Posts published in “Italia”

Så var det det med språket – 15 år i Piemonte del 5

Published 25. august 2020

Og bli en del av en italiensk landsby, handler en god del om språk. Muligheten til ikke bare å formidle det rent praktiske som å kjøpe brød og melk, men også å kunne dele tanker og følelser. Derfor hadde jeg de beste intensjoner om å lære språket så raskt som mulig. Vi kjøpte bøker og meldte oss på internett læring. Det var en viss progresjon i starten. Man lærte seg tallene og enkle fraser som «Voglio un bicchiere di succo d'arancia» Men hvor ofte trenger man å be om et glass appelsinjuice? Det gikk svært sakte fremover.

Italiensk er på mange måter et krevende språk. Du må uttale ordene helt korrekt, ellers forstår de det ikke. En norsk venn skulle be om egg, som heter uova men sa uva, som betyr druer. Man skulle tro betjeningen ville skjønne at denne utlendingen kunne mene noe annet, - som lignet, når han ristet på hodet over drueklasen de kom med. Og det er ikke vrangvilje, de kobler bare ikke to ord selv om de ligner såpass mye på hverandre. Det endte med at han huket seg ned og kaklet som en høne. «Ah. Intendi uova?» (De mener egg?) Han ble alltid møtt med et smil når han kom tilbake til denne butikken.

En annen venn kom til slakteren og så seg ut et pent stykke kjøtt som lå i disken. Han pekte på stykket å sa cane. Slakteren ristet formermet på hode og svarte bryskt no, no. Min venn ga seg ikke. Han måtte da få lov å kjøpe dette stykke kjøtt. Så han gjentok insisterende: cane. Grunnen til slakterens stigende irritasjon var selvsagt at kunden hadde pekt på hans utmerkede kalvekjøtt og kalt det hundekjøtt. Slik lærte min venn forskjellen på cane=hund og carne=kjøtt.

Mens vi nordmenn lærte oss mer og mer italiensk, lærte italieneren rundt oss å forstå vår italiensk ved å lete etter italienske ord som lignet. I motsetning til hva vi ofte møtte i Frankrike, er italienere glade for at vi forsøker oss, selv om vi radbrekker språket deres. «Vi snakker ikke helt grammatisk riktig vi heller» sier de. Og italiensk grammatikk er virkelig krevende.

Ofte beklager italienerne at de ikke er bedre i engelsk, særlig gjelder det den eldre befolkning. Men mye har skjedd på de 15 årene. Blant unge møter du stadig oftere noen som behersker engelsk imponerende godt.

Det er viktig å huske at italiensk som et felles språk, er relativt nytt. Før den italienske samling for litt over 150 år siden, snakket man i vårt område Piemontesisk. Det høres ut som en blanding av fransk og italiensk. Fram til vår tid har dette språket vært brukt ved siden av italiensk. Siden fransk var det typiske andrespråk på skolen, ble det forstålig nok liten plass til engelsk. Når i tillegg så godt som alle engelske filmer blir dubbet til italiensk, uteblir mye av motivasjonen.

Man regner med at italiensk har utspring fra gatespråket i Roma under romertiden. Senere ble det utviklet og brukt i litteraturen fra Firenze. Herfra fikk den betydelig internasjonal innflytelse, både som hoffspråk og senere i opera. Karl V som levde på 1500 tallet skal ha uttalt: «Jeg snakker spansk med Gud, fransk med herrene, italiensk med damene og tysk med hesten min»

Så da den italienske samlingen var et faktum, bestemte man at slik man snakket i Firenze, skulle bli språket for hele Italia.

Hva er så status etter våre 15 år i Italia. Bodil kan snakke om det meste med en italiener. Det at hun tok det så raskt, ødela motivasjonen min effektivt. Det begynte så lovende for meg også, men så var det alle de unge vinbøndene rundt meg som gjerne ville praktisere sin engelsk. Jeg møtte rett og slett for mange som kunne engelsk. Jeg har forresten heller ikke fått utlevert et særlig godt språkøre.

