Farfar var nok bare såvidt konfirmert, da han som førstereisgutt mønstret på barken “Glimt”.
Noen uker, det var kanskje noen måneder, våren 1957 bodde vi i Bendiksklev.
Å bo hos farfar i Arendal var som et eventyr. Jeg tror sikkert det hjalp til med å komme over alt det nye og fascinerende vi hadde lagt bak oss i Amerika. Grosserer Mørland eide både en stor bygård i Bendiksklev, og deler av havnelageret på Langbrygga. Der ute drev han fòrblanderi. Han hadde blant annet for til høns som het «Tippe-Nipp», kan jeg huske.
Men det er Bediksklev jeg husker best. Farfar hadde leid ut første etasje til forretninger. Blant annet rom for kolonialen til Klara Karlsen, som hun drev sammen med sine ugifte søstre. Gjennom den store kjøreporten i midten av bygget kom man inn til det store saltlageret som lå i fjellet bak bygget. Midt i kjøreporten var inngangsdøra. Her gikk trappen opp til andre etasje hvor kontorene og deler av lageret lå. I tredje etasje bodde farfar. Her var det også en ekstra liten leilighet og gjesterom. Her bodde vi mens vi ventet på at pappa skulle komme etter fra Amerika.
I fjerde etasje lå resten av lageret. Jeg husker alle luktene og det lille kafferommet på loftet.
Farfar hadde sin egen kaffeblanding, Mørland Spesial. Han kjøpte inn rå bønner, blandet kaffe fra ulike land, og fikk brent dem på Arendals eget kaffebrenneri. Jeg fikk lov til å veie opp kaffebønner som kom fra brenneriet og pakke dem i ¼ kg’s poser.
Men et annet tydelig minne fra Bendiksklev var en del av gjenstandene farfar hadde i leiligheten sin. Den store klokken med den dype klangen og de små tablåene i gips som sto rundt forbi. Det var som små teaterstykker som utspant seg og trigget fantasien. Nå har mye av dette havnet som arv her i Larvik.
Farfars liv var spennende. Etter noe år som læregutt i ulike forretninger, ville han som de fleste på den tiden til sjøs. Som førstereisgutt ble han rodd ut med sin grønnmalte kiste og halmmadrass til barken «Glimt». De seilte stort sett mellom Karibien og Østersjøen. Flere ganger holdt det på å gå galt. En gang ble seilene flerret av da, det plutselig kom en orkan. Etter noen år bestemte han seg for å ta styrmannsskole. Som styrmann mønstret han på dampskipet DS “Truma”.
År 1900 gikk han i land for godt, og startet sin grossistforretning 23 år gammel. Nils Mørland AS. Den ledet han fram til sin død 82 år gammel.
Farfar var både en varm og en fjern person. Han tygget og spyttet skrå, noe som satt sitt preg på lukten i leiligheten. Han skulle alltid ha meg liggende ved siden av seg på divanen når han snorkende hvilte middag. Det syntes jeg var stas. Så spiste han grapefrukt til frokost. Det var det ingen andre som gjorde. Han tok saltbad i badekaret hver dag for gikta. Hver dag tok han seg en spasertur ut til havnelageret med spaserstokken med sølvhåndtak. Det var spennende og være med ham på disse turene for han kjente og pratet med så mange originaler. Så hadde han noen små triks som han gjerne viste unge og gamle han møtte.
Nå skal du se noe rart!
Så tok han opp en sikkerhetsnål med en fyrstikk på av lommen.
Hver dag, fra 6 til 16, ledet han sitt firma til kort tid før han døde 82 år gammel!
Artig å lese hva du husker fra Kleiva! Kjenner jo igjen noen av de samme minnene. Husker du også heisen?
Forresten – så rart at du kaller ham farfar. Jeg trodde vi alle sa bestefar?
Hei Bodil, Vi brukte bestefar om morfar. Det var vel derfor Nils ble farfar. Joda jeg husker heisen – uten knapper, bare et tau å trekke i for å stoppe og starte. Hyggelig at du følger med.
Lasse