynet, og ble en bauta i fjernsynets første år.
Vi hadde mange hyggelige samtaler på Spikkestadbanen, men jeg fikk aldri jobbet sammen med Nandor.
Det gjorde jeg derimot med en annen som flyktet fra Ungarn under Sovjets invasjon i 1956, fotografen János Csak. Han var også en sentral person i fjernsynets første år. Jeg fikk ham som filmfotograf på en av mine første produksjoner, en filmversjon av gospel musikalen Si det som det er, med koret Angelos. I motsetning til milde Nandor var Janos en man fryktet. Han satte høye krav til de han jobbet med. Jeg var helt fersk regissør, bare 25år, mens Janos var dobbelt så gammel.
Da jeg sto og tittet etter stridsvogner i Eagel Rock Avenue, var Janos ute i Budapest og filmet invasjonen. Han klarte å rømme til Østerrike med filmmateriale, og mange av bildene fra invasjonen som ble spredt rundt i verden, var nettopp filmet av Janos. 20 år senere jobbet vi sammen.
Vi hadde flere ungarere i fjernsynets barndom. Janka Polanyi var hallodame og superkjendis på 70 tallet. Det mange ikke vet, var at hun også jobbet som script. En slags assistent for producerne. Jeg glemmer ikke første gang jeg som fersk innspillingsleder skulle møte produksjonens script og inn av døren kom Janka. Starstruck! Selv om huset var full av kjendiser, var Janka noe helt spesielt.