Casa Karen før den store ombyggingen.
Vi skriver 2009 og både Bodil og jeg forbereder å feire våre 60-års dager i Italia. Vi hadde funnet en restaurant som kunne ta 60 gjester. Nå var 60 invitert. Vi regnet ikke med at så mange ville ta turen, og hadde klar en liste av personer som skulle inviteres etter hvert som noen takket nei. Det var bare det at så godt som ingen meldte avbud. Det ble en fest tre dager til ende.
Mange var i Italia for første gang. De færreste hadde vært i Piemonte. Alle var kjempebeigeistret for området, maten, vinen og menneskene…. som oss. Disse reaksjonene skulle bidra sterkt til de valgene vi kom til å ta.
Det er noe med å passere 60. Tidligere var man opptatt av videre yrkeskarriere, nå handlet det om hvordan man skulle avrunde yrkeslivet. Med den nye pensjonsreformen og AFP, hadde man plutselig nye verktøy som kunne brukes når resten av livet skulle designes.
For meg sammenfalt dette med avslutningen av noen års engasjement i Kanal 24, forløperen for Radio Norge. Jeg skulle fremdeles produsere fjernsynsprogrammer noen år fremover, men det ville bli på prosjektbasis.
Med den nye pensjonsordningen for meg, og med AFP for Bodil, kunne vi starte å ta ut pensjon fra 62 år. Selv om det, i sum, ville gi oss noe mindre utbetalt, ga det oss mulighet til å ta økonomisk risiko, som vi ellers ikke kunne gjort.
Vi hadde lenge syslet med en drøm om å gjøre Casa Karen om til et lite vertshus med Bodil som vertinne og guide og med meg som kokk. Tenk å kunne hengi seg til lidenskapen for matlaging sånn på heltid.
Med alt dette: muligheten for å ta ut pensjon, et avsluttet engasjement i Kanal24, begeistringen for området fra gjesten på 60 års feiringen og drømmen om vertshus, var det mye som talte for å ta steget. Det ville bety en betydelig opprusting av Casa Karen for å få 3 til 4 gjesterom med bad, basseng, nytt kjøkken og ny spisestue. For å finansiere ombyggingen måtte vi selge huset vårt i Lillesand. Med all vår egenkapital da plassert i Casa Karen, betød det at når vi ønsket å flytte hjem igjen, måtte Casa Karen selges for å kunne etablere oss i Norge igjen. Det var nok det tyngste valget. Da vi i sin tid kjøpte huset og gjorde en enkel renovering med sparepenger og egeninnsats, var tanken å sitte med huset fremdeles.
Så vi veide fram og tilbake. På den tiden var det ikke mange nordmenn som reiste til området. Ville vi få nok gjester til at det ville gå rundt? Hvor mye måtte vi bruke på markedsføring? Etter å ha satt opp en nøktern kalkyle, mente vi prosjektet ville gå rundt.
Det første vi gjorde, var å melde flytting til Italia.
For nordmenn er det tre nivåer av tilknytning til landet.
Italiensk personnummer
Skal du kjøpe et feriehus i Italia, eller opprette en konto i en bank, må du ha et italiensk personnummer, eller codice fiscale som det heter på italiensk. For å få det, må du møte opp på et offentlig kontor som heter Agenzia dell’entrate. Alle byer av en viss størrelse har det, men ikke mindre landsbyer. Her må du ha med norsk pass, bilde, og så må du fylle ut et skjema med blant annet hvor du bor. Det kan være et hotel, eller adressen til noen du leier hos. Det koster ingen ting, og du får umiddelbart et foreløpig dokument. Et mere permanent grønt plastkort, er klart etter noen dager.
Italiensk oppholdstillatelse – Resindenzia
Skal du oppholde deg 6 måneder eller mer i Italia skal du melde flytting. Men før du kan det må du ha søkt om og fått Residenzia, en slags oppholdstillatelse. Siden vi ønsket å starte vertshus, var vi nødt til å ha Residenzia. Det må man søke om på kommunens statistikk kontor, il anagrafe. De er opptatt av at man kan forsørge seg, og ikke være en økonomisk byrde for kommunen. Du må være ansatt et sted eller, eller som selvstendig næringsdrivende ha betalt skatt i minst ett år. Hvis ikke, må du ha en privat helseforsikring som koster en god del.
Siden jeg noen år hadde hatt et italiensk firma i forbindelse med ulike medieengasjement, trengte jeg ingen privat helseforsikring. Det var ikke så viktig hvor mye skatt jeg hadde betalt, bare at jeg hadde betalt noe. Og siden jeg kunne dokumentere at Bodil var gift med meg, trengte heller ikke hun privat helseforsikring, selv om hun ikke selv betalte skatt.
Med residenzia fikk vi tildelt fastlege og erstattet det grønne personnummerkortet med et blått, Tessera sanitaria. Det betød at vi stort sett ikke betalte egenandel for besøk hos lege, sykehus eller medisiner på resept.
Statsborgerskap
Det siste nivået er statsborgerskap. Det krever at du bryter mange av båndene med gamlelandet. Det var ikke aktuelt for oss.
Med residenza på plass, var vi klar for å starte prosessen med å gjøre Casa Karen til vertshus. Etter erfaringene fra den første renoveringen, hadde vi ingen illusjoner om at dette skulle gå uten problemer.