Så jeg lærte meg det viktigste, de vanligste hilsningsfraser, handle i butikken, bestille mat og drikke på restaurant, spørre etter veien, kort sagt det man trenger for å klare seg. .. og forskjellen mellom carne og cane har jeg fått med meg.

Hvordan får de det til? – 15 år i Piemonte del 4

Published 21. august 2020

Hvordan får de det til? – 15 år i Piemonte del 4

Agliano terme.

Mens vi trekker pusten etter å ha innsett hvor mye arbeid det var i å sette huset i stand, gjorde vi oss kjent med landsbyen vår, Agliano Terme.

Dette er bare en blant en rekke landsbyer vi kan se fra Casa Karen. De ligger gjerne på hver sin åskam. Og hver av disse landsbyene er en kommune. Her ville nok Sanner og hans arbeid for kommunesammenslåing hatt liten suksess. Innbyggerne er sterkt knyttet til sin landsby og sin borgermester. Ingen får ta det i fra dem.

*Utsikten fra Casa Karen med en landsby på hver topp*.

Slik jeg forstår det, setter en italiener familien først, deretter landsbyen og til slutt regionen, Piemonte. Nivået mellom landsbyen/kommunen og regionen: provinsen og nivået over regionen: nasjonen, omtalt som Roma, har man ikke noen særlige følelse for. De sammenligner det gjerne med EU hovedstaden Brussel. Italienere er de bare hver gang det er landskamp i fotball.

Det andre man legger merke til er hvor forskjellig historisk løp de ulike landsby/kommunene har hatt. De har ofte hatt ulike storhetsperioder, hvor nettopp deres landsby regjerte over området.

Så også med Agliano Terme. De første sporen finner man fra 400 e.Kr. Da var en romersk hæravdeling stasjoner på landsbyhøyden. Under middelalderen var det en stor borg som det nå er bare små rester igjen av. I 1770 ble det oppdaget en kilde med svovelholdig vann, som ga opphavet til «terme» i navnet på landsbyen. Det står for bad eller kilde. Dette var vann som skulle kurere det meste. Fremdeles brukes kilden i kurbadet som ligger ved foten av landsbyhøyden.

Foto Google Street View (Q6RX+8W Agliano Terme, Province of Asti, Italia) Ved dette krysset i landsbyen finner du det meste.

Agliano Terme har 1 700 innbyggere. (Helgeroa tettsted i Larvik kommune har 1 800). De har egen borgermester og kommuneadministrasjon. 100 meter fra veikrysset i landsbyen finner man alt man trenger: Bakeri, slakter, pølsemaker, konditor, gelaterie, bank, aviskiosk og apotek. Selv en middelstor norsk by har problemer med å vise fram et slikt tilbud. Går man litt lenger enn 100 meter, finner man barer, postkontor, restaurant og til og med en liten kolonial.

Nå glemte jeg en ting, nemlig Tabaccheria Dellavalle, med andre ord en tobakksbutikk. Men tobakk er det de driver minst med tror jeg. Her kan du handle klær, blomster og mye annet rart, spille lotto, betale regninger og sende penger.

Googel Street View. Kjøpesenter 10 minutter fra landsbyen.

Og hvordan har de klart å opprettholde alt dette? For det er stor konkurranse. Bare 10 minutter med bil er du på Il Gigante, et digert kjøpesenter. I tillegg har du markedene som har alt fra matvarer med dagferske grønnsaker til tøy, sko og jernvare. Du finner markedene en gang i uka i landsbyene, mens de store byene har markeder minst to ganger i uka, og med grønnsaksmarkeder gjerne hver dag.

Jeg tror det er positivt, denne konkurransen mellom lokalbutikken, markedet og supermarkedene. De holder hverandre i ørene, både når det gjelder pris og kvalitet.

Noe av det viktigste for å opprettholde lokalbutikken er nok lojale kunder. Alle ønsker at landsbyen fremdeles skal ha et levende senter, og er villig til å betale litt mer og gjerne stå en halvtime i kø for å verne om det lokale tilbudet.

Det betyr ikke at landsbyens senter ikke har endret seg i løpet av de 15 årene vi har vært der. Noen butikker, særlig konfeksjon og utstyrsbutikker er lagt ned. I tillegg til etterspørsel er bedriften avhengig av at den nye generasjonen er villig til å overta. Det blir nok den største utfordringen i årene som kommer.

