Det har blitt lite med hytteturer denne vinteren. For noen uker siden var vi en kort tur, først og fremst for å se at alt var ok. Nå har det vært gode grunner til lite besøk den siste tiden. Bodils kreftbehandling har tatt tid og krefter. Men selv før det, var turene opp blitt færre og kortere. Nå har vi kommet til at Elsebu bør selges. Det var slett ikke planen, men det er best sånn, tror vi.
Jeg har tidligere fortalt litt om hytta og tante Else jeg arvet den av. https://www.4kapittel.no/wp-admin/post.php?post=2404&action=edit
Her litt mer av historien til hytta. Da vi overtok hytta formelt i 1996 hadde tante hatt den i over 30 år. Hun kjøpte den på 60 tallet av Egil og Svanhild Staal. Svanhild hadde vært en nær venn av tante siden barneårene i Arendal. Begge utdannet seg og arbeidet hele livet innen konfeksjon. Svanhild giftet seg med Egil som opprinnelig var klarinettist i Øivind Bergs Bristol-orkester, som igjen var utgangspunktet til Kringkastingsorkesteret som ble opprettet i 1946. Siden de sårt trengte en fagottist, skiftet Egil instrument.
Under krigen var Egil aktiv i heimefronten og del av en av Oslo-gjengene. Og det er her hytta kommer inn. Ifølge tante var Egil medansvarlig for å frakte forsyninger fra flydropp i området Langlim/Øyfjell ned til Oslo. I den forbindelse ble det bygget en dropphytte inne på fjellet. Her kunne man gjemme våpen som var droppet fra fly og ventet på å bli transportert til Oslo. Etter krigen fikk Egil kjøpe hytta, og flyttet den til Mandalen i Flatdal så man hadde kjørevei fram.
På 60 tallet bestemte Svanhild og Egil seg for å kjøpe hytte i Nissedal, og tante fikk kjøpe hytta i Flatdal. Navnet ble da skiftet fra Staalsbu til Elsebu.
Rundt 1970 bestemte tante seg for å lage et hyttetun. Hun flyttet hytta og bygget 3 små stabbur.
Tante fikk aldri egne barn. Jeg var nok en erstatning. Allerede som 11 – 12 åring var jeg med tante på hytta. Ikke så ofte, men nok til å få et spesielt forhold til et sted. For en pastorsønn som hele barndommen hadde flyttet fra den ene pastorboligen til den andre var det viktig. Lenge var besteforeldres boliger et slikt anker i livet, men også de ble etter hvert borte. Da var det Elsebu minnene var fortøyd til. Derfor føltes det så riktig at hvetebrødsdagene for Bodil og meg ble lagt til Elsebu. Ikke lenge etter fortalte tante at det var meg som skulle arve den. Vi fortsatte utbyggingen. Hoved hytta fikk tilbygg med bad, toalett og flere soverom. Vi fikk lagt inn strøm, telefon og innlagt vann.
Det mangler ikke på gode minner fra Elsebu.
Vi hadde nok sett for oss at vi i alderdommen ville ha dette som et sted å trekke oss tilbake til, i lange perioder, både sommer og vinter.
Ingen av barna ønsker å overta hytta. Enten har de allerede skaffet seg egen hytte, eller de bor med lett tilgang til naturen. I tillegg er det ikke ubetydelige kostnader knyttet til å ha hytte. Kostnader vi i vår alder bør redusere. All fornuft tilsier at hytta derfor bør selges.
Det har bare tatt litt tid å venne seg til tanken.