Får vi media interessert, tro? – 15 år i Piemonte.

Gunnar Hvarnes med showecooking under festivalen i 2014. Italiensk presse følger nøye med.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan arbeidet med fiskefestivalen i Agliano startet opp. Hvordan de unge vinbøndene i landsbyen ville starte noe som ikke alle andre hadde. Da jeg foreslo en vin og fiskefestival tente de, og etter litt fram og tilbake fikk vi med oss Sjømatrådet som partner. Jeg har også fortalt om hvordan vi har fått med oss norske og italienske kokker. Men hva hjelper det med sjømatråd og toppkokker om ingen vet om festivalen? Mens festivalene i de omkringliggende landsbyer hadde lange tradisjoner for sine festivaler, og derfor var i folks bevissthet år for år, måtte vi bygge opp vårt renomme i løpet av det første året, dersom vi skulle ha håp om gjentagelse.  Så mediedekningen ville være avgjørende.

Det Italienske publikum

Hvordan skulle vi bli lagt merke til blant alle festivalene i området? Vi satte oss som mål at den første festivalen skulle bli kjent i nabokommuner og kanskje hele provinsen Asti. Så fikk vi senere sikte mot regionen Piemonte. Slik gikk det ikke. Sjømatrådet og deres reklamebyrå i Milano og vår egen Valentina Mansone (radiojournalist) gjorde en fantastisk innsats. Kombinasjonen av italiensk rødvin og norsk torsk tente de italienske mediene. Da landbruksdepartementet i Torino tok kontakt for at vi skulle bruke deres presserom i Torino, skjønte vi at dette kunne bli større enn vi hadde håpet på.

Den første festivalen ble da også omtalt i både regionale og nasjonale medier. Det var tydelig at ideen til festivalen hadde vært bærekraftig.

Det norske publikum

I 2014 var det ikke mange nordmenn som hadde etablert seg i området, så  målgruppen for festivalen var først og fremst italienere. Likevel mente jeg at prosjektet fortjente omtale i norske medier. Med bakgrunn i tidligere samarbeid med folkene bak Gutta på tur, tok jeg kontakt med TV2. Vi hadde et møte, men de var lite interessert i å dekke enda en festival. Men vi ga oss ikke. En av regissørene i produksjonsselskapet Filmprodusentane, Hallgrim Haug, kom på ideen om å bygge historien rundt en norsk fisker og en italiensk bonde, med festivalen som bakteppe. Arne Hjeltnes hadde sagt ja til programlederjobben. Nå var TV2 positiv. Sjømatnæringen kom inn som sponsor. 

Å finne en fisker som en av hovedpersonene var ikke noe problem. Verre var det med vinbonden. Jeg hadde jo tenkt på Lionello, men det hadde han liten lyst til. At han skulle ha en hovedrolle, ville bli tatt negativt av de andre bøndene, mente han. De ville mene at det bare var fordi vi var venner. Forskjellbehandling blant bøndene er noe Lionello er veldig var for. Jeg måtte derfor gå en omvei. Sammen med assosiasjonen  ble vi enig om å invitere alle bøndene som ønsket å være med til audition. Det var 0 – zero som meldte seg. Da måtte vi vel kunne bruke Lionello? Han vegret seg fortsatt. Så vi gikk da aktivt ut og prøvefilmet 4 bønder som vi selv plukket, inklusiv Lionello. Så overlot vi til TV2 å velge, og valget ble  –  Lionello.

Kort tid før hovedopptakene skulle begynne, måtte Arne Hjeltnes kaste inn håndkledet som programleder. TV2 valgte da Guri Solberg som bare hadde noen få dager å avse til prosjektet. Resultatet ble en litt kaotisk opptaksperiode, hvor altfor mye skulle tas opp på kort tid. Men takket være en topp produksjonsgjeng i Filmprodusentane, med John Storhaug som produsent, kom de ikke bare i mål, men med et produkt som utvilsom har vært med å bidra til å sette landsbyen og festivalen på kartet.

Jeg har ikke lenger tall på alle nordmenn som har kjøpt hus i området. Og blant dem er John Storhaug, som var produsent for programmet, og Merete Kristiansen som jobbet i Sjømatrådet og finansierte store deler av produksjonen. Det er et eller annet med denne landsbyen….