Her skulle Jan Tore Sanner ha vært, med sin «Kommunereform for fremtidens velferd», tenkte jeg en smule ironisk, der jeg satt utenfor Casa Karen. Fra hagen hadde jeg utsikt til en rekke små og store kommuner. Mange av dem lå med sitt landsbysenter på toppen av en ås. Det var Calosso, Moasca, San Marzano Oliveto, Canelli, Castelnuovo Calcea og Nizza Monferrato.
Jeg er sikker på at noen har forsøkt med kommunesammenslåing også her, men det er dødfødt. For en italiener er familien, og med det mener han slekten, det de knytter sin identitet til. Dernest er det landsbyen eller kommunen.
Noe som styrker denne identiteten er de historiske linjene som er veldig forskjellig fra landsby til landsby. Mens vi i Norge har en rimelig enhetlig historie, i hvert fall etter vikingtiden. Det som skjedde sør, vest og nord i landet gikk rimelig parallelt. I og rundt Agliano har derimot de ulike landsbyene helt fram til for 150 år siden opplevd opp og nedgangstider i utakt. Jeg har ofte undret meg over hvor lite Agliano boerne vet om sine nabokommuner. Men sånn blir det kanskje når du lever i et land med en så rik historie. Du konsentrer deg om det som ligger nærmest.
Det er lite politikk på landsbyplan. Når kommunestyret skal velges, er det borgermesteren som er på valg. Ofte er det bare en kandidat, men ved kommunevalget i 2019 hadde vi to kandidater i Agliano: Patrizia og Marco. Begge hyggelig bekjente. De hadde begge satt sammen en gruppe som skulle danne kommunestyret, om de ble valgt. Men man stemte verken på noe parti eller kommunestyremedlemmer, bare borgermester. Og det ble Marco som vant. Typisk nok tok han med Patrizia, utfordreren, i det nye styret. Man er jo en familie.
Agliano Terme, med sine 1700 innbyggere, har selvsagt begrenset med ressurser. Men i stedet for å slå sammen kommuner, er det laget et omfattende samarbeid mellom kommuner, der de ulike kommunene har forskjellige ansvarsområder.
Å bevare sin selvstendighet er viktig for innbyggerne i kommunene. For selv om de italienske lovene er like for hele nasjonen, har den enkelte kommune i mange tilfeller rett til å gjøre sine egen tolkninger av loven.
Det opplevde vi flere ganger, da noe vi kjente i en nabokommune kunne bli nektet noe i en byggesak, mens det gikk lett gjennom i Agliano.
Men det er også ulemper ved en så liten administrasjon. Ikke minst gjelder det behandling av nettopp byggesaker. Da kan tålmodigheten ofte bli satt på prøve.
Men det er jo litt morsomt at da jeg trengte flere poser for restsøppel, måtte jeg inn på kontoret til teknisk sjef som hadde ruller med poser i skuffen på skrivebordet.
Over kommunen er neste nivå: provins, som svarer til våre gamle fylke. Få hadde noen sterke følelser for det. Da var det noe annet med neste nivå, regionen Piemonte. Dette hadde man identitet knyttet til. I motsetning til nasjonen Italia, er regionene en størrelse med en eldgammel felles historie, tradisjon og kultur.
Over region er neste nivå av styre og stell i Roma. Det har den jevne italiener liten tilknytning til. De føler en dyp skepsis til politikere og maktapparatet. Når vi snakker om Norge som et tillitsbasert samfunn, er Italia nesten motsatt. Noe som illustreres av en venn fra Agliano jeg snakket med forleden. Tema var pandemien i Italia og Norge.
Lederne her nede sier så mye forskjellig. Jeg stoler ikke på noe av det de sier. Forresten, hva sier norske myndigheter om situasjonen i Italia? De er jo til å stole på.