Dette er hva jeg vil kalle en ekte realityserie. NRK Tromsø
Betegnelser på ulike fjernsynformater har vekslet gjennom tidene. Da jeg startet i NRK, hadde vi ikke mange formater: Teater, reportasjer, show og noen få til. Så begynte man å snakke om dokumentar i stedet for reportasjer, og drama i stedet for teater. Nye kom til som dokudrama, som var teater bygget på virkelige hendelser. Et merkelig fenomen var «tape», som politi-tape som sykehus-tape. Det var forløper til sakte-fjernsyn der et kamera sto og tok opp alt som skjedde, i f.eks ved et akuttmottak ved et sykehus.
Siste skudd på stammen har vært «reality-TV». Når man prøver å finne ut hva reality/virkelig har med dette å gjøre, leser man at dette er program som viser virkelige/ekte mennesker. Som om vi ikke gjorde det før? Nå skal det sies at betegnelsen brukes om så mangt. Noen bruker reality-TV om serier som Mesternes Mester og Idol. For meg er det konkurranser der man vinner eller taper som følge av objektive kriterier eller dommer/seer avstemning. Det som etter hvert har blitt essensen av reality-TV, synes å være et programformat der en gruppe mennesker skal stemme andre i gruppen ut, for tilslutt å stå igjen som vinner. Jo mer konflikter og sex, desto bedre.
Det er derfor gledelig at NRK har valgt å holde seg unna denne mest utrerte sjanger. Ikke fordi de ikke ønsker å formidle virkelige mennesker, følelser og dramatikk, men fordi de er gode nok til gjøre det med utgangspunkt i det virkelige livet. Ikke en liksomvirkelighet på en øy i Karibia.
113 er en slik serie. Serien om ambulansepersonell i Nord Norge. Ypperlig håndverk. Det er kjempebra at NRK fremdeles har ressurser innomhus på et distriktskontor til å produsere slike kvalitetsprogram. Det vi i gamle dager ville kalt en god reportasje.
Sommeren 1971 var jeg, som jeg tidligere har fortalt, på en flere ukers turne i Europa sammen med Marius Heyerdahl og Jan Horne. Vi bodde i en campingvogn som var bygget om så den så ut som en død alke og demonstrerte for miljøet samtidig som vi filmet det som skjedde. Resultatet var programmet Den siste alke. Kanskje en av de første reality-programmene i Norge 😊
Major Von Knarren
Høsten 1971 og våren 1972 hadde jeg en rekke engasjement som innspillingsleder for dramatiseringer produsert i UHA (Underholdningsavdelingen). Det er særlig to jeg husker. Den ene var Major Von Knarren. Det meste av filmingen skjedde rundt Lillesand og Kristiansand. Det var en tid da det fremdeles var en del alkohol både foran og bak kamera. Det hendte jeg bokstavelig måtte smøre en skuespiller med en dråpe whisky for å få replikkene til å gli.
Pensjonistene
En annen serie var Pensjonistene, av og med Odd Børresen og Hans Julius Haugen. Roald Øyen hadde regi. Serien fikk en god del pepper fordi det ble hevdet at vi drev gjøn med de eldre. Underlig med tanke på at Børresen/Haugen hadde holdt på med radiogram om det samme i flere år. Det var tydeligvis mer alvorlig når det ble vist på Fjernsynet.
Vi hadde ikke casting byrå som fant biroller og statister. Nei det måtte innspillingslederen gjøre, i tillegg til å finne opptakssteder og alt det andre. Derfor ble det mye famille og venner, men også folk fra settet, som rekvisitører og sjåfører.
Men var det innspillingsleder jeg ville være? Som mange andre drømte jeg om å ha regi selv. Veien videre var imidlertid ikke enkel. Det var fremdeles ingen producerutdanning i Norge. Den vanligste veien opp var stipendiatordningen i NRK, men der måtte du i praksis ha en embetseksamen. Det nærmeste var Filmskolan i Stockholm, noe jeg søkte på men ikke kom inn. Så dukket det opp en mulighet i London.