Dagfinn Tveito og Kåre Aamlid i program om grønnsaker på terrassen.
Ganske raskt kom Kåre Aamlid med i produksjonen av fjernsynsserien Hagen Vår sammen med Dagfinn Tveito. Han hadde vært forskningsleder ved Statens Førsøksgård på Landvik ved Grimstad, og hadde hatt studieopphold i Amerika. Han hadde medvirket til stor modernisering av grønnsakdyrkingen i det norske jordbruket, ikke minst bruk av plast for å fremskynde spiring og vekst på våren. Etter hvert ble han mer opptatt av grønnsakdyrking i småhagene og var i mange år tilknyttet Det Norske Hageselskap.
Kåre var opptatt av å gjøre hagen eller parsellen til hjemmets spiskammer. På en 50 kvadratmeter stor parsell kunne man få det man trengte for en familie mente han, inklusiv poteter, for et helt år.
Kåre var den som begynte å heve og lage rammer rundt hagesengene, og dessuten så på tvers for å lette arbeidet. Han laget solfangere med fluenetting, for å slippe å sprøyte. Kåre var opptatt av både økologisk og mer konvensjonell dyrking. Kunne han redusere kjemikaliene i hagen, gjorde han det. Men trengte han litt ekstra kunstgjødsel, eller fikk et akutt behov for å sprøyte hardt angrepne planter, gjorde han det også.
En av hans største suksesser i Hagen Vår var å dyrke gulerøtter i melkekartonger. Man brukte 2 liters melkekartonger fylt med god hagejord. Så sådde man 16 gulrotfrø. Dette kunne gjøres inne tidlig på våren. Når plantene hadde fått god vekst og jorda ute var varm nok, skar man av bunnen av melkekartongen og gravde den halvveis ned i jorda. Dette ga gulerøttene maksimale vekstvilkår og et nesten uvirkelig resultat.
Annen hvert år hadde man i EBU (European Broadcasting Union) et seminar for oss som drev med voksenopplæring rundt i Europa. Dette ble alltid holdt i Basel i Sveits. (Det var forøvrig her jeg lærte å like ostefondue)
En gang på slutten av 70 tallet hadde man miljø og økologi som tema. De Nordiske landene var blitt oppfordret til å lage en innledende presentasjon. Vi bestemte oss for ulike innfallsvinkler, og jeg skulle vise hvordan man gjennom andre program, som hageprogram, kunne øke bevisstheten om miljøet. Jeg valgte å vise innslaget om gulerøtter. I løpet av 2 minutter fikk man beskrevet hvordan man klargjorde melkekartongen, sådde, satt ut i jorden og til slutt høstet. Reaksjonen var enorm, men ikke for det som var meningen.
Bakgrunnen var følgende: På 60 tallet hersket det en enorm tro på at alt kunne læres gjennom fjernsyn. Et av de store prosjektene var engelskserien Walter and Connie. Problemet var bare at man lærte ikke noe av bare å sitte å se et fjernsynsprogram. Det begynte å spre seg en viss grad av pessimisme bland de som jobbet i undervisningsavdelingene rundt i Europa. Kanskje vi heller skulle bruke fjernsynet til å markedsføre og motivere til læring? Ikke tro at man kunne lære bort noe gjennom skjermen. Denne litt oppgitte holdningen preget også starten av seminaret. Dette var bakteppet da jeg viste mine gulerøtter.
Jeg glemmer ikke reaksjonene etterpå. Særlig en eldre BBC produsent som reiste seg spontant. «It is possible! In two minutes I have learned something I could not before, I get to know what I need and I am motivated to do it as soon as I get home. Television can still function as a teacher. Hallelujah.» Alle reiser seg og klapper. Poenget med hageprogram som motiverende for miljøbevissthet druknet helt.
Kåres holdning til å søke å gjøre hagearbeidet mest mulig økologisk, men ikke nødvendigvis slavisk, er en holdning jeg deler. Da jeg mange år senere skulle begi meg inn på vinproduksjon, møtte jeg de samme tankene hos min venn Lionello. Han lærte meg alt jeg kan om vindyrking og hjalp meg de årene vi drev med vinproduksjon I Italia.
Han deler vindyrkere inn i tre kategorier. Først tradisjonalistene: de som sprøyter med sterke midler mot sopp og insekter nesten hver uke, og dessuten sprøyter bort ugresset mellom vinrankene så bakken ligger der brun og trist. Så har du de på den andre siden: de som driver totalt økologisk eller enda til biodynamisk. I midten finner du Lionello og hans likesinnede, som nå utgjør mye av den nye generasjon vindyrkere. Han sprøyter ikke for ugress, men hakker det ned i jorda. Så bruker han stort sett økologiske sprøytemidler, men også en sjelden gang sterkere om det trengs.
Lionello og Kåre hadde nok vært enig om det meste.