Ting tar tid – 15 år i Piemonte del 3

Published 9. august 2020

Ting tar tid – 15 år i Piemonte del 3

Det var ikke så mye utsikt fra vårt nyinnkjøpte hus, men banksjefen (som hadde tømmerhogging som hobby), hadde lovet å felle trærne i skråningen.

Vi hadde kjøpt hus i Italia. Med innbo. Det var gammelt og slitt, men det var vel bare å rydde ut og få på litt maling, tenkte vi.

Huset fra 1860 var som de fleste husene i området bygget i teglstein. Det var ikke snakk om grunnmur eller fuktsperre. Man startet bare å bygge veggene rett på grunnen, i vårt tilfelle leire. Slik ble veggene som sugerør der fukten fra grunnen ble fraktet opp i veggene. Det smarte med den måten å bygge på, er at fukten gjennom den varme sommeren fordamper og kjøler ned rommene. En primitiv form for air condition, men den virker. Derfor har italienerne gjerne vinduer og vindusskodder lukket på dagen for å hindre solen å varme opp innsiden av huset. Fukten fra veggene kjøler ned rommet.

Så var det det med murpuss. Det man trenger for å kunne male eller tapetsere veggene. Den er ikke like begeistret for fukten i veggen. Det merket vi raskt når vi skulle begynne å klargjøre veggene for ny maling. Trakk vi ute en spiker som hadde holdt opp et bilde, raste gjerne hele veggpussen ned. Det var bar å innse at dette ville ta tid.

Det så da ikke så ille ut. Et strøk maling....?

Eller kanskje en litt større jobb?

I de rommene murpussen sånn nogenlund hang på, gjorde vi oppussingsarbeidet selv. Men i de verste rommene trengte vi hjelp. Vi måtte også ha hjelp til å bygge et nytt bad og kjøkken.

At kjøkkenet trengte en større overhaling lå i kortene.

.. og arbeidet ble stadig mer omfattende.

Vi trengte en geometra, fikk vi vite. Det er en person som skal fungere som en slags byggeleder på våre vegne. Mr Bianco var vår første geometra. Han kunne lite engelsk, derimot mye om det å renovere hus. Han startet med å skaffe alle papirer og tegninger fra kommunen. Så kunne han fortelle oss hva man har lov til, hva man er nødt til og hva man ikke kan gjøre. Da vi hadde blitt enige om hva som skulle gjøres, skaffet han de nødvendige godkjenninger fra kommunen, og laget avtale med de som skulle utføre arbeidet. Disse igjen hadde fått forskudd for en del av arbeidet. Det hadde tatt sin tid, men nå var vi i gang, tenkte vi.

Men da stoppet det helt opp. Godt fornøyd med forskuddet så de tydelig vis ingen grunn til videre aktivitet sånn umiddelbart. Med et vell av fantasifulle unnskyldninger gikk den ene måneden etter den andre. Men så, plutselig, kom de med maskiner og byggematerialer. Vel, vel, tenkte vi, dette var ikke så ille likevel. Hvis de nå bare fikk begynt. Men så var det et annet arbeid de bare måtte utføre, helt maktpåliggende var det visst. Slik gikk det. De jobbet en uke eller to, så støtte de på noe uforutsett, som at deler av en vegg falt ned. Da måtte de stoppe så geometraen kunne komme å se på det. Han kunne først neste uke. I mellomtiden hadde de måtte begynne på et annet arbeid som de bare måtte avslutte før de …. Slik gikk store deler av det første året.

Vi lærte fort at det ikke var noen hensikt å presse på. Det gikk ikke fortere. I stedet lært vi oss å leve med det, bare øve et mildt press på håndverkerne og glede oss over fremskrittene når de kom.

Senere har vi moret oss over nyankomne nordmenn som også skulle renovere hus. Nei, de skulle sørge for at dette gikk effektivt unna. De hadde erfaringer som prosjektleder og hva det nå var. Neste vår skulle alt være ferdig, det skulle de sørge for.

