Man kunne virkelig drømme om framtiden, på 50 tallet. Slik så man for seg framtidens hus i plast.
Man snakker gjerne om «den amerikanske drømmen». Men på 50 tallet, da jeg som 7 åring dro med foreldrene «over there», handlet det i stor grad om landet Amerika som alles mål. Bare man kunne komme seg til Amerika, ville alt bli bra. Kanskje syntes man gjenoppbyggingen i Norge etter krigen gikk for sakte. Uten utdannelse så man ikke de store fremtidsmulighetene. Men som enhver nordmann, var man jo født med hammer i hånden. Det var bare å komme seg over, få jobb som «carpenter», så tok det ikke lang tid før man hadde hus og bil og en livsstil man i Norge bare kunne drømme om. Derfor drømte man om Amerika.
For det het Amerika på den tiden, ikke USA. Det var først senere jeg skjønte at Amerika var et kontinent med både nord, mellom og sør.
Det er nå snart 200 år siden den første gruppe utvandrere seilte fra Stavanger med skuta Restaurationen. Siden kom det flere bølger og etter andre verdenskrig dabbet det noe av. I vårt område, i New Jersey, var det først og fremst første og andregenerasjons innvandrere med fremdeles sterke bånd til gamlelandet.
På 50 tallet var man optimistisk. Selv den kalde krigen og atomtrusselen klarte ikke å ødelegge troen på fremtiden. Og det var her den amerikanske drømmen lå. Ikke minst den tekniske utviklingen skulle hjelpe alle til et bedre liv. Om ikke en selv, så i hvert fall neste generasjon. Sånn var det på 50 tallet og i mange år framover. De aller fleste barna som vokste opp i Amerika fikk en høyere levestandard enn foreldrene.
Men så skjedde det noe. Fra 80tallet er det færre en 50% av barna som får det bedre enn foreldrene sine.
De rike blir rikere og de fattige enda fattigere og gruppen middelklassen skrumper inn. Dette er noe mange mener har ført til det splittede USA vi nå ser. Noe som også har ført til at de etniske motsetningen som har ligget der hele tiden blusser opp på nytt.
En del av den amerikanske drømmen var ideen om at USA skulle være «the melting pot», der ulike etniske grupper skulle smelte sammen til en nasjonal enhet. Da jeg mange år senere, på slutten av 90 tallet produserte en del programmer i NRK om nyere amerikansk historie, var nettopp dette temaet. Vi intervjuet mange 2.generasjons innvandrere fra ulike verdensdeler. De var skjønt enig om at denne sammensmeltingen ikke fungerte, og beskrev i stedet resultatet som «the salad ball». Man beholdt sin egenart og kultur og var avhengig av dressingen for å kunne skape en enhet. Og det er vel denne dressingen som de siste årene i stor grad har gått tapt.
Men USA har vært gjennom mange kriser før, borgerkrig og økonomiske depresjoner og alltid kommet styrket ut av det. Vi får håper det skjer også denne gangen.
Men i 1956 levde familien Mørland sin amerikanske drøm. Man bodde bedre, spiste bedre, opplevde mer, og i ekspressfart fikk pappa tatt sertifikat og kjøpt bil, en diger svart Chevrolet. Aldri siden fikk familien en så flott bil.