Å ha en sekretær som kunne stenografere, fikk jeg aldri oppleve. Foto: Adobe stock
Da jeg på 70 tallet begynte i NRK Fjernsynet var institusjonen fremdeles preget av gamle kjønnsroller. Min første jobb var som innspillingsleder, eller inspisient som det het på den gangen. Husker jeg ikke feil var det bare en jente, Ingunn, resten gutter. Da jeg noen år senere fikk jobb som producer i Opplysningsavdelingen var alle scriptene jenter, producere med to unntak, Lise Foss og Anne Torjussen Diesen var gutter. Nærmest unntaket som bekreftet regelen. Når det gjaldt programledere eller programsekretærer, som stillingen het den gang var det fremdeles overvekt av menn, men vi hadde da sterke programpersonligheter som Ingrid Espelid, Kari Borg Mannsåker og Mette Janson. Bortsett fra Barne- og Ugndomsavdelingen var situasjonen den samme overalt. Der, i BUA, var jentene godt representert.
Hvordan fikk man så jobb i fjernsynet på den tiden. De fleste som ble ansatt som programsekretærer hadde en eller annen akademisk utdanning. I sporten holdt det gjerne at du hadde lærerutdanning og i Dagsrevyen journalisterfaring.
Teknikerne hadde tidlig en solid intern utdanning. Mange søkte og opptakskravene var høye. Det samme gjaldt scriptene. Det var enormt populært, så det ble et veldig høyt nivå på de som slapp inn.
Den eneste veien du kunne smette inn uten de helt gode karakterene var som innspillingsleder. Typisk var å få seg en sommerjobb via en bekjent, gå to uker sammen med en erfaren innspillingsleder, så var du i gang. Siden fjernsynet var i sterk vekst, var det bare å vente til høsten, så ble du tilbudt en lengre kontrakt. Det var min vei inn.
Å være innspillingsleder var ofte en inngang til neste nivå, jobb som producer, som det het den gang. Scriptene eller produksjonsassistentene fungerte da som våre, produceres, sekretærer. De renskrev manus, skrev av intervjuer, gjorde avtaler, skrev brev, scriptet under opptak og mye mer. Du ble virkelig bortskjemt av disse jentene som passet på alt man skulle gjøre.
Vi hadde faktisk i en forklaring på hvorfor scriptene skulle være jenter. Under opptak i studio eller med flerkamerabusser, satt scripten og jeg ved siden av hverandre i regibussen. Foran oss hadde vi en mikrofon som formidlet regi til alle i produksjonen. Scriptens oppgave var å preview’e, det vil si å varsle hvordan kameraer som ikke var på lufta skulle forberede seg til neste skudd. Samtidig instruerte jeg kameraet som var på lufta om bevegelser og zooming. I tillegg gjorde jeg de siste korreksjoner for det kamera som skulle på neste gang. Her snakket scripten og jeg hele tiden i munnen på hverandre, og det var derfor viktig å kunne skille ut hvem som snakket, og ulikheten ved en jente- og guttestemme hjalp til, mente man.
Å ha en script som også kunne gjøre sekretæroppgaver var kjekt, ikke minst for en med litt dysleksi. Da var det kjekt å bare kunne si: Kan du ikke svare på denne henvendelsen og si vi ikke har mulighet….
Men det var ikke før jeg fikk jobb IMMI i Kristiansand på begynnelsen av 80-tallet at jeg virkelig fikk nyte godene av å ha en sekretær. Jeg fikk nemlig utdelt en diktafon. På den kunne jeg diktere brev og notater samt be sekretæren lage avtaler og stokke kalenderen. Men det var også den siste tiden hvor personlig sekretær var vanlig.
Da jeg startet eget produksjonsselskap på 80-tallet var det aldri aktuelt å ansette sekretær.Vi hadde jo fått PC,og for min del, kanskje det viktigste: vi hadde retteprogram som kunne hjelpe med rettskrivingen.
En ting fikk jeg aldri oppleve, nemlig en sekretær som kunne stenografere. Med diktafonen var jo det unødvendig. Men jeg hadde en sjef som kunne stenografere, nemlig sjefen for Skolefjernsynet, Hans Julius Birkrem. Han elsket språk og lærte seg stadig nye. Så hvorfor ikke lære seg å stenografere tenkt han. Under møter satt han og skriblet sine kråketær på blokken. Og stakkars den som siden kom med uriktige påstander om hva som ble sagt på møtet.