Ja, ja, tenkte vi … og fikk rett.

Michel Chiaro og gutta

I byen Casale Monferrato har man funnet den første beskrivelsen av Barberadruen fra ca 1250, bonis vitibus barbexinis

Mer om Barbera

Som jeg skrev tidligere, hadde Barberadruen sin opprinnelse fra Monteferrato, området hvor vi hadde kjøpt hus. Den hadde raskt spredd seg til store deler Italia. Årsaken var at den var lett å dyrke, ga store avlinger og var en grei bordvin.

Barberadruen er kjent for å ha lavt tannininnhold. Mens andre druer som Pinot noir og Nebbiolo har et høyt tannininnhold, og derfor gjør den lagringsdyktig så vinen kan modne over tid, kan barberavin drikkes ganske umiddelbart.

Mange sverger jo til vin med lavt tannininnhold for å unngå skallebank. Det er nok en diskutabel sammenheng, men sikkert er det at noen er allergisk for tannin eller garvesyre som det også kalles.

Barberavin har godt med fruktighet og syre. En god egenskap for en bordvin. De fleste forbinder smaken med kirsebær og bringebær.

Og så har den en sterk dyp rød, nesten fiolett farge. Dette siste er årsaken til at mange vinprodusenter av andre med blekere vindruer har noen barberaranker får å kunne tilsette litt mer farge til vinen sin.

Men noen stor vin var ikke Barberavin regnet som. Den egnet seg blant annet ikke til å lagre på flasker, da den hadde den leie evnen til å starte en ny gjæring etter en stund, slik at korkene sprang. Om korkene ikke gikk, fikk man en Barbera med bobler. Den første tiden vi var der, hente det ikke sjelden at vi fikk det som husets vin på enkle spisesteder. Vi likte det ikke.

Michel Chiarlo, en av de store vinpersonlighetene i Piemonte. Norgesvenn. Fortalte at han som ung hadde reist rundt på Vestlandet i en folkevognboble.

Men så var det, jeg tror det var på 60 tallet, at en gruppe vinbønder i området hadde mistanke om at Barbera druen hadde et større potensiale. De reiste til en rekke vinsentra i Europa for å lære. En av disse var Michel Chiarlo, en av vin-nestorene i området. Han og vennene hans begynte å eksperimentere med Barbneradruen, særlig dette å få kontroll over den andre gjæringen.

Men denne prosessen , det er man kaller malolaktisk gjæring, er egentlig ikke gjæring. Det er ikke gjærsopp men enzymer som gjør jobben. Dersom man ikke hadde drukket opp vinen før våren kom og temperaturen begynte å stige, startet denne prosessen ukontrollert. Og et av biproduktene i denne prosessen er karbondioksid, derfor boblene.

Nå sørger man for å tilføre bakterier som starter prosessen på en kontrollert måte. Enzymene omdanner den skarpe syren til en rundere, men fremdeles frisk smaksopplevelse.

Det var dette Michel og gutta jobbet med.

En landsby i Piemonte – 15 år i Piemonte del 2

Published 31. juli 2020

En landsby i Piemonte – 15 år i Piemonte del 2

Typisk bakkelandskap i Monferrato, Piemonte.

Piemonte var på begynnelsen av 2000 tallet fremdeles et ubeskrevet blad for mange nordmenn. Det var fremdeles Toscana det handlet om. Vi hadde derfor ikke så mange forventninger da vi startet å søke etter et hus i provinsen Asti. Sammen med eiendomsmegler Eli Anne dro vi fra det ene stedet til det andre. Med den økonomien vi hadde til rådighet visste vi ikke helt hva vi kunne forvente. Men at det måtte bli et oppussingsprosjekt, regnet vi med. Det ble flere turer hvor vi falt for det ene huset etter det andre, men det viste seg gjerne å være en hake ved de fleste. Alt fra manglende mulighet til å føre fram kloakk, til selgerens familie som skapte problemer. Ofte hadde husene stått til salgs en god stund og gjerne med god grunn. Så en gang vi var der nede, fortalte Elia Anne at hun hadde hørt om et hus som ville bli lagt ut for salg uken etter. Eieren var en eldre enke som bodde i Torino, men hadde hatt dette som feriebolig.

