Vi hadde gledet oss til rolige dager, langt fra kjas og mas ….. men med internett.
Ikke før hadde jeg skrevet om den tekniske utviklingen når det gjaldt kommunikasjon, fra kortbølgesending fra Norge når jeg var i det fjerne utlandet, til ungdommen i slummen i Nairobi, som alle hadde sine smartelefoner som sørget for at de kunne nå hvem eller hva de ville, hvor som helst i verden, i løpet av sekunder.
Så skulle vi en tur til hytta vår i Seljord, nærmere bestemt Manndalen. Et lite dalføre opp mot Sundsbarmvannet. Jeg hadde arvet den fra tante Else på 90 tallet. Den gang var det en liten hytte uten innlagt vann, strøm eller telefon. Opp gjennom årene er den bygget på, fått innlagt vann fra egen brønnboring, og til slutt telefon. Det siste var viktig, da det ikke var mobildekning i området. Telefonen ga oss både kontakt med omverdenen og mulighet for å sette på varme før vi kom opp under vintermåneden.
Etter hvert kom ønske om internett-tilkobling. Først modemet som bråkte som en sint veps når vi koblet opp til ADSL forbindelse med superrask forbindelse, der vi både kunne se tv og holde nettmøter. Den gamle kobberlinjen fra Telenor fungerte som bare det.
Så fant Telenor ut at kobberledninger var gammeldags og skulle erstattes av fiberlinjer. I løpet av kort tid måtte derfor alle gamle telefonlinjer over til optisk fiber eller annen løsning. Men vi hadde et par år på oss å finne en annen løsning, så jeg tenkte det ikke var noen hast. Det var bare det at Telenor hadde tilføyd at om det skjer en feil ved en gammel kobberlinje, så ville den ikke bli reparert.
Og det var nettopp det som hadde skjedd da vi kom opp denne gangen. Det var intet signal,og da jeg kontaktet Telefiber som hadde levert internettjenesten så lang, fant de raskt ut at det var en feil på linjen som Telenor altså ikke ville reparere. De ville sende tilbud om fiberforbindelse, men det ville nok bli dyrt, siden jeg ikke var fastboende.
Så her sitter jeg på en kafe i Seljord sentrum og sender denne klagesang om manglende internettforbindelse.
Det triste er at jeg ble så trist av dette. Hvorfor ikke bare nyte noen dager internettfri tilværelse? I stedet blir man usikker og gram i hu. Selvsagt er det et problem at jeg nå skulle ha jevnlig kontakt med min redigerer i Nairobi. Men det lar seg ordne. Vi kan avtale faste møtetidspunkt et par ganger i uken og så finne en kafe nede i dalen hvor det er internett.
Nei , det triste bunner i at jeg ikke har verden noen fingertrykk unna, jeg kan ikke få de siste nyhetene når jeg kjeder meg noen minutter, kan ikke google meg fram til hva enn jeg måtte lure på, og jeg kan ikke uten videre komme i kontakt med hvem det måtte være.
Så er også jeg fanget inn av internettets grep om menneskene. Det synes jeg er trist,men jeg skal nok komme meg ut av det.