Rester av piggtrådsperringer rundt tidligere tyske installasjoner, var nok de vanligst minnene fra krigen vi etterkrigsbarn opplevde.
Fra tid til annen vil jeg skrive litt om de første årene – for vår generasjon, etterkrigsgenerasjonen.
For bare noen uker siden døde den siste stemme fra andre verdenskrig, Vera Lynn. Hun hadde, mer enn mange andre, holdt liv i fortellingen som formet vår generasjon. «We’ll Meet Again» og «The White Cliffs of Dover» var på mange måter selve lyden av krigen.
En krig vi selv ikke var til stede i men likevel preget livene våre. Født 12 februar 1949 ble den siste nordmann henrette mens jeg lå i mammas mage, og jeg var 7 år da den siste landssviker hadde sonet ferdig.
Så hvordan var det å vokse opp som et etterkrigsbarn?
Hva er det første minne? I livet mener jeg. Noe som er knyttet til en skjellsettende hendelse? En slags: Nå starter vi! Det burde kanskje være et ansikt, en lekebamse, et interiør. Noe som skulle komme til å bety et eller annet viktig.
Mitt første minne er en stein, en stor stein. Knudret overflate i grå granitt og grønne moseflekker. Og jeg tror det faktisk er mitt eget minnebilde, og ikke noe jeg har sett på et fotografi eller blitt fortalt. Hvorfor skulle noen fortalt om en stein? Nei, jeg har nok sett den selv. Men hvorfor skulle en stor stein festet seg sånn for alltid? Hadde jeg skadet meg på den, falt fra den? Trolig var den kanskje ikke særlig stor heller. Den lå rett bak huset i Sannidal.
Pappa var pastor i Sannidal Frikirke og huset tror jeg fulgte med jobben. Han hadde gitt opp en karrière som gartner for et noe mer tvilsomt økonomisk foretagende. Det var ikke mye han fikk av stedets lille flokk, så han måtte stadig ut på preketurer. Noe som ga akkurat nok til at det gikk rundt.
Som sagt, var steinen det første minne, deretter lillesøster som ankom halvannet år etter meg. Jeg har egentlig ikke noe minne av hvordan hun så ut da, bare den grønne senga hun lå i. Og så var det henne som passet oss, som vi kalte tante Dagny. Hun hadde en litt skurrende, men god stemme. Jeg husker ikke hvordan hun så ut, bare stemmen, … og så jobbet hun på en konfeksjonsfabrikk hvor hun sydde belter til kjoler og hadde en maskin som vrengte beltene slik at sømmen kom inn. Dette er det første jeg husker.
Før Sannidal hadde vi bodd i Arendal i en loftsleilighet hos farfar grosserer Nils Mørland, der pappa drev gartneri mellom Bendiks kleiv og Kastellveien. En natt frøs alle blomstene i drivhuset og pappa bestemte seg for å bli predikant.
Hverken krigen som nettopp var avsluttet eller noe annet av det som skjedde i Arendal husker jeg..
Ikke før jeg altså bestemte meg for å memorere en sten bak huset i Sannidal.
Rimeligvis er det lite jeg kan bidra med, rent matmessig, fra denne første tiden, bortsett fra de fortellinger man fikk etter hvert. Og det som gikk igjen, var at under krigen måtte man spise barkebrød.
Nå viser det seg at dette med barkebrød har vært en vanlig redning i tidligere tider, men at det sannsynligvis ikke var mange som måtte ty til dette under andre verdenskrig.
Men hva var barkebrød? Det handlet ikke om brød bare bakt på barkemel. Barkemel ble bare brukt for å drøye annet mel som f.eks rug. Alm var visstnok den beste tresorten, og det var den grønne innerbarken som ble benyttet, tørket og malt.