For oss som drev med fjernsyn på 70 tallet var BBC alle kringkasters mor. Her deres fjernsyns senter White City.
Ønsker du å utdanne deg for jobb i fjernsyn, finnes det i dag et utall av muligheter. Hvert år pøses det ut nye kull med fotografer, journalister, regissører og en rekke andre profesjoner fra landets mange medieutdannings tilbud. Mon tro hvor mange av dem som kan livnære seg av dette etter hvert. Kampen om jobbene er hard.
Det var ingen medielinje eller filmskole i Norge da jeg var ferdig med videregående. Nå kryr det, og ved flere av dem har jeg vært engasjert som lærer.
Både ved Gimlekollen og Danvik som nå er høyskoler, har jeg undervist i flerkameraproduksjon (studioproduksjon). Det er mange år siden nå. Du føler virkelig at du har vært med en stund, når du møter folk som er opplært av noen jeg selv har hatt som studenter.
Hvordan kunne jeg komme meg videre?
Tilbake i 1972. Det var på mange måter en sorgløs tilværelse å være innspillingsleder, men det var producer jeg ønsket å bli. Producer var betegnelsen man den gang brukte for de som hadde regi. Eller egentlig en som både var produsent og regissør. Det var først senere man skilte mellom de to ansvarsområdene. Som producer hadde du ansvaret for alt fra ide til programmet var sendt.
En produsent er prosjektleder som følger produksjonen administrativt og er ansvarlig for framdrift, avtaler og økonomi. En regissør konsentrerer seg om innhold og form. Han eller hun blir ofte engasjert etter at produsenten har jobbet en stund med prosjektet.
Noen filmskole eller medielinje fantes som sagt foreløpig ikke i Norge. Den vanligste veien var å bli stipendiat i NRK. Men da måtte du gjerne ha en embetseksamen. Noen programingeniører (kameoperatører og annet teknisk personell) avanserte til producere, men det var ikke mange. Noen få hadde skaffet seg en utdannelse i utlandet.
Tilfeldig fikk jeg høre om en utdannelse i London, arrangert av CEDO Centre for Educational Development Overseas. Det var en institusjon opprettet av British Council for å fremme utdanning i British Commonwealth. En avdeling drev med utdanning av TV-producere for Education TV. Noe de gjorde i samarbeid med BBC. Selv om Norge ikke var en del av British Commonwealth, klarte Sigurd Aske, en bekjent, å skaffe meg plass.
I august 1972 reiset jeg med ferja fra Kristiansand til Harwich i England. Derfra med tog til London. For første gang var jeg alene i det store utlandet. Og med ikke så altfor god engelsk. Temmelig utfordrende.
Det var en hard skole med undervisning 6 dager i uka fra 8 morgen til 8 om kvelden. Mye av tiden gikk med i CEDO’s egne studioer ved Tavistock Square. Her fikk vi opplæring i de ulike rollene i en fjernsynsproduksjon. Men vi var også flere ganger på besøk hos alle kringkasteres mor, BBC sitt fjernsynshus White City. Dette var verdens senter for utvikling av fjernsynet på 60 og 70 tallet.
Å utdanne seg inne fjernsyn var såpass suspekt at Lånekassen verken ga lån eller støtte. Selv om undervisningen var subsidiert, var det likevel skolepenger og oppholdsutgifter som måtte dekkes. Bodil og jeg hadde giftet oss oktober 1971. Fra sommeren 1972 leide vi ut leiligheten vår i Oslo mens Bodil bodde hos foreldrene sine på Brunlanes, og hadde vikariat som lærer ved en skole i nærheten. Alt for å finansiere min utdanning. Heldige meg!
Men det var ingen jobb som sto å ventet på meg.