Første gang på befaring i huset som skulle bli Casa Karen.

Vi troppet opp og falt pladask. Prisen var grei og vi tenkte: Her er det da ikke så mye som trengs å pusses opp. Vi slo til, og fikk huset før det ble lagt ut for salg. Så begynte en lang prosess. Vi var avhengig av å få lån i en italiensk bank, og samtidig en bank som også kunne bistå under salget. Eli Anne hadde gode kontakter, så det gikk greit. Nå skulle man tro banken ønsket en takstmann til å bedømme verdien? Neida, banksjefen selv kom for å besiktige låneobjektet. Han var svært begeistret og mente verdien ville stige betydelig om vi fikk hogget trærne foran, for bedre utsikt. «Jeg kan hogge dem» sa banksjefen. Tømmerhogging var nemlig hans hobby! Og helt riktig. Da vi kom ned neste vår var alle trærne i skråningen felt. Men før det skulle selve salget foregå.

Eli Anne hadde bestilt time hos Notarius publicus. Inn til da hadde vi en foreløpig kjøpskontrakt som kjøper og selger hadde underskrevet. Nå skulle den offisielle avtalen undertegnes, eller rettere sagt leses opp. I Italia gjelder fremdeles deler av den gamle Romerretten. Der heter det at en avtale ikke er inngått før den er opplest og fått tilslutning fra begge parter.

Til stede var selger, enken med sine barn, som kunne ha krav i huset, Eli Anne og representant for eindomsmeglerkontoret hun jobbet med, Bodil og meg, banksjefen og en byggmester Notarius hadde innkalt for å bekrefte at huset faktisk eksisterte. Det var litt av en forsamling.

«Hør, dette er viktig» sa Eli Anne før vi gikk inn «Det forventes ikke mye av dere, men Notarius vil i starten stille dere spørsmålet. Capisci l'italiano?/Forstår du italiensk? Da må dere for all del svare si/ja». Og ganske riktig, det første Notarius spør om er: «Capisci l'italiano?». Vi ser alle holder pusten før vi bekrefter. På den tiden kunne vi knapt et ord italiensk, men det måtte vi altså ikke si, selv om alle forsto det. For under resten av seansen henvendte Notarius seg til Elia Anne som oversatte det viktigste for oss. Så startet opplesingen av den 10 siders kjøpskontrakten. Notarius stoppet bare en gang for å henvende seg til byggmesteren. «Kan du bekrefte at huset ligger på denne adressen?» Byggmesteren nikket, så var hans jobb gjort. Etter opplesingen spurte Notarius om alle var enig og det var vi. «Da kan salget skje» sa han, reiste seg fra stolen og gikk bort til vinduet med ryggen mot oss. Så åpnet banksjefen kofferten med kontanter og en sjekk for deler av beløpet.

Dette gikk jo greit, tenkte vi. Men så startet banksjefen og Notarius en vennskapelig krangel om den beste vinen kom fra Piemonte eller Sicilia. Noe som førte til at brudeparet som satt utenfor måtte vente ennå 15 minutter før vigselen kunne starte.

Bodils mor døde året før vi kjøpte huset og arven etter henne utgjorde en del av kjøpesummen. Derfor var det naturlig å gi huset navn etter henne, Casa Karen.

Agliano Terme og Barbera

Agliano Terme

Vi hadde altså skaffet oss et hus i landsbyen Agliano Terme.

Italia består av 20 regioner hvorav Piemonte er et av de største i utstrekning. Navnet betyr foten av fjellet og viser til at regionen er omkranset av de fransk/italienske alper i vest og de sveitsisk/italienske i nord. Regionens hovedstad Torino var landets første hovedstad fra Italias samling i 1861 til Firenze overtok i 1866 og til slutt Roma 1870.

Regionene er inndelt i provinser, som igjen er inndelt i kommuner. Vårt hus lå i kommunen Agliano Terme i provinsen Asti.

