Foto: Norsk jernbanemuseum. Ennå skulle det gå mange år før damplokomotivene gikk ut av drift. De luktet så godt husker jeg.
I tillegg til en tilværelsen som besto av familie og slekt, naboer, griser og høner, begynte jeg som fireåring å bli bevisst den tekniske utviklingen. I første omgang alle tekniske innretninger som fantes i sykkelverkstedet ved siden av kolonialen over veien. Her var det bokser med alt mulig av reservedeler, redskap og sykler som for anledningen var montert på en stang midt i det mørke rommet. Så hadde de et stort vaskevannsfat med bensin, der kjeder og annet ble lagt til rens. Hele rommet husker jeg som et svart/hvitt bilde med spennende lukter.
Ved siden av sykkelverkstedet var det i første omgang jernbanen med skinnebussen på Flekkefjordbanen, og damplokomotivene på Sørlandsbanen, som imponerte. At de elektriske lokomotivene hadde begynt å ta over, var rett og slett stusslig, Det var altfor få ting som skjedde. Ingen røyk, ingen damp, ingen stempler eller stag som beveget seg.
Så var det veiskrapa. Det var selvsagt ingen asfalterte veier på Sirnes, bare grusveier. Og etter regnvær ble det ofte dumper og vaskebrett som måtte fjernes. Da kom veiskrapa, først med tannskjæret som raspet opp grusen, deretter høvelen som glattet det hele ut. En mektigere maktdemonstrasjon av hva teknikk og vitenskap kunne få til, var vanskelig å forestille seg.
Men den tekniske utviklingen kom også hjemmet til gode, ikke minst husmoren. Vaskemaskinen var på vei inn. Den første hadde pulsator, et hjul på siden med vinger som svingte fram og tilbake for å sette vannet i bevegelse. En Hoover var dyr, visstnok nærmere 10 000 i dagens kroneverdi. Men man hadde en løsning. Man kunne nemlig kjøpe pulsatorhjulet separat. Pappa fikk snekret en vaskemaskinboks, kjøpte en elektrisk motor som ble montert på utsiden av boksen og en aksling inn til pulsatorhjulet på innsiden. Så ble akslingen satt inn med fett, og boksen fylt med vann for trutning. Det var rett og slett ikke ende på alt godt vi kunne få til ved hjelp av den tekniske utviklingen.
Men den vitenskapelige utviklingen hadde også en skyggeside. 4-åringen visste ikke at USA året før hadde donert sin første hydrogenbombe som var 500 ganger sterkere enn Hiroshima bomben. I det hele tatt visste han lite om det som skjedde utenfor Sirnes, at Josef Stalin døde, at Koreakrigen var over , og at den kalde krigen fortsatte.
Jeg møtte medieverden for første gang. Vi fikk platespiller. Ikke det store utvalget av plater. Jeg husker bare to plater, Lapp-Lisa med Barnatro og danske Boolsen kvartetten med Bamses fødselsdag på den ene siden og Sejle Op Ad Åen på den andre. Så hadde vi selvsagt radio med Barnetimen for de minste, Husmorens 5 minutter, Valutakurser, Fiskerinytt og Musikk til arbeidet. Men en god del av dagen ble fremdeles fylt med Eivind Grovens pausesignal.
Det var en tid hvor alt synes å være normalt, ikke bare værmeldingene. Og var det ikke det, ble det klart uttrykt: “mot normalt”.
Var 4-åringen lykkelig, der han gikk rundt i kortbukser log kastet steiner ut i Siraåna, men passet seg for å komme for nære elven, for da kom Nøkken ? ….Sikkert, men det visste han ikke.