Foto: Luftforsvarsmuseet
Det var vel rundt 9 årsalderen at jeg virkelig tok inn historien om den andre verdenskrig og Norge. Og det var bilde over som ble essensen av hva det hele handlet om. En vårdag på Akershus festning der Milorgmannen Terje Rollem overtar festingen fra tyskerne. Lenge trodde jeg at Rollem her overtok hele Norge fra tyskerne. Det hele forgikk i høflige og ordnede former. Milorg og hjemmefronten var heltene, tyskerne var bortsett fra noen slemme i Gestapo, greie folk som var sendt hit mot sin vilje. Det var de norske nazistene som hadde vært de slemme. Derfor var de ikke med på bildet. Her var bare de flotte motstandsmenn og de høflige tyskerne representert.
Etter hvert som årene gikk forsto man at historien ikke var så enkel og svart/hvitt. Ikke minst Sigurd Hoels roman «Møtet ved milepelen» ga et bilde som var mer sammensatt. At deler av romanen bygger på ting som skjedde i Arendal under krigen, og som pappa husket, gjorde et stort inntrykk.
15 år etter at vi bodde noen uker hos farfar i kleiva i Arendal, bare noen 100 meter fra hvor NS-legen som beskrives i Sigurd Hoels bok begikk selvmord, var jeg engasjert i NRK Fjernsynet Opplysningsavdelingen med ansvar for voksenopplæring.
Arne Okkenhaug hadde akkurat gått av som leder for Opplysningsavdelingen. Tidligere nestsjef Oddvar Foss hadde rykket opp som Programredaktør. 62 år gammel ønsket Okkenhaug å bruke de siste årene i NRK til sitt hjertebarn, folkeopplysning. I flere år utgjorde vi to NRK’s voksenopplæringsavdeling.
Arne Okkenhaug fra Trøndelag var utdannet som lærer og begynte i Skolekringkastingen i 1935. Som heimefrontmann måtte han rømme til Sverige i 1942. Her steg han raskt i gradene ved Den norske legasjonen i Stockholm. Med flere ansvarsområder var han stadig på farten mellom Stockholm og London. Etter krigen ble han sjef for Skolekringkastingen, før han i 1949 arbeidet noen år i UNESCO i Paris som han hadde vært med å planlegge. I 1964 ble han så leder for fjernsynets opplysningsavdeling.
I 1974 begynte man å tenke på 30 årsfeiringen av frigjøringen som skulle skje året etter. Jeg husker jeg tok det opp med Arne.
Hva om vi lager en historisk serie om hjemmefronten?
Hmm..
Du var jo en av de sentrale personene i dette. Du sitter inne med det meste av historien.
Vet ikke…
Er det ikke viktig at vi forteller det nå, mens de som var med fremdeles lever?
Så tok han en lang pause.
Du må nok vente en generasjon eller to, Lars Jørgen.
Så var samtalen over. Jeg lurte veldig på hva han mente. Det ligger fremdeles i tankene når jeg leser at etterkommerne fra hjemmefrontkjemperne har stevnet Marte Michelet og Gyldendal for boken, «Hva visste Hjemmefronten».
I desember 1974 var Okkenhaug og jeg på seminar arrangert av EBU i Sveits. Jeg husker at under nedstigningen til Zurich var det et forferdelig uvær, og det knaket i flykroppen. Arne så nok at jeg ble bekymret, så han la hånden på armen min og forsikret at fly var noe av det sikreste som fins. Så kom det en rekke anekdoter fra flyturer mellom Sverige og England under krigen.
Et halvt år senere skulle Arnes sønn, som nettopp hadde tatt flysertifikat, besøke sin far på hytta ved Portør. Han hadde fått låne et sjøfly, og nå skulle han vise faren hytta fra lufta. Det han ikke var klar over, var at den flytypen han hadde lånt, hadde mindre motor, enn det han var vant til. Så da han da han la flyet over for å ta en sving over øya var motorkraften for liten til å holde høyden. Sønnen overlevde så vidt, men ikke faren.