Jeg synes den ser like trist ut som jeg husker den. Bratsbergkleiva skole i Skien. Google Street View. https://www.google.no/maps/@59.2051734,9.6166522,18.56z
Jeg har faktisk ikke vært der etter at jeg flyttet fra Skien i 1962. Så jeg tenkte at den gamle skolen sikkert var ombygd, eller for den saks skyld revet. Jeg gikk inn på Google Street View, for å se om jeg i det hele tatt kunne kjenne meg igjen. Og der var den, nøyaktig slik jeg husket den. Ingen ting var endret. Jo forresten, gjerdet var malt grønt. Gjerdet de som mobbet meg pleide å presse meg inn mot.
De fleste har vel en eller annen periode i livet som det hviler en særlig skygge over.
Forutsetningene for at det skulle skjære seg på en eller annen måte var opplagt til stede. Før Skien hadde jeg flyttet rundt 9 ganger og vært innom 4 ulike skoleklasser, deriblant en i Amerika. Jeg hadde begynt i første klasse som 6-åring, og var derfor yngre enn alle andre i klassen.
At jeg hadde lærevansker hadde man merket, men jeg var aldri i en klasse så lenge at man gjorde noe med det.
På Bratsbergkleiva skole fikk jeg en lærer av den gamle skolen. Gubberud, som både så ut og oppførte seg som navnet skulle tilsi. Han hadde sine yndlingselever og sin hakkekylling. Når hakkekyllingen både var dum og lat, fordi man først senere fant ut at han hadde dysleksi, anså han det helt legitimt å trakassere ham en smule. Gubberud var tydelig irritert på alt som hadde med kristenliv å gjøre, noe som naturligvis burde gå ut over en pastorsønn. Gjorde jeg en feil, hadde glemt en bok eller utalte engelsk ord med amerikansk aksent, gned han det inn til stor forlystelse for resten av klassen. En hakkekylling var et naturlig mål for klassens mobbere, både på skolen og på veien fra og til. Ingen tok til motmæle. Det handlet jo bare om litt erting.
Til og begynne med trodde mamma og pappa på Gubberuds ord om at jeg var lat, og derfor måtte holdes i ørene. Jeg fikk ikke lov å gå ut før leksene var gjort, og det tok jo evigheter.
Jeg har ennå et sterkt minne om et avsnitt i geografiboka. Det handlet om Belgia. Jeg brukte all energi på å forstå ordene og setningene. Da jeg var kommet til slutten av avsnittet, hadde jeg ingen ide om hva det hadde handlet om. Det var bare å starte på nytt.
Til slutt skjønte foreldrene mine at noe måtte gjøres, og jeg ble sendt til skolepsykologisk kontor. Mens jeg var til undersøkelse der, ble jeg alvorlig syk. På grunn av synkende blodprosent trodde de først det var leukemi, men det viste seg at det var mononukleose med komplikasjoner. Det tok derfor flere måneder før jeg kunne komme tilbake på skolen. Da hadde skolepsykologen, sammen med skolekontoret, kommet fram til at jeg burde flyttes ned et klassetrinn.
Jeg husker skoleinspektøren ringte meg, mens jeg ennå var hjemme. «Vi lurer på om det ikke er lurt at du, etter at du nå har vært borte så lenge, kommer tilbake i Bjarne Kortners klasse? Hva synes du om det?»
Det var nok mange tanker som snurret rundt i hode på en liten gutt. Bjarne Kortners klasse! Det ville bety at jeg dumpet. At jeg ville gå ned fra femte til fjerde klasse. Men på den andre siden; Bjarne Kortner, alle sa han var så snill. Men det viktigste var at det var en som spurte hva jeg mente. Jeg tror det overskygget alt, så jeg sa bare at det var greit.
Jeg tror Kortner gjorde hva han kunne for å få meg på rett kjøl. Jeg hadde ikke lenger vont i magen når jeg satt i klassen. Men i skolegården var de der fremdeles, mobberne fra den gamle klasse.
Som sagt. De fleste har vel en eller annen skygge i livet. Dette er min.