Gardermoen Foto: Adobe stock
Da Oslo Lufthavn flyttet fra Fornebu til Gardermoen, hadde familien for lengst flyttet fra Oslo. Jeg hadde sagt opp fast stilling i NRK. Etter en tid som undervisningsleder ved IMMI i Kristiansand, var jeg tilbake i fjernsynsproduksjon med eget produksjonsselskap, Mørland Undervisning Produksjon as, og det med NRK Undervisning som største kunde. Det var da jeg blant annet produserte, trolig NRK’s største undervisningssatsning, «Åpen Videregående», med hele 48 program. Det var en tid med mye reising, ikke minst fra og til Oslo.
Egentlig likte jeg best å ta toget. Men ofte tok det for lang tid. Fra Kristiansand konkurrerte SAS og Braathens om passasjerene. Braathens hadde veldig gode bonusordninger. Man fikk raskt gullkort som ga gratis tilgang Braathens lounge på Gardermoen, og poeng som kunne brukes på ferie med familien.
Med flyttingen til Gardermoen forsvant en del av minnene og følelsene av det å fly som noe eksotisk. Gradvis forsvant også mye av det litt ekstra som gjorde flyturen til noe annet enn ren busstur. Jeg husker da morgenflyet fra Kristiansand inkluderte frokost.
Nei, de sterkeste minnene på Gardermoen knytter seg ikke til flyturer, men ting som skjedde på flyplassen.
Som ganske nylig da man måtte gjennom timelang koronatesting etter å ha kommet fra Afrika, der jeg gjorde opptak i fjor.
Men ett minne står veldig sterkt
Jeg har tidligere fortalt om da jeg sammen med representant for UD sto for mottagelsen av José Ramos-Horta, da han som utenriksminister for det nye Øst-Timor, første gang besøkte Norge.
www.4kapittel.no/mat-og-drikke-var-lille-kaffehistorie-del-5
Året etter, i 2003, var Ramos-Horta invitert av Trondheim studentene til et seminar i Trondheim. Det de ikke hadde tenkt på var at han mellomlandet i Oslo for å fly videre neste dag. Her kom han, ingen tok i mot ham, ingen hadde bestilt overnatting. Han var potte sur og ringte UD. De visste ingen ting, men fikk skaffet et hotellrom og kontaktet Morten Harket, en gammel venn av Horta, som dro opp og fikk roet ham ned.
Men så skulle han jo samme vei tilbake med nok en overnatting i Oslo. Det var da protokollavdelingen i UD ringte undertegnede og spurte om jeg kunne ta meg av utenriksministeren. Rent formelt kunne de ikke organisere det selv, siden de denne gang ikke sto som vertskap. Men siden jeg skulle drive kaffe-virksomhet der nede, (protokollavdelingen var ikke klar over at andre deler av UD motarbeidet planene), håpet protokollavdelingen jeg kunne hjelpe dem med dette.
De skulle sørge for at VIP avdelingen på Gardermoen var til min disposisjon. Resten måtte jeg ordne. Jo, jeg var selvsagt villig til det. Jeg fikk gjort avtale med Grand Hotel hvor jeg fikk Nobel suiten til en rimelig pris. Så fikk jeg vasket Mondeo’en og til sjåfør utstyrt sønnen Stian med svart dress.
Da Ramos-Horta kom ut flydøren sto jeg og førte ham ned trappen til ventende bil som kjørte oss til VIP loungen, mens andre tok seg av bagasjen. På hotellet holdt jeg middag med Ramos-Horta, hans Europa ambassadør og min svigerdatter som Hortas borddame.
Neste dag kjørte Mondeo’en ny tur til Gardermoens VIP avdeling, og fornøyd vinket utenriksministeren farvel. Han så fram til et fruktbart samarbeid om kaffe. Det hele hadde kostet en god del, men det måtte man kanskje regne med. Men så var det altså at denne surmagede byråkraten som hadde bestemt seg for å torpedere hele prosjektet.
Kanskje like greit, ikke mange år senere var det nye uroligheter på Øst-Timor. Ramos-Horta ble skutt og nesten drept. I dag er han president i Øst-Timor.
Men selve flyturene… de er ikke så spennende lenger.
Nok en helt utrolig historie!