Tidligere har jeg fortalt om fjernsynsserien Hagen Vår som jeg var ansvarlig for i 7 år. Men mitt medieliv startet ikke der.
Det hvite hus på Marienlyst var mitt livs drømmeslott, der det lå på høyden bak Marienlyst stadion. Å kunne jobbe der syntes egentlig uoppnåelig, likevel bestemte jeg meg for akkurat det. Helt siden jeg som 7-åring hadde besøkt famille i Brooklyn og sett cowboyer på svarthvitt fjernsyn, hadde jeg bare et ønske: å komme innenfor det hvite hus. Radio eller fjernsyn, det spilte ingen rolle.
En nær venn av tante Else var fagottist i kringkastingsorkesteret. Egil Staal var en av dem som hadde vært med fra starten. Han hadde vært en del av Øyvind Bergs 10 manns Bristolorkester, som ble stammen i senere Kringkastingsorkesteret. Egil hadde spilt saksofon, men nå trengte Øyvind Berg en fagottist, og Egil tok på seg oppgaven. En dag spurt Egil om jeg ikke vil være med på opptak av Meloditimen i Store studio.
Det ble en nesten magisk opplevelse. Gjennom radioresepsjonen bar det inn til orkesterets oppholdsrom. Der var de, de man bare hadde hørt om, dirigenten Øivind Bergh, pianisten Johan Øian (han med klaverovergangene), Bobben Hagerup med slagverk og konsertmester Aage Wallin. Alle så hjertelig mot en 14-åring som fikk besøke det hvite hus på Marienlyst og Store Studio for første gang. Sammen med teknikeren i det beskjedne kontrollrommet som den gang lå på sideveggen, fulgte jeg med på opptakene med Johan Øian ved flygelet. Det var nesten uvirkelig når jeg senere samme dag hørte det hele nok en gang i radioen. «Starstruck» før ordet var oppfunnet. Men så ble de litt mer menneskelig, da Egil fortalte at det vanligste tidsfordrivet i pausene for musikerne, var å fise på en tent lighter så flammen sto ut fra buksebaken. Kanskje var det det som gjorde det hele ble litt mer oppnåelig.
Som nevnt, radio eller fjernsyn. Jeg hadde akkurat startet på Ex Phil ved universitet i Oslo og lurte på hvordan jeg skulle komme meg innenfor. Som et overkommelig prosjekt sendte jeg et forslag til Nitimen. Hadde hørt et fasinerende foredrag av Øystein Elgarøy ved Astrofysisk institutt på Blindern, så jeg foreslo to innslag om stjernehimlene, og jommen ble jeg ikke innkalt til møte hos Kjell Thue, nitimens far. Programmet som hadde startet 4 år tidligere hadde rukket å bli et av radioens mest populære. Husk at det fremdeles var bare èn radiokanal og fjernsyn stort sett bare som kveldsending. Etter å ha snakket lenge om filosofien bak programmet, sa han til min overraskelse uten videre ja til programideen. Jeg skulle møte utenfor resepsjonen noen dager senere for å få med lydmann. Det skulle ikke komme til å gå særlig bra.