Cellebasert landbruk. Faksimile/Morgenbladet(Nr31)
I Finland, som mange andre steder forsker man på hvordan man kan brødfø verdens voksende befolkning, på en bærekraftig måte. Vi som trodde dette med drivhuseffekten handlet om å slutte med spraybokser har måttet innse at en av de store miljøsynderne er kjøttproduksjonen i verden. Derfor forskes det på erstatninger, som maskinen over som produserer proteinpulveret Solein. Utfordringen for mye av denne forskningen er at den er så energikrevende at den også har problemer med bærekraften. Dessuten, lab-kjøtt og proteinpulver, – det lover ikke godt for de store matopplevelsene. Bare navnet: Cellebasert landbruk gir nærmest science fiksjon assosiasjoner. Men må vi, så må vi.
I mellomtiden kan vi bli flinkere til å utnytte rester og redusere matsvinn.
Jeg elsker sild som pålegg, gjerne i karrisaus, sennepssaus eller rømmesaus. Som oftest går glasset tomt for sild mens det fremdeles er mye saus igjen. Ingen grunn til å kaste det. I dag fant jeg et sildetomt glass med rømmesaus i kjøleskapet. Det er utmerket over e skive med hardkokt egg. Grønt fant jeg i hagen. Der er det masse med blomkarse om dagen; vakre og smakfulle.
Smørbrød med kokt egg og rømmesaus, pyntet med blomkarse.
Italiensk mattradisjon er mer bærekraftig.
Vi kan også lære mye av italiensk mattradisjon. Et typisk italiensk måltid består av flere retter, og ofte bare med en som inneholder kjøtt eller fisk, og da gjerne bare et lite stykke. Tradisjonen er at man starter med antipasti, som betyr «før måltidet». Her skal appetitten vekkes, gjerne med syltede eller bakte grønnsaker. Kanskje litt ost. Så kommer primo «Første rett» som tradisjonelt er den som skal mette. Dette er pasta, risotto eller polenta. Når man så kommer til secondo, er den verste sulten stillet, så her handlet det først og fremst om en smaksopplevelse.
Så et første bidrag, kan være å bruke rester, spise mer italiensk, og dermed minske bruk av kjøtt.
Kanskje noe for Miriam og Sam
I andre deler av verden er utfordringen større og mer påtrengende. I Afrika er man også på jakt etter bærekraftig landbruk. Da jeg var i Kenya i juni for å planlegge innholdet til neste program i serien Miriam og Sam, tenkte vi det hadde vært fint om vi kunne ha med noe om dette. Her er man også på jakt etter nye proteinkilder, men helst uten bruk av kostbar energi. Vi besøkte i den forbindelse International Centre of Insect Physiology and Ecology, og Dr. Julius Ecuru som forsker på bruk av insekter i matproduksjonen. Dette er prinsippet.
De fanger noen insekter. Her forsker de på alt fra husfluer til gresshopper.
Insektene lever av matavfall og legger egg…
… som utvikler seg til larver som enten kan spises direkte eller brukes som hønsefor.
I sin levetid gir larvene avføring som kan brukes som gjødsel til planter. Det viser seg at dette er en veldig enkel, effektiv og lite ressurskrevende form for landbruk. Dr Julius tror dette er framtiden, og jeg må innrømme at jeg nok heier mer på insekts landbruk fremfor cellebasert jordbruk.
Jeg tror jeg skal la Sam og vennen starte en liten bedrift med 4 – 5 høner og en slik insektsfarm, i neste film.