Farfar Nils Mørland var akkurat konfirmert, da han ble rodd ut til seilskipet som lå ved Tromøya der han gikk om bord som dekksgutt. Foto: Adobe stock
Det slo meg at Bodil og jeg i år feirer 10 år som pensjonister. Eller egentlig førtidspensjonister, siden vi valgte å ta ut pensjonen fra 62 år. For som ekte pensjonister, en som kan reise på honnørbillett, er det bare 5 års jubileum. Uansett, kanskje det er på høy tid å omtale seg som gammel? Det er i hvert fall slik jeg ville ha omtalt meg selv, der jeg som 15 åring hadde avsluttet 7 år på folkeskolen i Fredrikstad.
Hvordan fortonet livet og fremtiden seg for en 15 åring i 1963?
For foreldre og besteforeldregenerasjonen hadde avslutningen av folkeskolen, som gjerne falt sammen med konfirmasjonen, vært å regne som starten av voksenlivet. Ikke mange dager etter at farfar var konfirmert, ble han rodd ut til det første seilskipet han skulle jobbe på som dekksgutt. For foreldregenerasjonen var folkeskolen fremdeles endeholdeplassen for utdanningen for de fleste. Høyere utdanning var for de få. De plusset i stedet på folkeskolen med et år framhaldsskole, et tilbud som kom etter krigen. Det var et mindre teoretisk påbyggingsår. Andre tilbud våre foreldre brukte som påbygging etter folkeskolen var handelskole, folkehøyskole, husmorskole, landbruksskole og ulike tekniske skoler.
Noe som endret seg under vår foreldregenerasjon var at drømmen og ønsket om en høyere utdanning ble vanligere. Hvem har ikke hatt foreldre, tante eller onkel som egentlig hadde hatt lyst på en høyere utdanning som lærer eller sykepleier?
Med vår generasjon ble drømmen plutselig mer realistisk. Men høyere utdanning var fremdeles for de få. Av de litt over 57 000 syvendeklasselever som avsluttet folkeskolen i 1963, var det i tillegg til meg bare 11 664 som tok eksamen artium i 1968.
Som tidligere fortalt, var det først det siste året på folkeskolen at jeg så muligheten til høyere utdannelse. Egentlig uten helt å vite hva jeg skulle bruke det til. Det hørtes bare så spennende ut med alle de gamle begrepene: Gymnasium, Examen Artium og Immatrikulering. Så jeg søkte på realskolen, siden de fleste av mine skolevenner gjorde det.
Å være etablert
For hva var egentlig målet vårt – med livet? Det var å bli etablert. Dette betød så fort som mulig i tyveåren å skaffe seg familie, hus og trygg jobb. Det siste var viktig.
Å bli etablert, ble sett på som hensikten med det hele. Man skulle gjøre nytte for seg og føre slekten videre. Å finne en jobb eller starte en bedrift som kunne forsørge familien livet ut. Tryggheten var viktigere enn personlig suksess og raske penger. Man betalte sine pensjonsinnskudd til staten med tro på at staten skulle sørge for en resten av livet.
Da vår besteforeldregenerasjon var konfirmert, ble de ansett som voksne. Ungdom, som en tidsepoke mellom barn og voksenliv, er et begrep som dukket opp med våre foreldre. Vi opplevde vel også restene av denne tidligere todeling. Til konfirmasjonen fikk vi hatt, frakk, paraply og mansjettknapper; symbolene på at du var en voksen mann. Vi ble bare fremdeles behandlet som barn og følte ikke helt for dette ungdomsbegrepet. Vi likte heller begrepet tenåring. Ungdomsbegrepet var noe som fulgte vår foreldregenerasjon langt oppover i årene. Jeg husker det meningsløse i at vi var på ungdomsmøter og sang fra Ungdomskvad, der de fleste var mellom 30 og 40 år. Så dette med å være ungdom, være voksen og å være gammel, det var egentlig ganske forvirrende.
F. eks. var det greit å bli eldre, men gammel ville man ikke være. Men å være etablert, det var greit, så å si målet med det hele.
Ting forandrer seg. Å være etablert, har nærmest blitt et skjellsord. Det betyr at du er stivnet, gitt opp, og har sluttet å jobbe for egen karriere. Det betyr kanskje at du er mer opptatt av familie og trygghet en din egen utvikling og suksess. Å, huff da!