Nesten 20 år etter at Erik Dammann satt på denne stranden på Samoa og skrev utkastet til “Framtiden i i våre hender”, besøkte jeg den samme stranda. Fra NRK serien “Vi og språket vårt”
Etter suksessen med Åpen Videregående, der voksne uten gymnaset/videregående skulle gis muligheten til høyere utdanning, var den opprinnelige tanken å fortsette med høyskoleprogram. Det ble det aldri noe av. I stedet var Gudmund Hernes, som var blitt undervisningsminister i 1990, opptatt av at det var noen som ikke kunne ta Åpen Videregående fordi de ikke hadde de nødvendige forkunnskapene. Mange voksne hadde fremdeles bare 7 års folkeskole, og ikke 9 årig, som var forutsetning for å ta Åpen Videregående.
Det kom derfor bestilling fra departementet på et studietilbud i matematikk og i norsk for denne gruppen. Matematikk-prosjektet hadde av Hernes fått arbeidstittelen Matematikk for skrekkslagne. Norskprosjektet hadde både program med fokus på pensum, og en serie på tre program med tittelen Vi og språket vårt.
«Ja, ja Lars Jørgen. Denne gangen blir det i hvert fall ikke noe utenlandstur.»
Kollegaene mente jeg hadde fått til vel mange opptak på spennende steder i det siste. Jeg trodde heller ikke at prosjektet skulle by på de store reiseutskeielser.
Men det var noe departementet hadde føyet til beskrivelsen av oppdraget. «… i prosjektet ønsker vi et lingvistisk perspektiv fremfor et nordisk…» Hva mon det måtte bety? Så jeg besøkte lederen for Lingvistisk institutt på Blindern, Even Hovdhaugen.
«Lingvistikk betyr rett og slett språkvitenskap. Og den beste måten å gjøre dette på er å sammenligne språk, gjerne så ulike som mulig. For å forstå norsk, er metoden å sammenligne det med et språk så ulikt vårt språk som mulig. Og da vet jeg hvilket språk vi skal bruke».
Even Hovdhaugen og instituttet hans hadde nettopp avsluttet et arbeid med å utarbeide den offisielle grammatikken for Samoa i Sør Stillehavet. Og Samoisk var nettopp så annerledes fra norsk som man kunne ønske seg. For eksempel har det Samoiske alfabet 14 bokstaver, mot det norske med 29. Så etter Hovdhaugens mening ville det enkleste være nettopp å bruke Samoa, siden de allerede hadde mange kontakter der.
Så skulle dette prosjektet: Vi og språket vårt føre til den mest omfattende reisevirksom under mine år som fjernsynsproducer. Det ble opptak i Los Angeles, Honolulu, Samoa, Kairo og Haydom i Tanzania.
Men lengst unna var Samoa. I tre uker bodde vi hos en familie utenfor Apia. De hadde en hytte med bare tak, ikke vegger. Med oss hadde vi Arnfinn Vonen som hadde vært Hovdhaugens assistent under arbeidet med grammatikken.
Før vi dro fikk vi en innføring i Samoisk kultur. Når det gjelder eiendeler; Sørge for å bare ha et eksemplar av hver. På Samoa var man av den oppfatning at man ikke trenger mer enn et eksemplar av hver eiendel. Oppdager man at man har to eller flere mer av noe, forsvinner det ene eksemplaret. Jeg tenkte at et par strandsandaler og et par lærsandaler var innafor. Men morgenen etter at jeg hadde pakket ut, var det ene paret borte. Alle ristet uforstående på hode, men visste nok bedre.
De hadde et helt annet forhold til det å eie noe. Dersom du hadde oppholdt deg i et hjem mer en 15 minutter, var det fornærmende å spørre om å få noe. Da gikk du bare til kjøleskapet og hentet deg en øl.
Noe av det mest interessante hos dem var fravær av undertekst. Det du sa, mente du, punktum. Så utsagnet «… jeg hører hva du sier, men jeg er ikke sikker på hva du mener…» gir ingen mening på Samoa. Ganske forfriskende.
For to år siden døde Den Samoiske “gramatikkens far”; Even Hovdhaugen. Det medførte en del hilsener fram og tilbake mellom oss som var involvert i turen til Samoa på begynnelsen av 90 tallet.
For oss som var med, var turen et av livets store minner. At det også hadde satt merker etter seg på Samoa, skjønte vi da jeg fikk oversendt bilde av et gammelt foto i ramme som fremdeles sto på fjernsynsapparatet i den lille hytta vi bodde.
Fremdeles ligger noen innslag fra denne serien på NRK.no Skole. Søker du på Mørland, kommer flere opp.