Få mennesker har som Claus Møller, hatt større innflytelse på hvordan jeg jobbet. Ikke syklisten Claus Møller men gründeren Claus Møller.
Nå har jeg holdt på med denne bloggen i to år. Da jeg startet sommeren 2020 følte jeg at livet var i ferd med å lande på et roligere sted. Huset i Italia, der vi hadde drevet vertshus, var solgt for noen år siden. Planen hadde vært at vi skulle drive det noen uker noen år til, men pandemien satte en stopper for det. Hjemmerestauranten i Larvik var etablert, men det handlet jo bare om et par måneder i året. Det var allerede gått over 5 år siden jeg hadde produsert mitt siste fjernsynsprogram. Med andre ord, jeg ville få nok av tid. Jeg var 71 år. Jeg var i ferd med å lande. Kanskje jeg skulle starte med en blogg?
Så var det altså at jeg i fjor høst fikk denne telefonen om en ny videoproduksjon i Afrika. Uten å tenke meg særlig om, svarte jeg ja. Det virket da veldig overkommelig. Men det har så absolutt blitt mer omfattende enn jeg så for meg. Etter å ha skrevet manus og hatt regi under opptak, regnet jeg med at mitt bidrag under redigeringen, som produksjonsselskapet skulle ta seg av, ville være svært begrenset. Der tok jeg feil. Det skulle vise seg å kreve mer oppfølging. Flere ganger i uken er jeg online med arbeidet der nede.
Også det ville vært greit, om jeg ikke i tillegg er med å organisere årets fiskefestival i Agliano, må planlegge høstens middager her på Villa Karen i november, og organisere høstens sending av vin for en vinklubb jeg startet. Legger man så på bekymringer for krig i Europa og høye strømpriser, er et gammelt hode fylt opp. Hvordan planlegge dagene, hva prioritere i dag, hva er godt nok? Plutselig er jeg tilbake slik det var i den mest hektiske perioden av arbeidslivet på 70 og 80 tallet. Det var vel på den tiden man begynte å bruke begrepet stress når man ikke fikk gjort det man følte man måtte.
Arbeidsdagene for de fleste hadde på mange måter vært greiere i årene rett etter krigen. Man visste gjerne hva som ble forventet av en, at man møtte opp til riktig tidspunkt, at man skulle tjene inn så og så mye, at man skulle støpe en mur, stå ved et samlebånd. Man visste hvor man skulle og stort sett hva som trengtes for å komme dit. Men så kom en lang rekke stillinger som hadde mer diffuse mål: konsulenter, saksbehandlere. Man var usikker på hvordan man skulle organisere arbeidsdagen for å rekke alt man kanskje burde. Resultatet var stress.
Hjelpen kom fra Danmark. En Claus Møller hadde utviklet noe han kalte: Time Manager International. Plutselig gikk alvorlige menn i den vestlige verden rundt med dette svarte skinninnbundne planleggingsverktøy, en slags utvidet kalender som var utrykk for Møllers filosofi om effektivitet og hvordan man skulle strømlinje alle deler av livet.
En lang rekke begreper ble lansert som: Nøkkelområder, hvordan dele inn livet i 5 – maks. 9 fokusområder. Elefantoppgaver, hvordan ta fatt på oppgaver som virker uoverkommelige, hvordan organisere dagen på den beste måten, hvordan prioritere det som skaper ønskede resultater og unngå aktiviteter som hindrer det. Hvert år kjøpte vi årssett, og satte kalendere, nye oppgave- og aktivitetsark inn i TMI-permen.
Man gikk på TMI-kurs, og Claus Møller og hans medhjelpere ble de store guruene alle så opp til. Selv SAS’s Jan Carlzon brukte Claus Møllers ideer da han skulle fornye SAS på 80 tallet.
Problemet for TMI startet da Microsoft Office gjorde datamaskinen til det naturlige verktøyet for planlegging. TMI forsøkte seg med en dataløsning, men det fungert dårlig. Interessen sank og i 2004 solgte Møller sitt livsverk. Deretter ble det stille rundt ham, og i 2018 døde han.
Dessverre har jeg verken den sorte skinnpermen eller kursbøkene lenger. Men en del husker jeg, og det har faktisk hjulpet litt på å strukturere arbeiderdagen. Og, kanskje tenke igjennom, hva er viktigst i årene fremover, hva er mål og delmål mål og hvordan skal de prioriteres.