Google street view. Hans Haugensgate i Skien. Besteforeldrene, Inga og Lars Fjellestad bodde inn den hvite porten til høyre mellom transformatoren og de tomme butikklokalene som i 1957 huset kolonialhandler Henry Bøe. Rett fram, inngangen til Brekkeparken.
Sommeren 1957 var det mye flytting. Etter å ha kommet hjem til Norge etter et år i Amerika, hadde vi bodd noen uker – kanskje et par måneder hos farfar i Arendal. Etter at pappa kom etter fra Amerika, flyttet vi til besteforeldrene i Skien. I påvente av ny jobb i Frikirken, tok han jobb ved Herøya fabrikker i Porsgrunn.
Å bo hos mormor og bestefar i Skien opplevdes trygt og godt. Bestefar Lars var ansatt i NSB, og gikk hver dag avgårde i sin flotte uniform. Av en eller annen grunn husker jeg at man skiftet fra svart til hvit topp på uniformsluen 1.mai. Det ble alltid stående som starten på sommeren. Jeg husker ikke når de skiftet tilbake til sort.
Besteforeldrene bodde i Hans Haugens gaten, like ved inngangen til Brekkeparken. Der var det en spinkel gammel dame i svart silkeforkle som satt i porten. Det kostet 10 øre å komme inn. Av og til lot hun oss bare passere uten å betalte.
Brekkeparken var et eventyrland for en liten 8 åring. Den slottslignende hovedbygningen, tømmerstuene, lysthusene og alle blomstene ga god næring til fantasien. Ikke minst gjaldt det skulpturen «Hulderen og gutten» av billedhuggeren Sveinung Aanonsen. Jeg kunne stå lenge å fantasere om hva som holdt på å skje. Skummelt og pirrende på samme tid.
Men hvem var denne billedhuggeren Aanonsen. Leter du på nettet er det ingen oppføring på den norske Wikipedia, men i den tyske!
Sveinung ble født på Rauland juleaften 1854. 20 år gammel dro han til Christiania for å lære sjangermaleri. Det betød at han var opptatt av motiver fra dagliglivet. Etter tre år reiste han til München der han studerte videre i 2 år før han returnerte til Rauland. Her bodde han i 20 år før han endte opp som sjanger og portrettmaler i Christiania.
Sommeren 1957 var på hell, og både søsteren min og jeg burde ha begynt på skole igjen. Jeg tror imidlertid pappa var overbevist om at han snart ville få en ny jobb, så det ikke var noen vits å begynne på skolen før det var på plass.
Og en dag kom mannen pappa hadde håpet på, Olav Beckmann. (Han som startet produksjon av vesker og belter i Kristiansand.) Han var også formann i noe som het Frikirkens Landsmisjon. Det var en avdeling som sendte prester til steder som for tiden ikke hadde egen pastor, eller et sted man hadde tenkt å starte ny menighet. Pappa hadde nok håpet på sin egen menighet, men dette var bedre enn ikke noe.
Beckmann hadde også sørget for en leilighet for familien. Over baker Gulliksen i Dronningensgate i Kristiansand. Så vi pakket sakene våre for tredje gang dette året.