Foto: Erik Borgersen/UHB-samlingen, Akershusbasen/MiA. Sirnes holdeplass.
Pappa skulle være pastor i Flekkefjord frikirke, men pastorboligen var ennå ikke ferdig, så vi måtte finne et midlertidig sted. Det ble hos en ugift bonde på Sirnes, ca 15 minutter med skinnebuss fra sentrum. Bonden het Aslak, hadde drevet med sølvrev, men jobbet nå på konfeksjonsfabrikk. Da pappas eldste søster Ruth kom på besøk, oppsto det søt musikk og Aslak Meland ble onkel Aslak.
Som treåring begynner minnene å bli tydeligere. Verden hadde fremdeles en diameter på noen hundre meter med noen avstikkere til besteforeldre i Skien og Arendal. Men her på Sirnes foregikk det meste i livet. Innenfor denne diameteren lå kolonialhandelen, sykkelverkstedet, holdeplassen på Flekkefjordbanen og bestekompisen i nabohuset.
Norge derimot, var enormt stort. Derfor hadde man behov for tre værmeldinger for å dekke det hele, en for Østlandet, en for Vestlandet og en for Nord Norge. Sørlandet var liksom ikke riktig en landsdel og ble varslet som del av Vestlandet.
Det var en lykkelig tid. Og mange av de gode minnene er knytte til det å være sammen. Måltider sammen med familie og slekt. Her mimret foreldre, besteforeldre, tanter og onkler om gamle dager og kommenterte dagens situasjon. Det kunne være små og store uenigheter som ble løst over steik, brun saus og poteter. Vi barna lyttet og lærte.
Over tid har måltidet tapt sin status i Norge. Før la måltidene rammene for dagsrytmen. Nå må måltidene underordne seg medievaner og fritidsaktiviteter. «Vi kan kjøre innom å ta en pølse på veien». Hvor mange familier sitter rundt et bord og har frokost sammen i dag?
Når det gjelder frokostvaner, har heller ikke Italia mye å skryte av. De voksne tar en espresso og barna stikker søte kjeks ned i varm melk før de går til skolen.
På formiddagen tar de voksne gjerne en cappuccino og en brioche som på italiensk betyr croissant, (mens brioche på fransk betyr en form for bolle). En croissant går i Italia også under betegnelsen cornetto, som betyr horn. (Sikkert bakgrunnen for det vi gjerne bestilte på kafeen før: «En kaffe og et horn med ost og skinke, takk”).
Men det italienerne mister med frokosten, tar de igjen i de andre måltidene. Å spise sammen er fremdeles viktig for den italienske familie. Høydepunktene er søndagslunsjen. Og blant dem rager førstepåskedagslunsj høyest sammen med første juledag.
En italiensk venn skulle beskrive problemene i en italiensk slekt «Tenk, de spiste ikke sammen første juledag!» Verre kunne det tydeligvis ikke være.
Ingenting er så åpenbart, som lykken til en italiener når han har sine kjære rundt seg mens man nyter et langt måltid.
Og tenker man etter, er det da også noen av de beste minnene man har, måltider sammen med venner og slekt. Derfor er det få innsatser (cost/benfit) som gir mer lykke enn å planlegge og gjennomføre en lunsj eller middag for dem man setter pris på. Ja, om så bare en lang og god frokost med seg selv.
Men måltidet handler ikke bare om det sosiale, selvfølgelig også tilberedning og gode råvarer. Og det med råvarer lærte man seg tidlig. Naboen på Sirnes hadde griser som skulle slaktes og det måtte man jo bivåne. Fremdeles sitter minnene om lydene, tapping av blod og skålding av grisebust. Senere har jeg forstått at dette, slakting på gården, er det beste for både dyr og det endelige produkt. De lange transportene fra gård til stadig mer sentraliserte slakterier er dårlig dyrevelferd, og gir seigere kjøtt på grunn av stresshormoner som dannes under transporten.
I Italia har de lang tradisjon med slakting på gård. I vår italienske landsby, Agliano, drar den lokale slakter Ponzo til gårdene i nærheten og peker ut hvilke dyr han vil ha. Så slaktes de på gården, uten lang stressende frakttransport. Nå har vi fått godkjent mobilt slakteri i Norge, slik at slaktingen igjen kan finne sted på gården. www.mobilslakt.no.
Så dette med kortreist mat og dyrevelferd vokste jeg opp med. Vi ville det beste for dyrene rundt oss. Men da jeg som en framtidig pedagog skulle lære en av naboens høner å fly fra låvebroa, endte det som det måtte. Det ble hønsefrikasse hos naboen mens initiativtageren sto igjen uten annet enn en skjennepreken.