Hjemmet vårt i Eagel Rock Avenue, West Orange, New Jersey Foto: Google Street View
I dag fant jeg ut at jeg har levd i 26 175 dager. Hvor mange av disse husker jeg? De fleste har glidd ut av bevisstheten. Kanskje har jeg minner knyttet til noen hundre, neppe flere. Noen gode dager står der helt tydelig. Som da jeg stevnet inn mot New York om bord i Stavangerfjord. Siden har det blitt mange uforglemmelige dager; da jeg traff Bodil første gang, da ungene ble født, da vi flyttet inn i Casa Karen i Italia. Andre minner skulle jeg gjerne ha glemt. Man har jo slett ikke lykkes i alt.
Det var en stor overgang fra Flekkefjord til den store murbygningen som lå rett ved kirken hvor pappa skulle være pastor. Vi bodde i første etasje, mens en vaktmesterfamilie bodde i andre.
Jeg skjønner ikke helt hvordan vi klarte oss, for ingen i familien kunne noe særlig engelsk. Kanskje mamma et hakk bedre enn pappa. Den første tiden var familien helt avhengig av andre som hjalp med oversettelse og annet praktisk. Og det var nok av dem som hjalp til.
Bortsett fra på skolen. Der måtte jeg klare meg helt selv. Jeg hadde begynt et halvt år tidligere på Flekkefjord folkeskole som 6 åring. Trolig med en ide om at man hadde å gjøre med en kvikk og smart liten gutt siden han kunne noen bokstaver og lese enkle ord. Så fikk han bare litt over et halvt år i en norsk førsteklasse, før han ble tatt ut og satt inn i en amerikansk klasse som allerede hadde vært halvannet år i skolesystemet. Det første året riktig nok i Kindergarten (førskole), men likevel. Jeg husker ikke noe særlig fra Pleasental Primery School, bare at det var en hyggelig lærerinne. Hun syntes nok rimelig synd på denne bortkomne fyren. Jeg mener å huske at jeg klarte regning sånn nogenlund. Litt enkel engelsk fikk jeg nok også med meg. Men ingen tenkte på at jeg kanskje burde vedlikeholde og kanskje enda til lære litt mer norsk.
Da jeg et år senere skulle forlate den amerikanske klassen, var det eneste jeg fikk med en «Pupil transfer Card», som fortalte at jeg hadde vært til stede 128 dager. Det var det hele.
Skoleveien gikk langs Pleasentale Avenue. Så var det et kryss hvor det alltid sto en hyggelig politimann. Deretter 400 meter langs Eagel Rock Avenue. Her var det alltid en gjeng fra skolen som gikk sammen.
En gang vi var på vei hjem fra skolen ble vi stoppet av noen voksne utenfor en bygning. De var i ferd med å åpne en ny bankfilial. En journalist syntes det var en god ide om en liten gutt, en mulig framtidig kunde, tok banksjefen i hånden. Det måtte da være greit, tenkte jeg. Men etter å ha tatt bildet måtte jeg stave navnet mitt. Det gikk selvsagt helt i ball, så da vi slo opp i avisen dagen etter hadde jeg fått navnet Lars Morliano. Jeg oppbevarte avisutklippet lenge, men nå er det borte. Det var egentlig den eneste av de 128 dagene som sitter igjen.
26 175 dager, og de fleste glemt.