Agliano terme.
Mens vi trekker pusten etter å ha innsett hvor mye arbeid det var i å sette huset i stand, gjorde vi oss kjent med landsbyen vår, Agliano Terme.
Dette er bare en blant en rekke landsbyer vi kan se fra Casa Karen. De ligger gjerne på hver sin åskam. Og hver av disse landsbyene er en kommune. Her ville nok Sanner og hans arbeid for kommunesammenslåing hatt liten suksess. Innbyggerne er sterkt knyttet til sin landsby og sin borgermester. Ingen får ta det i fra dem.
Slik jeg forstår det, setter en italiener familien først, deretter landsbyen og til slutt regionen, Piemonte. Nivået mellom landsbyen/kommunen og regionen: provinsen og nivået over regionen: nasjonen, omtalt som Roma, har man ikke noen særlige følelse for. De sammenligner det gjerne med EU hovedstaden Brussel. Italienere er de bare hver gang det er landskamp i fotball.
Det andre man legger merke til er hvor forskjellig historisk løp de ulike landsby/kommunene har hatt. De har ofte hatt ulike storhetsperioder, hvor nettopp deres landsby regjerte over området.
Så også med Agliano Terme. De første sporen finner man fra 400 e.Kr. Da var en romersk hæravdeling stasjoner på landsbyhøyden. Under middelalderen var det en stor borg som det nå er bare små rester igjen av. I 1770 ble det oppdaget en kilde med svovelholdig vann, som ga opphavet til «terme» i navnet på landsbyen. Det står for bad eller kilde. Dette var vann som skulle kurere det meste. Fremdeles brukes kilden i kurbadet som ligger ved foten av landsbyhøyden.
Agliano Terme har 1 700 innbyggere. (Helgeroa tettsted i Larvik kommune har 1 800). De har egen borgermester og kommuneadministrasjon. 100 meter fra veikrysset i landsbyen finner man alt man trenger: Bakeri, slakter, pølsemaker, konditor, gelaterie, bank, aviskiosk og apotek. Selv en middelstor norsk by har problemer med å vise fram et slikt tilbud. Går man litt lenger enn 100 meter, finner man barer, postkontor, restaurant og til og med en liten kolonial.
Nå glemte jeg en ting, nemlig Tabaccheria Dellavalle, med andre ord en tobakksbutikk. Men tobakk er det de driver minst med tror jeg. Her kan du handle klær, blomster og mye annet rart, spille lotto, betale regninger og sende penger.
Og hvordan har de klart å opprettholde alt dette? For det er stor konkurranse. Bare 10 minutter med bil er du på Il Gigante, et digert kjøpesenter. I tillegg har du markedene som har alt fra matvarer med dagferske grønnsaker til tøy, sko og jernvare. Du finner markedene en gang i uka i landsbyene, mens de store byene har markeder minst to ganger i uka, og med grønnsaksmarkeder gjerne hver dag.
Jeg tror det er positivt, denne konkurransen mellom lokalbutikken, markedet og supermarkedene. De holder hverandre i ørene, både når det gjelder pris og kvalitet.
Noe av det viktigste for å opprettholde lokalbutikken er nok lojale kunder. Alle ønsker at landsbyen fremdeles skal ha et levende senter, og er villig til å betale litt mer og gjerne stå en halvtime i kø for å verne om det lokale tilbudet.
Det betyr ikke at landsbyens senter ikke har endret seg i løpet av de 15 årene vi har vært der. Noen butikker, særlig konfeksjon og utstyrsbutikker er lagt ned. I tillegg til etterspørsel er bedriften avhengig av at den nye generasjonen er villig til å overta. Det blir nok den største utfordringen i årene som kommer.