Opptaksstart i mitt første program. “Livet på Finnskogen – i dag” I svart/hvitt. Det er Birgit Gjernes som intervjuer.
Rart å tenke på at det i programbladet helt fram til 1977 ble til føyd en (F) dersom programmet var i farger. Det var i 1971 at Stortinget vedtok å gå i gang med prøvesendinger i farger. I desember samme år ble den første fjernsynssending i farger gjennomført. Det var utdelingen av Nobels fredspris for Willy Brandt. Opptakene ble gjort med tysk utstyr og sendt i farger i store deler av Europa, men i Norge gikk det i svart/hvitt.
Mange husker den offentlige debatten om innføring av fargefjernsyn. Den pågikk media, der bl.a Dagbladet var skeptisk til å bruke ressurser på dette. Mest kjent er vel Einar Førdes replikk i Stortinget der han oppsummerte motstandernes syn med at: «Me veit at synda er komen til jorda, men me vil ikkje ha ho i fargar».
Også på Marienlyst var det utbredt skepsis. Et argument var at med en fjernsynsskjerm på 17 tommer, som var det vanligste på den tiden, ble det for mye informasjon for hjernen om man over tid både skulle forholde seg til grånyanser og farger.
Men fargene presset seg på, og i 1975 ble dagsrevyen og stadig større del av programmene sendt i farger.
Fra starten hadde vi ikke fargevideokamera i NRK. Skulle man sende noe i farger, måtte det produseres på film. Men siden fargefilm var vesentlig dyrere enn svart/hvitt, måtte man ha en god begrunnelse for å filme i farger, og det var fjernsynssjefen selv, Otto Nes som avgjorde.
I 1973 feiret Drammen rideklubb 200 års jubileum. Jeg skulle lage et jubileumsprogram som skulle gå lille julaften. Det var Kari Borg Mannsåker som var intervjuer, og hun overtalte Otto Nes til å gi oss farger. Det ble mitt første fargeprogram.
Det hersket en ikke ubetydelig grad av usikkerhet i hva dette å produsere i farger ville innebære. Programingeniør John Sverre Jerstad ble sendt til utlandet for å lære. Da han kom tilbake fikk han ansvar for utdanningen for alle som skulle ha noe med fargeproduksjon å gjøre. Det var et ukes kurs, og jeg husker spesielt forfatter Andre Bjerke som foreleste i Goethes fargelære. Vanskelig å tenke seg at dette skulle inngå i dagens fjernsynsutdanning.
Det er ikke bare bruk av farger som skiller vår gamle måte å produsere programmer på. I dag forbinder man de store produksjonsstabene med spillefilm og ikke reportasjer for fjernsyn. Nå har en programleder i bestefall en fotograf med seg. Slik var det ikke på 70 tallet. Selv for en mindre reportasje hadde man med fotograf, lydmann, lysmann og skript. Ofte også sjåfør.
På slutten av 70tallet startet overgangen fra filmkamera til videokamera, også for reportasjer. Til å begynne med hadde man store tunge kameraer koblet til bærbare opptagere. Fremdeles var det mange som ønsket å fortsette med filmmediet for reportasjer og drama. Man mente lenge de bærbare videokameraene ikke ga god nok kvalitet. De ble effektivt motarbeidet ved å legge utgifter til film og laboratorieutgifter på programavdelingene, mens en videoproduksjon var «gratis» for programavdelingene.
Etter hvert ble videokameraene bedre. Men fremdeles svært tunge. Opp mot 2000 års skiftet kunne et profesjonelt videokamera veie opp mot 10 kg og koste en halv million, men med en billedkvalitet som er dårlige enn kameraet på min mobiltelefon i dag.
Så det har vært litt av en reise.