Kortbølgesenderen på Øra utenfor Fredrikstad. Foto: Gustav Larsen Sollem CC BY-NC-ND
Da har det gått en uke siden jeg returnerte fra oppdraget i Kenya. Fra en måned hvor jeg som regissør i en stor filmproduksjon har vært midtpunktet for det som skjedde, til brått å endre rolle til bestefar og kjøkkenskriver. Ikke for det, en del av tankene er fremdeles opptatt av det som skjer i Nairobi. Flere ganger i uken skal jeg være med på redigeringen on-line, der jeg følger redigeringsarbeidet til Brian.
Det har slått meg hvor mye som har endret seg siden jeg første gang var på oppdrag i Afrika, rundt 1980. Ikke minst gjelder det muligheten for kontakt. Man skulle ikke langt utenfor de store byene før man ikke hadde telefonkontakt med Norge. Var det en viktig beskjed som skulle gis, måtte man finne noen med radiokontakt til et eller annet kontor i en storby, som så kunne sende en telefonbeskjed eller et telegram til Norge.
På 80 tallet var det meste av telegrammer overført til teleks, der sender og mottager hadde hver sin fjernskriver. Den så ut som en stor skrivemaskin der man skrev inn meldinger, som igjen ble mottatt og skrevet ut av en tilsvarende skrivemaskin i den andre enden.
Det var også rundt denne tiden neste steg i utviklingen kom, nemlig telefax, der tekst og bilder ble scannet og sendt over telefonnettet til en tilsvarende maskin i den andre enden. Det skulle likevel gå noen år før de fleste hadde skaffet seg en telefaxmaskin. Da var det vanlig at man koblet maskinen til sin vanlige telefonlinje. Svarte man ikke innen 15 sekunder ble linjen overført til telefaxmaskinen.
Men det tok lang tid før denne utviklingen nådde utkantene i Afrika. Da var det brev som gjaldt for å holde kontakten med de der hjemme. Brev som ofte nådde fram lenge etter at jeg hadde kommet hjem.
Det er rart å tenke på at på 80 tallet var man allerede i godt i gang med å utvikle internett, selv om det skulle gå nesten 20 år før internett ble den viktigste kommunikasjonskanal for hele verden.
Under oppholdet i Huruma slummen, hadde de fleste unge sin egen mobiltelefon med internettilknytning.
Morsomt å tenke på hvor liten interesse det var for ideen om internett da den dukket opp i USA på begynnelsen av 1970 tallet. Det var bare noen forskningsmiljøer i USA som deltok i utviklingen. I tillegg University College London under ledelse av Peter Kirstein, og Forsvarets forskningsavdeling på Kjeller under ledelse av Yngvar Lundh. Det mange ikke er klar over, er at Norge var det første landet som ble koblet til internett, utenom USA, 20 minutter før England.
En ting handlet om kontakten med de i Norge, noe annet handlet om nyheter fra gamlelandet. Da var det kortbølgesendingene fra NRK som gjaldt. På 80 tallet hadde vi fått små, men effektive transistorradioer som med litt flaks fikk inn sendingene fra Norge.
Da jeg bodde i Fredrikstad på 60 tallet, lå Kortbølgesenderen i Norge på Øra rett ved Gamlebyen i Fredrikstad. Selv om senderen var rettet mot fjerne verdensdeler, var det lett å ta inn sendingene i nærområdet. Særlig populær var ønskekonserten, Postkassa som gikk to ganger i uka. Kortbølgesendingene var viktig ikke bare for oss som oppholdt oss noen uker i den Afrikanske bushen. Det var et viktig kontaktpunkt for alle norske sjømenn som oppholdt seg i lange perioder på de syv hav.
I 2001 ble kortbølgen og utenlandsavdelingen lagt ned. Begrunnelsen var at alle nå kunne få inn NRK via internett.
Lørdag 29. desember 2000 gikk den siste Postkassa. Den var brukt av mang en førstereisgutt. Mange sendte hilsener hjem med ønske om å høre spesielle melodier. Det gikk så langt at rederiene en gang ba Utenlandsprogrammet om ikke å spille Kirsti Sparboes “Hjem langt mot nord”. Mange sjøfolk mønstret av i ren hjemlengsel etter å ha hørt denne melodien.