Etterkrigsgenerasjonen – I dag hadde pappa vært 100 år.

Pappa under en utstilling i Lillesand. Foto: Lillesandsposten.

Det lysnet etter en lang natt, lille julaften 2017. En uke tidligere hadde jeg fått telefon fra Høvåg pleiehjem; nå var det trolige få dager før pappa ville sovne inn. Alle vi søsknene strømmet til. Dagene gikk, og vi forsto at det var snakk om mer enn noen få dager. Så vi satte opp en turnus. Ansvaret for å  våke skulle gå på omgang.  Denne siste natten var det min tur. Alt jeg og de andre hadde skjøvet på av oppgaver før jul gjorde at dette var siste mulighet for oss søsken. Jeg måtte snart dra og to nevøer var på vei for å ta neste vakt.

Ansgar Mørland var yngstemann i en søskenflokk på 8, sønn av grosserer Nils Mørland i Arendal. Tre brødre og en svoger hadde gått inn i firmaet, men det hadde Ansgar ingen interesse av. Han ville bli noe kreativt. Og det var maler han ville bli. Vi barna hadde hørt deler av denne historien. Søster Astrid som ble maler klarte å vikle opp noen av trådene da hun nylig besøkte en utstilling i høst. Dette er utdrag fra hennes Facebook post:

 «I går var siste dag for utstillingen med bymaleren Fred. Therkelsen på Bomullsfabrikken i Arendal. Og jeg var 99 % sikker på at det var nettopp denne maleren pappa (Ansgar Mørland) hadde studert i barndommen. Han fortalte meg om denne maleren flere ganger, men jeg kunne ikke huske navnet hans. Men kunne det være så mange bymalere som sto ute i kulda i Arendal på den tida? I hver en ledige stund dro han på leiting etter denne maleren. Spurte seg for. Har dere sett maleren? Hvor står han i dag? Som 7.. 8.. 9 10 åring.. ble han mobbet av barn og lærere.. han var venstre hendt (og fikk slag over fingrene når han skrev med feil hånd) og stammet.. . Heldigvis hadde han tidlig en egen lidenskap, og oppsøkte denne maleren ( som jeg nå fikk bekreftet i katalogen til utstillingen). Han sto der og studerte han, og .. det var da han bestemte seg for å bli kunstner. Han gikk på malerkurs som 14 åring og malte bilder fra sitt kvistværelse i Bendikskleiva. Men faren satte foten ned. Kunstnertilværelse blant bohemen i hovedstaden var ikke noe for hans sønn.»

Et av pappas første bilder som tenåring med utsikt fra kvistværelset i Bendikskleiv.

Han fant imidlertid en annen vei der han kunne dyrke estetikken, nemlig som gartner. Han dro sågar til København for å utdanne seg i blomsterbinding. Da var du ekspert i blomsterdekorasjoner og kranser. Men hva skulle han bruke det til? Han forsøkte å kjøpe en gård på Rygene. Men da dette var under krigen var det en NS mann som fikk gården. Med hjelp av faren fikk han bygget noen drivhus nedenfor Hylleveien på oversiden av grossererfirmaet. Utsalg hadde han i første etasje i Bendiksklev. Den historien endte en kald vinternatt da varmen i drivhuset sviktet og alle blomsten frøs i stykker.

På den tiden var han begynt å dra rundt som sangevangelist i Frikirken. Han spilte trekkspill og hadde god sangstemme, verre var det med å tale siden han slet med stamming. Da gartnerprosjektet gikk ad dundas, var det noen som fant på å kalle ham som forstander i Sannidal Frikirke. Han lurte lenge. Selv mente han at han hadde sagt til Vårherre at han skulle ta jobben om han ble kvitt stammingen. Siden stammet han ikke, men minnet om problemet hang igjen. Han likte f.eks aldri å snakke i telefon.

Som pastor i en liten menighet hadde du ingen heldagsstilling. Deler av inntekten måtte du ordne på andre måter. Da var det greit å ha malingen som hobby. Det betydde resten av livet en kjærkommen ekstrainntekt.

At han var en dyktig maler, ble bekreftet ved at dette maleriet ble antatt på Sørlandsutstillingen.

Da han var pastor i Skien på 60 tallet fikk han mulighet til å utvikle en annen av sine kreative sider. At han var musikalsk, visste vi jo. Han spilte en rekke instrumenter: trekkspill, gitar, cello for å nevne noen. Nå ville han gjerne skaffe seg en mer formell utdanning, og da Trygve Lindemann en sesong hadde lagt deler av Musikkakademiets musikklærerutdanning til Grenland, meldte pappa seg på. Med instrumentene orgel, piano og sang klarte han eksamen med glans.

Jeg husker særlig han gledet seg til orgeltimene med det store orgelet i Skien kirke med organist Kristoffer Kleive som lærer, far til Iver Kleive.

Noen år hadde han deltidsjobb som musikklærer ved Lund folkeskole i Skien.

Litt ekstrainntekta ble det også av litt pianostemming.

Jeg var verken særlig musikalsk eller billedkunstner. Min greie ble å formidle gjennom film, fjernsyn og teater. Så skulle det vise seg at også her hadde pappa og jeg hadde noe felles. Jeg hadde jo alltid hørt ham preke, men hadde ikke tenkt så veldig mye på oppbygging og form.

Etter noen år ansatt i NRK hadde jeg vært på kurs ved Sveriges Radio i Stockholm. Vi hadde lært om fildramaturgi, kunsten å fengsle et publikum. Gleden var stor over at vi hadde fått et begrepsapparat til å kunne analysere og planlegge den beste måten å bygge opp et program.

Overaskende var derfor stor da jeg under neste preken til pappa oppdaget at oppbyggingen fulgte de samme reglene for dramaturgi jeg hadde lært.   

Pappa slet hele livet mellom kunstneren Mørland, med det åpne nysgjerrige, empatiske og liberale kunstnersinn, og den konservative og strenge presterollen. Jeg tror det plaget ham store deler av livet.

Jeg hadde pakket vesken med de få tingene jeg hadde med. Alt var klart til dra. Jeg var skuffet. Planen hadde vært at en av søknene skulle være her til det siste, det hadde han fortjent. Han lå der og pustet rolig. Det var nå over et døgn siden vi hadde kontakt. Jeg må tilstå at jeg sendt en tanke til Vårherre om at dette var urettferdig. At han som hadde tjent ham et helt liv måtte dø uten et av sine barn hos seg. Jeg hadde reist meg, så mot sengen på vei ut. Der lå han å pustet ut og inn og ut og….. Sekundene gikk. Det kom ikke noe nytt innpust. Det var som Vårherre humret i skjegget: Ja da, ja da. Jeg hørte deg nok.