Den første tiden i Italia hadde gått med til renovering av huset, noen ganger på dugnad sammen med venner fra Norge. Da ble det ikke mye tid til å bli kjent med folk i landsbyen, bortsett fra naboene hvor vi hadde forspist oss på polenta og Franco nede i bakken. Når vi var tomme for vin, hang vi en tom plastdunk på porten til Franco, så fylte han den opp med god Dolcetto, en lett rødvintype, og kom opp for å levere den. Han beklaget at han måtte ha en euro for literen. En godslig, ugift vinbonde som gikk bort for mange år siden.
En kveld Bodil og noen venninner skulle ut å spise på en restaurant i nærheten, ble hun betatt av vinen de fikk servert. Hun spurte restauranteieren Fiore om han kjente produsenten. Joda, kunne han fortelle: «Det er en venn av meg og han bor i Agliano Terme». «Jamen, det gjør jo jeg også. Vet du om vi kan komme på gården og kjøpe vin der? Har du telefonnummeret hans?» Litt etter kom han inn med telefonen sin og ga den til Bodil. «Her har du ham». Typisk italiensk.
Det var Lionello Rosso. De måtte gjerne komme, men han var akkurat nå i Genova med faren som var på sykehus. Kunne de komme i morgen? Slik startet kontakten med vår Lionello. Han var da 24 år, var akkurat ferdig med vinutdanningen og hjalp faren med vinproduksjonen. De tappet en del på egne flasker, men en vesentlig del ble solgt billig på vinankre, store glassbeholdere, til gamle kunder i Torino.
Lionello var opptatt av å utvikle bedriften. Da trengte han flere kunder. Han hadde forstått at engelsk var viktig for å kunne markedsføre vinen, både for besøkende turister og utenlandske importører. Nå brukte han mye tid til å forbedre sin engelsk. Han var derfor takknemlig for utlendinger han kunne seg øve på.
Kort tid etter døde faren. Moren døde da han var 4 år. Han hadde ingen søsken, kun en tante, onkel og en fetter. Han var alene, men hadde planene klare for bedriften. Etter hvert, skulle det vise seg, også nye ideer for hele landsbyen.
Barbera d’Asti DOCG
Jeg har tidligere fortalt om hvordan Barbera var en enkel bordvin, og hvordan Michel Chiaro og noen av de andre vinprodusentene i området hadde funnet nye måter å produsere den på. Resultatet ble en vin av høy kvalitet. Samtidig forsto man at den nye vinen satte krav til klima og jordsmonn. Man satt derfor som krav at vinen måtte være dyrket i Piemonte for å kunne ha betegnelsen Barbera. I 1970 snevret man området for den beste Barbera ytterligere inn ved å si at kun Barbera d’Alba (Fra området rundt byen Alba) og Barbera d’Asti (Fra et område innenfor provinsen Asti) fikk betegnelsen DOC. En kvalitetsbetegnelse for Denominazione di Origine Controllata.
Men utviklingen gikk videre. Hvordan kunne man gjøre Barbera enda bedre. Man innså at stadig mindre områder hadde forutsetninger for å bli med videre i utviklingen av vinen. I 2008 fikk Barbera d’Asti betegnelsen DOCG, mens Barbera d’Alba har blitt stående på DOC. (DOCG betyr Denominazione di Origine Controllata e Garantita, som garanterer den høyeste kvaliteten i det italienske klassifikasjonssystemet.)
Dette skjedde parallelt med Barberavinens økte popularitet. Det var flere grunner til dette. Særlig utviklingen av det internasjonale kjøkken med færre tunge sauser og fremheving av råvarene passet Barbera godt. En annen grunn var at vinen både kunne drikkes ny og holdt seg godt under lagring. Dette til forskjell Barolo og Barbaresco, som gjerne måtte lagres flere år før de kunne drikkes.
Dette gjorde at mange vinbønder kastet seg på den nye trenden med Barbera. Problemet var at området for Barbera d’Asti var definert temmelig vidt, og inkluderte deler som egentlig ikke egnet seg. Men de kunne skrive Barbera d’Asti på flasken, og smykke seg med DOCG. Dette satt betegnelsen i vanry for mange. Kvaliteten innenfor Barbera d’Asti var altså veldig variabel. Dette plaget bøndene i og omkring Agliano, som visste at deres Barbera var blant de beste.
Jeg fikk en dag en telefon fra en journalist fra Tromsø. Han ønsket å komme for å intervjue meg om en festival jeg var involvert i. Jeg spurte om han var interessert i å gjøre noe på Barbera, som var en del av festivalen. I så tilfelle kunne jeg ordne en smaking.
Han tok en pause. «Ikke ta det fornærmelig opp, men Barbera er som kjent ingen stor vin. Ikke for det. Den er grei sammen med mye mat. Men den bedømmes som kjent ikke særlig høyt. Etter intervjuet med deg skal jeg nemlig til Barbaresco for smaking – hos min yndlingsprodusent.» Journalisten kom og etter intervjuet ville han ta noen bilder.
«Men burde vi ikke ha med en av de lokale bøndene som er med å arrangere festivalen.» «God ide!» Jeg ringer Lionello og ber ham komme. «Mens vi venter, kan du jo smake på vinen han lager. Selv om det bare er en Barbera» «Selvsagt, bare hyggelig» Sa journalisten velvillig. Jeg skjenket opp et glass Carlinet. Journalisten tok en slurk og sperret opp øynene.
«Dette kan umulig være Barbera». Jeg måtte smile. Han var himmelfallen. Lionello kom, vi tok bildene og journalisten dro videre til Barbaresco.
Neste morgen var han på telefonen. «Du, jeg droppet å kjøpe noe Barbaresco. Vet om jeg kan dra innom han Lionello og kjøpe noe av vinen hans?»