Men i Italia bruker man også topografisk navn som ikke nødvendigvis følger de administrative inndelingene. Piemonte er preget av Po-sletten i midten som forsyner Italia med ris og mais. Rundt slettelandet rager Alpene i nord og vest, mens du finner et frodig bakkelandskap i syd: områdene Langhe, Roero og Monferrato. Agliano Terme ligger i Monferrato, og sammen med Langhe Roero ble disse områdene lagt til UNESCOs verdensarvliste i 2014.

Åsene i dette landskapet består i hovedsak av leirtypen silt, som er næringsrik, porøs og holder godt på fuktighet. De ble dannet da havbunnen hevet seg da det europeiske og afrikanske kontinent kolliderte og danne fjellkjeden Alpene. Da havbunnen hevet seg ble sedimentene vasket fram og tilbake, slik at sammensetting av mineralene på den ene åsen ble forskjellig fra den andre. Dette igjen førte til store forskjeller i vekstforholdene i det som skulle bli et av verdens beste vindistrikt. Vest i dette området, i Langhe – Roero, viste det seg at det var de beste vekstforhold for nebbiolodruen. Av denne druen får vi de klassiske vinene Barolo i området rundt landsbyen Barolo, og Barbaresco rundt landsbyen Barbaresco. Dette er viner med en lang historie og har vært regnet blant verdens toppviner i over 150 år.

Kommer du lenger øst, til området Monteferrato er det en annen drue som har hovedrollen. Det er Barbera. Den er også gammel. Man har funnet tegn på at den har vært i området siden 1300 og ble første gang beskrevet rundt 1700. Den var populær, vokste lett og ga stor avling, men ble ansett som enkel bordvin fram til slutten av forrige århundre.

Og det var her, midt i Monteferrato mellom rader av barberadruer vi hadde kjøpt hus i en beskjeden landsby med 1700 innbyggere. Lite visste vi at landsbyen Agliano Terme i løpet av få år skulle utgjøre hjertetområde for utviklingen av Barbera.

Å gjøre seg forstått

Published 18. juli 2020

Å gjøre seg forstått

Foto: AdobeStock Mens den gamle romerske overklasse snakket latin med en utfordrende grammatikk, utviklet det seg et gatespråk i Roma som med tiden skulle utvikle seg til dagens italiensk.

Mens 120 millioner har fransk som morsmål (ifølge Wikipedia), er det litt over halvparten 62 millioner som har italiensk som morsmål. Trolig har italienerne gitt opp å gjøre italiensk til et verdensspråk. Uansett var det helt greit om vi snakket til dem på engelsk, og forsøkte vi oss på litt italiensk, var de gjerne overveldet over våre anstrengelser.

Nå viser det seg at italiensk slett ikke er lett å lære, selv for de med et godt språkøre. Men det holder å gjøre seg forstått. Grammatikken er til dels komplisert og krever en ikke ubetydelig innsats å mestre. Da er det en trøst at også mange italienere også sliter med alle bøyningene.

Som for å bøte på disse vanskelighetene har italienerne, i likhet med flere av de andre middelhavslandene, utviklet et sett av håndtegn som kan erstatte talt språk eller også understreke det som sies.

På samme måte som mange tegn nesten er universelle, og også brukes av oss i Norge, er det viktig å være klar over at det kan være store forskjeller mellom forskjellige land.

Banker du med fingeren på tinningen, betyr det at du er en idiot. Både i Norge og i Italia.

Borer du fingeren inn i kinnet, betyr det i Italia at du mener maten smakte godt.

Hvis noen beveger en slik hånd opp og ned, betyr det: Hva er det du egentlig mener?

Holder du fingeren slik mot øyet betyr det at jeg ser deg, jeg passer på hva du gjør.

Dersom fingeren trekkes litt ned fra øyet, betyr det at du er skuffet over noen eller noe.

Dette er bare noen eksempler på Italienske håndtegn. På YouTube finner du en rekke oversikter. Selv om det er gammelt klipp med Carlo Aurucci, synes jeg dette er det beste. Det gir både bakgrunnen for tegnene og de mest brukte.

https://www.youtube.com/watch?v=aHZwYObN264&list=TLPQMTcwNzIwMjAJK0k0y1YSaQ&index=1