På nytt måtte vi kansellere ferjeturen over Skagerak. I dag var planen å starte en to ukers tur til Italia, men det ble det ikke noe av. Italia er blitt rødt, og Erna har oppfordret til ikke å ta unødvendige utenlandsturer. Siden vi ikke lenger eier hverken hus eller vinmark, har vi ingen presserende grunn til å dra. Men det er trist, for vi savner virkelig våre italienske venner.
Det er en underlig tid vi lever i. På den ene siden går livet som normalt her i Larvik. Det eneste er at vi spriter oss litt ekstra på vei inn og ut av på butikker. Og vi er en del av den nye dansen mellom handlehyllene, der vi uanstrengt beveger oss fra side til side for å holde meteren. Nå og da dukker det opp en utenbys fra med maske. Selv det har vi vent oss til. Men i det daglige går livet sin vante gang. Ikke kjenner vi noen som hverken har dødd eller blitt syke.
Og så på den andre siden. Sjokket fra februar sitter fremdeles i.
20 februar var vi på vei til Italia. De første nyhetene om det kinesiske viruset var nådd oss – men fremdeles intet førstesidestoff i Norge. I Italia begynte man å bli urolig. Selv om bare 3 var bekreftet smittet ble vi møtt med sivilforsvaret som tok temperaturen på alle da vi landet på Malpensa. Dagen etter, den 21 februar døde den første av Covid 19 i Italia. I løpet av noen dager eksploderte det, og vi så med vantro hvordan den ene landsbyen etter den andre ble stengt av. Fremdeles var det et godt stykke unna Agliano, ,hvor vi var. Men usikkerheten økte. Ville grensene stenges? Var det trygt å fly? Burde vi heller kjøre hjem?
Dagen før vi skulle returnere 25. februar, var Corona kommet på førstesiden i Norge.
Vi kom oss hjem med fly 26. februar . Samme dag ble det rapportert om det første tilfelle oppdaget i Norge. Men fremdeles omtalte man det hele som frykt for et stort utbrudd, ennå ingen realitet.
Så husker vi alle den 12. mars da Erna stengte ned Norge For oss betydde det at de fleste av vårens middager på Villa Karen, og besøkene vi skulle ha på Casa Karen, måtte avlyses. Trist, men det var til å leve med. Andre, som var mer avhengig av et åpent samfunn, hadde mye større problemer.
Så roet det hele seg utover sommeren. Vi følte vel egentlig at det verste var over. Nå har vi hatt lokale store utbrudd, men foreløpig virker det som de har ting under kontroll. Men det gjelder bare den medisinske delen. De økonomiske konsekvensene på sikt, også her i Norge, kan vise seg å bli enorme. Kanskje vil vi se et ras av konkurser for flyselskap og turistnæring. Og globalt registreres rundt 300 000 nye tilfeller av Covid 19 hver dag. Tar vi med mørketallene, har vi nok passert 1 million døde av sykdommen. Det er så stort at det nesten blir uvirkelig.
Så her sitter vi på altanen i Larvik og ser ferja til Danmark og kontinentet gå uten oss, og reflekter rundt dette globale øyeblikk som vil bli en del av verdenshistorien. Jeg tror vi spaserer oss en tur opp i Bøkeskogen.
Det ville have været hyggeligt om vi var mødtes i Agliano eller måske et pitstop i Lønstrup eller Aarhus. Men det må også blive en anden gang. Rigtig god tur i bøgeskoven inden den falmer.