Etter suksessen med engelskserien Start var man på jakt etter et nytt tema for voksenopplæringen i NRK Fjernsynet. Siden jeg hadde studert pedagogikk ved Universitet i Oslo, (ga meg etter Mellomfag), hadde jeg lyst på å lage et undervisningsopplegg om barns utvikling. Jeg hadde fått med meg forlag, brevskoler og studieforbund, så ledelsen i Opplysningsavdelingen ga meg grønt lys. Faglig ansvarlig var Dag Hallen og Oddbjørn Evenshaug, forfattere og forelesere ved Pedagogisk institutt.
Målet med serien var å vise barns utvikling. Ikke minst den naturlige variasjonen. Tittelen var rett og slett «Barnet». Målgruppen var foreldre og personer uten formell kompetanse, men som likevel jobbet med barn i ulike sammenhenger. Kort tid før prosjektet skulle starte, fikk vi vite at Barne- og Undomsavdelingen (BUA) hadde produsert og var klar til å sende sin egen serie om barn og barneoppdragelse.
Kalle Fürst hadde produsert serien hjemme hos seg selv, og med sin egen sønn. Serien fikk navnet «Mattis». Den handlet om hvordan man skulle takle oppdragerproblemer. Man viste situasjoner i hjemmet som ble kommentert av psykologene Åse Gruda Skar og Magne Raundalen.
Det ble et stort rabalder. I første omgang var det internt bråk fordi BUA hadde laget program rettet mot voksne. Men da begge seriene startet omtrent samtidig, fikk Mattis massiv støtte i pressen, mens Barnet ble sablet ned.
Jeg skjønte lenge ikke helt hva konflikten handlet om. Vel var Mattis godt produsert, og Barnet hadde sine feil, men det ga ingen mening til den massive forskjellsbehandlingen.
Det tok tid før jeg forsto at dette handlet om en dyp akademisk konflikt som toppet seg midt i 70 årene. Bakgrunnen var den såkalte positivismestriden, der tradisjonelle samfunnsvitere ble beskylt for ikke å ta tilstrekkelig hensyn til samfunnet rundt seg. Positivismen ble ansett som overtro på at vitenskapen alene hadde svar på det meste.
Det Sosialpedagogiske Studiealternativet ble opprettet ved Universitetet i Oslo i 1974, nettopp som et resultat av positivismestriden på 1960-70 tallet. Og det var her Åse Gruda Skar og Magne Raundalen hørte til.
Men da det sto på, forsto jeg ikke at det i stor grad handlet om akademisk uenighet. Nei, jeg var sikker på at jeg hadde gjort en elendig jobb. Avdelingen var også usikre på hvordan de skulle takle dette, så jeg ble stående ganske alene. 25 år gammel gikk jeg derfor på en kraftig smell og ble sykemeldt i flere måneder.
I etterhånd ble det gjort undersøkelse blant dem som hadde fulgt Barnet som studieopplegg, og de var stort sett positive.
Magne Raundalen skrev kritisk om prosjektet Barnet, men aldri om fjernsynsprogrammene og meg. Kan det komme av at han satt barnevakt hos familien Mørland da vi bodde i Skien? Var det mine søsken og meg som hadde trigget hans interesse for barneoppdragelse? En del av de barnehistoriene han brukte som illustrasjon under Mattis serien, virket påfallende velkjent :-).
Så hva lærte jeg av dette? Ikke lag undervisningsprogram om noe du kan, eller noe du tror du kan. I arbeidet som undervisningsprodusent skal du være eleven/studenten i prosessen, ikke læreren.