Det er allerede noen uker siden jeg kom tilbake etter opptakene i Nairobi. Jeg har skrevet en del om det som kunne gått galt. Denne gangen handler det om at det faktisk gikk ganske bra, produksjonsmessig. Om resultatet blir bra, må vi vente til ut på høsten for å vite. Nå skal programmet redigeres hos Filmprodusentane på Ål.
Dette var ikke første gang jeg gjorde opptak i Afrika med lokal stab. Tidligere har imidlertid budsjettene vært begrensede og mannskapets kompetanse og erfaring ikke all verdens. Ofte har jeg måttet veilede folk i staben om selv elementære ting innen faget. Slik er det ikke lenger. Kenya er blitt et av kontinentets betydeligste filmmiljøer. Produsenten kunne derfor hente topp fagpersoner til alle kreative og tekniske oppgaver – og skuespillere – alle med lang erfaring, ofte fra tidligere Netflix-produksjoner.
Rollene var plutselig snudd. Nå var det jeg som ble møtt av forventninger fra topp fagfolk.
- In this scene, do you want us to use 50 or 85mm?
- What kind of format do you want for the log?
- What did you mean by this?
- What did you mean by that?
Mye har skjedd i faget siden jeg sist regisserte dramaproduksjoner av noe omfang. Det ble en bratt læringskurve. Uken før vi startet med opptak ble mye sen googling. At man blir oppfattet som en kompetent regissør er avgjørende for den respekt du trenger for å gjøre en god jobb.
Respekt.
Tanum kirke i Bærum.
Tankene gikk tilbake til min første regijobb. Vi er skriver 1973, én fjernsynskanal og det meste i sort/hvitt. Etter et halvt års utdanning i London var jeg tilbake og skulle får prøve meg som producer. Mange NRK-teknikere var skeptisk til denne 24 åringen som ikke hadde gått den vanlige veien. Enten via en embetseksamen og års stipendiat i NRK, eller via NRK’s egen programteknikkutdanning. Noen teknikere forsøkte til og med å sabotere opptak.
Det var derfor ikke uten nerver jeg satt der i regibussen klar for direkte overføring av gudstjeneste i Drammen. Siden dette var min regidebut hadde jeg en fadder som sto bak meg, Sverre Tinnå. Det hadde nemlig hendt at regissører under sin første sending, rett og slett besvimte. På toppen av skjermene foran meg sto en liten bærbar fjernsyns-mottager som viste sendingen. Det var ingen kontakt med sendeleder. Vi hadde bare hallodamen på skjermen der oppe og forholde oss til. «Så setter vi over til Drammen.» Så gikk sendingen i svart. Da visste jeg at det var min svarte skjerm som lå der oppe på fjernsynsmottageren. Om jeg ikke sa noe, ville den forbli svart. Det var bare å trekke pusten: «Fade opp». Kirken i Drammen viste seg på fjernsynsmottageren. Vi var i gang, jeg hadde ikke besvimt. Trolig den yngste fjernsyns produceren i NRK på den tiden.
Å sette seg i respekt har alltid vært avgjørende. Det tok sin tid før jeg var helt akseptert. En episode som hjalp var overføring fra nyttårsgudstjeneste fra Tanum kirke i Bærum. En vanlig utfordring på 70 tallet var at et av kameraene ikke sjelden streiket under sending. Gjerne med bare tre kameraer var det en skikkelig utfordring. Da var det lett å få panikk. Jeg pleide derfor å kladde en ekstra kameragang(plan) bakerst i kjøreplanen der jeg skisserte løsninger ved bruk av bare to fungerende kameraer. Og det var akkurat det som skjedde under nyttårgudstjenesten. Men med skissen bak i kjøreplanen klarte jeg å gjennomføre sendingen uten at seerne merket noe. Jeg hadde fått respekt.
En av mine viktigste støttespillere var Carol. Med erfaring som PA fra mange store produksjoner, Hun forsto instinktivt hva jeg ønsker å kunne omsette det i riktige termer.
Her satt jeg nede på rommet mitt i Nairobi og googlet mange av de begrepene som var nye. Var det for lenge siden jeg hadde gjort så omfattende dramaproduksjoner? Vi hadde 12 dager opptak i et krevende miljø. Nesten 3,5 minutter ferdig program pr dag. Det er krevende, selv i norsk sammenheng.
Og hvordan skulle jeg klart meg uten Martin som Script supervisor og Brian som DOP, Director of photography
Etter hektiske dager med rearch håpet jeg at jeg var klar. Litt nervøs. Så var det en ting til jeg ikke hadde tenkt på. I Norge vil en 75 år gammel regissør gjerne blitt sett på som utgått på dagen. I Afrika er det omvendt. Der er alderen en kvalitet som legges til de andre egenskapene du måtte ha.