Nagra båndopptager var lenge arbeidshesten for reportasjelyd både i radio og fjernsyn.
Jeg ble plukket opp utenfor radioresepsjonen av en lydteknikker med Nagraopptaker i en hvit NRK-boble. Jeg skulle gjøre mitt første innslag til Nitimen. «Fenomener på stjernehimmelen» med dosent på Astrofysisk Institutt. Lydteknikeren var i dårlig humør. Han var trolig lei av unge jyplinger som Kjell Thue ville prøve ut. Han fikk virkelig bekreftet sin skepsis. Selv om jeg hadde forberedt meg godt, ble det altfor mye stotring og stamming. Jeg funderte om årsaken var den negative innstilte lydmannen, eller om jeg rett og slett ikke egnet meg til radio, at jeg tidvis hadde en slags auditiv dysleksi? Jeg falt ned på det siste. Radio var ikke noe for meg. Da jeg tok farvel med lydteknikkeren var han blitt noe mildere stemt. Sikkert fordi han i bunn og grunn var en hyggelig mann som syntes litt synd på denne håpløse figuren. Nei, jeg måtte nok satse på fjernsynet. Selv da jeg en uke senere, til min forbauselse hørte innslaget i Nitimen, hadde jeg bestemt meg for at radio ikke var noe for meg. Det måtte bli fjernsyn.
Men hvordan skulle jeg komme meg inn? Det fantes ingen medieskole utenfor NRK, alt skjedde innenfor huset. Og det var stort sett tre veier inn. Du kunne søke på programingeniørutdanning eller på scriptkurs. Begge steder hadde enorm søkning, noe som førte til et kjempehøyt snitt og veldig smarte teknikere og scripter. Etter hvert fant flere scripter og noen teknikere veien over i produceroppgavene. Men den vanligste veien dit var stipendiatordningen. Der fikk man prøve seg som programledere og producere et år. Disse ble rekruttert blant lærere og folk med en eller annen embetseksamen. Jeg besøkte flere for å få råd, både Lauritz Johnsen, Hans Julius Birkrem og Sverre Tinnå. Rådet var alltid det samme; skaff deg en ordentlig utdannelse så vil det sikkert ordne seg.
Litt mistrøstig begynte jeg på pedagogikkstudiet på Blindern. Mens jeg holdt på med mellomfag begynte ryktene å svirre om stillingsstopp i NRK. Nå hastet det, tenkte jeg. Jeg hadde nemlig hørt om en fjerde vei inn til huset. Det var å skaffe seg jobb som inspisient, det som senere ble kalt innspillingsleder. Til det trengte man visst ikke noen spesielle forutsetninger. Sommeren sto for døren; kanskje trengte man en sommervikarer? Konen til en fetter av meg hadde vært sekretær for Sigurd Tønsberg. Han var produksjonsleder og edderkoppen i nettet av det meste som skjedde i fjernsynet på den tiden. Hun fikset et møte, og jeg hadde flaks, man trengte faktisk en vikar denne sommeren.
Mens skriptene hadde ett års scriptkurs, besto inspisientens opplæring i gå sammen med en annen inspisient en uke.
Men først skulle respekten for alle kjendisene brytes ned, tenkte jeg senere. Den første oppgaven var nemlig som bartender på NRK’s sommerfest under ledelse av Goggen, sjefen for monteringen. Festen ble disse årene holdt i Studio 1 og 2 i det nye Fjernsynshuset. Og selvsagt, alle de fjerne opphøyde kjendisene ble ganske raskt dus og utleverende overfor den nye unge usikre bartenderen.
Det var utrolig hva man klarte å få til i en midlertidige fjernsynsbrakka mens det nye fjernsynshuset ble bygget. Da jeg begynte som inspisient i 1970 var det nye bygget klart, men bare et av studioene var operativt, studio 1. Det meste skjedde i fjernsynsbrakka. Her lå studioene på rad, det største studio A, og så det noe mindre studio B. Mellom disse hadde man presset in studio C og D. Studio C var et knøtt lite smalt studio med ett kamera som enten var snudd mot programverten som satt i en stol og annonserte programmene, eller mot den andre enden av rommet, der akvariet med pausefiskene var. Husker jeg rett var det kringkastingssjefens privat sjåfør som hadde oppgaven med å fore fiskene. Studio D ble brukt til Dagsrevyen og sportssendinger. Da jeg begynte hadde Dagsrevyen akkurat flyttet over til det nye fjernsynshuset, mens sportssendingene fremdeles gikk fra Studio D. Jeg var flere ganger inspisient på tippekampen der min oppgave var å legge inn riktig tegn i grafikken. Det skjedde manuelt med et sinnrikt system av pappstrimler med hvite tegn som ble dradd frem og tilbake i spalter på en svart pappskive.
Rett ved inngangen i fjernsynsbrakka lå kontoret til inspisientene i første etasje. Her holdt jeg til en tid sammen med de andre inspisientene, som Trond Kirkevaag, Eivind Aaeng, Chris Amble og Jon Hagen. Fra første etasje gikk trappen videre opp til VB-rommet i andre etasje. På reposet i trappen mellom etasjene satt teksteren når han trykket inn norske tekster på detektimen og andre utenlandske programmer.
Fremdeles holdt mye av administrasjonen til i det gamle radiohuset, men i løpet av få år hadde det nye fjernsynshuset overtatt det meste. Vi var alle mektig stolt av fjernsynshuset som på den tiden var av de meste moderne i Europa. Dette var bygget for langt inn i framtiden. Men så tok det ikke lenge før det var for lite og brakker og nye bygninger dukket opp både rundt kringkastingshuset og nede i Gydas vei.
Vi skriver 2020. 50 år har gått siden jeg startet å jobbe på Marienlyst og denne våren ble det hele solgt. Ingen i 1970 så vel for seg at det nye fjernsynshuset som vi var så stolt av skulle bli umoderne så raskt.
Det sier jo sitt.