Trara skole i Fredrikstad. Her gikk jeg de siste halvannet år av folkeskolen. Foto: Google Street View
1962 er året da John Glenn gjennomfører USAs første bemannede romferd, Bob Dylan gir ut sitt første album, Setesdalsbanen blir nedlagt, Nelson Mandela fengslet, Tryvannstårnet innviet og jeg flytter fra Skien til Fredrikstad.
Å få stilling som pastor i Fredrikstad Frikirke var et stort hopp oppover. Dette var en betydelig større menighet som var i stand til å betale for en full stilling. Pappas behov for ekstrainntekt falt bort og tankene på å skifte jobb ble aldri et tema igjen.
Dette skulle bli den siste gangen jeg flyttet med familien før jeg forlot hjemmet for å studere. Da vi ankom Sembsgate 32 i Fredrikstad var det den tiende adresse jeg hadde så langt i livet. De fire årene i Skien hadde vært et av de lengste oppholdene i så måte.
Selv om Skiensoppholdet også hadde gode sider, som nærheten til besteforeldre, å være med i speideren, regningsbud hos O.P.Sondresen og et trygt miljøet i pappas menighet, var det likevel de svarte skyene fra Bratsbergkleiva skole som overskygget det hele. Så jeg flyttet fra Skien i den tro at jeg var en skoletaper. På den tiden måtte du ha middels eller bedre karakterer for å komme inn på Realskolen etter 7. klasse. Alternativet var et år Framhaldsskole som var en mindre teoretisk avrunding av skolegangen. Et alternativ jeg anså som mest aktuelt for meg.
Så skjer det noe. Da jeg kommer til Trara folkeskole i Fredrikstad får jeg, fra våren i 6.klasse, en lærer som skal snu opp ned på det hele, Ingebjørg Skarpaas. For øvrig mor til SV’s Berit Ås.
I 1993, 30 år etter at jeg avsluttet 7.klasse på Trara, får jeg vite at hun fremdeles er aktiv og nettopp har fylt 90 år. Jeg bare måtte sende henne en hilsen.
Her er noen utdrag fra brevet jeg sendte henne for snart 20 år siden:
«…Du husker sikkert ikke meg etter alle disse årene og blant alle de elevene du har hatt. Det var heller ikke så lang tid jeg var i din klasse. ….. All flyttingen hadde vært svært negativt. Uten å gå i detalj var jeg definitivt en skoletaper. Da jeg flyttet til Fredrikstad hadde jeg ingen illusjon om å komme inn på Realskolen. Det måtte nok bli Framhaldsskolen for meg. …. Du oppdaget raskt både taperinnstillingen min, og potensialet du mente jeg hadde. Du sa klart fra at du ikke godtok at jeg gikk Framhaldskolen. Jeg skulle klare eksamen så godt at jeg kom innpå Realskolen og senere gymnaset, og dermed basta. Og som du sikkert gjorde med mange andre klarte du å snu utviklingen…… I takknemlighet, Lars Jørgen Mørland.»
En måned senere kom et langt håndskrevet brev i retur. Her noen utdrag fra brevet.
«…Du må tro jeg husker deg, stor, lys og på første benk i skolestua. Jeg pleide å ha et tillitsfullt forhold til «mine» barn. Derfor gikk det en stund før jeg jeg var riktig klar over hvor jeg hadde deg. Du var litt redd for å utlever deg. Alle de andre barna hadde jeg hatt fra første klasse – så de var alle «mine» barn…. Det gleder meg at det har gått bra for deg. Om jeg husker deg? Ja, så men…. Ha det fremdeles godt! Lykke og glede må følge deg og dine. Hjertelig hilsen, Ingebjørg Skarpaas, Gamlelærerinna.»
Noen mennesker man møter i livet gjør den store forskjellen.
Må innrømme jeg ble litt rørt da jeg leste brevet hennes til deg…..