Foto: Odd Magne Myre
Da er vi klar for høstens middager på Villa Karen. Da vi avsluttet kapitlet med vertshuset Casa Karen i Italia, følte vi at det var for tidlig å legge inn årene. Interessen for mennesker og matlaging var jo ikke over. Kunne vi finne en måte å videreføre det – i en litt mindre skala. Svaret ga seg selv.
Da vi hadde kjøpt Jergersborggata 20 i Larvik, fortalte egentlig huset oss at: «Se her! Her kan dere vel få til et eller annet? Hva med en liten restaurant?» Tanken var fristende. Vi hadde fått med oss begrepet «home-dining», dette at man serverte fremmede i sitt eget hjem. Søkte vi på nettet fant vi flere tilbud i Norge, så det måtte være mulig. Da vi kjøpte huset i 2015 var planen å drive Casa Karen ennå noen år, og i første omgang leie ut huset i Larvik. Året etter flyttet vi inn og planene om å starte et eller annet tok form.
Vi tok kontakt med kommunen for å undersøke hvordan de stilte seg til home-dining. Dette var de skeptisk til. De så ikke at regelverket ga rom for noen slags restaurant-light. Ville vi starte opp, måtte det bli på samme betingelser som en hvilken som helst restaurant. Det var tydelig at myndighetene var skeptisk til den nye trenden, og «home dining Norway» gir ikke lenger treff når man søker på nettet. Men vi tok det hele som en utfordring. Tok prøver for skjenkebevilling og serveringssteder. Kontaktet Mattilsynet som veiledet oss i hvordan vi burde utforme kjøkken og kundetoalett. Bygget om og kjøpte inn nødvendig utstyr.
Så er det sånn i Norge at når alt dette er på plass, skal politikerne mene noe om det. Selvfølgelig var det noen som ikke likte dette, så det ble en politisk drakamp og medfølgende pressedekning. Det siste ga oss mange lokale kunder når vi endelig fikk startet opp.
For å unngå at vi måtte søke om bruksendring, satte kommunen et tak på 15 middager i året. Vi synes det er greit. Halvparten tar vi i mars, resten september/oktober. På grunn av Covid 19, ble middagene i vår avblåst, så nær som den første. Nå satser vi på at vi får gjennomført høstens middager. De første allerede neste uke, så forberedelsene er i gang.
Vi er heldige som har felles drømmer, Bodil og jeg. Villa Karen har blitt et nytt felles prosjekt, der vi sammen planlegger, fordeler oppgaver og sliter oss litt ut hver gang. Begge er vi glad i god og spennende mat, men etter en fullendt kveld med syvretters middag for gjestene, synker vi tilfreds ned i hver vår stol med et rundstykke med geitost og et glass melk.
Levende sjøkreps
I dag fikk jeg levende kreps fra Oslofjorden. Nok for middagene neste uke. Norsk sjøkreps er best i verden, og da helst tilberedt rå. Det kan være en utfordring for en restaurant som ønsker å ha kreps på menyen. Man er nemlig avhengig av godt vær for å kunne fiske kreps. Det holder ikke å la levende kreps dø, og så la de ligge på kjølen til man skal bruke dem. Mange har nok prøvd å tilberede selvdøde kreps. De får en «kort» konsistens, der fibrene har løst seg opp så kjøttet blir litt knudrete. Så hvordan løser man det? Arnt Johansen fra Bekkjarvik lærte meg trikset. Du bestiller levende kreps i god tid før du trenger det, så du er sikker på at de kan fanges. Så tar du livet av dem, ved å fjerne hode, tar ut kjøttet og fryser dem.
