Fra en av pappas første filmer med smalfilmkameraet. Her utenfor veikro i USA 1956.
Rundt 1956, før vi dro til Amerika, kjøpte pappa et Kodak filmkamera for dobbel 8 film. Systemet var basert på 16 mm filmruller, hvor man først eksponerte den ene halvdelen. Så snudde man rullen, og eksponerte den andre siden. Etter fremkallingen ble filmen splittet i to, og delene limt sammen på en liten filmrull som ga ca 6 minutter med opptak.
Pappa kjøpte også en bok om smalfilm. Det meste handlet om den tekniske delen av arbeidet, men det var ett lite kapittel om å fortelle med bilder. Det var mitt første møte med faget. Det var særlig et utsagn jeg la merke til. En scene skal normalt være på 6 – 7 sekunder. Kjekt å ha en regel, tenkte jeg.
Senere når interessen for film vokste, forsto jeg at det slett ikke er mulig å sette regler for hvor lang en scene skal vare. Dessuten skjønte man at det man i boken til pappa hadde kalt scene, er det som egentlig er et skudd.
La oss likegodt få definisjonen på plass. Mens man i teateret snakker om scene både som stedet man spiller, og som avsnitt i skuespillet, brukes begrepene annerledes i film og på video.
Et skudd er det minste fortellerelementet. Det er det du får fra kamera starter, til du stopper det. Når man setter sammen skudd som beskriver den samme hendelsen, tatt fra flere vinkler og utsnitt, får man en scene. Når man så setter sammen scener som innholdsmessig og tidsmessig hører sammen, som et avsnitt i historien, kaller man det gjerne for en sekvens. Alle sekvensene utgjør så den endelige filmen.
Mange av de store filmskaperne på 70 – 80 tallet brydde seg døyten om det som sto i pappas smalfilmbok. De laget filmer der skuddene kunne vare i mange minutter. Ja, det var filmer som bare inneholdt et par lange skudd.
Mange år senere skulle jeg selv undervise i fjernsynsregi. Da hadde man for lengst innsett at det var forskjell på det å lage spillefilm og fjernsynsprogram. Spillefilmens mulighet til store totalbilder på et gigantlerret var borte. Nå var det den lille fjernsynsskjermen som gjaldt. På 80 og 90 tallet var den gjerne på 17 eller 19 tommer og det ga store begrensinger. Et bilde av en åskam med hundre krigere til hest ble bare små utydelige prikker på en linje.
Fjernsyn er nærbilder. Og siden nærbilder «leses» raskere en detaljrike totalbilder, ble det også raskere klipping.
Fra pappas smalfilmboks regel om 6 – 7 sekunder lange kutt, hadde jeg først møtt kinofilmens storslåtte totalbilder som varte og rakk. Deretter hadde pendelen svingt til den andre siden, med fjernsynets nærbilder, som ofte har en redigeringstakt på noen få sekunder. Tempoet ble satt opp.
Fjernsynsreklame var også med å øke redigeringstakten. Det gjaldt å fortelle en historie så raskt som mulig. Tid kostet penger.
Og vi har latt oss lede. Du har sikkert merket det. Du ser en gammel film eller fjernsynsprogram fra 70 og 80 årene, og forundres over hvor tregt filmen skrider fram. Ikke sjelden når jeg ser egne program fra den tiden, tenker jeg: bevares hvor langsomt det går.
Jeg leste nylig at NETFLIX som nå er en av de største produserende av film for både kino og strømmetjeneste, forventer nærbilder og redigeringstempo som i første rekke tar hensyn til strømming og fjernsynsformatet – eller endog mobiltelefonformatet.
Lurer på om ikke dette vil gjøre noe med oss. Når vi ikke lenger er opptatt av totalbilde og oversikt, men action og nærbilder.