Posts published in “Italia”

Fritto Misto – 15 år i Piemonte – del 28

Published 14. juni 2021

Fritto Misto Piemontese. Foto Adobe Stock

Fritto Misto kan enkelt oversettes med mikset fritert (av et eller annet). De fleste tenker da på fritert sjømat eller kanskje grønnsaker. Men bestiller du dette på en tradisjonell piemontesisk restaurant, kan du vente deg en overraskelse. For her er hva retten skal inneholde: I tillegg til biter av grønnsaker og frukt trenger man små pølser, biter av kylling bryst, kalvelever, kalvehjerne, kalvebrissel og ryggmarg av kalv.

Kraftig bondekost, og veldig godt. Det tradisjonelle piemontesiske kjøkken var kjent for å utnytte det meste på dyret. Om du vil gå enda et steg, kan du prøve deg på Finanziera. En gryterett som består av mye av de samme ingrediensene, men i tillegg champignon, kyllinglever og hanekam.

Besøker du Liguria, kan du være trygg. Da vil Fritto Misto alltid være fisk, gjerne med reker og akkarringer og små blekksprut.

Fritto misto di mare

(Frityrrøre etter Ørjan Johansens oppskrift)

Å fritere mat er ganske enkelt. Du trenger ikke egen frityrkoker. En tykkbunnet kjele med høye kanter fungerer utmerket. Bruke en olje som tåler høy temperatur. Da jeg som ung jobbet på Gryten kafeteria på Stabburet, brukte man betegnelsen Sølvolje om soyaolje og Gullolje om peanøttolje. Det siste skulle gi det beste resultat. Noen hevder at man ved å tilsette animalsk fett, som smult eller ister, får den beste sprø overflate. Rykter sier at man i Belgia tilsetter planteoljen hestefett for å få frittene sine sprø nok.

Er du nøye med ikke å overopphete oljen, kan du bruke den mange ganger. Bare sørg for å sile vekk bunnfall før du bruker den på nytt.

Og så det viktigste. Aldri forlat rommet med varm frityrgryte.

Dette trenger du.

 
 Fisk og skalldyr. Beregn 150 til 200 gr pr person
 Frityrrøre (til 1,5 kg råvarer)
 100 gr hvetemel
 70 gr maizena
 10 gr bakepulver
 ½ ts salt
 Farris eller annet boblevann (ca 6 dl)

Dette gjør du

La fisk og skalldyr bli romtemperert før det skal brukes. Del fisk i passe biter. Dryss litt salt over fiskefiletene ca en halvtime før bruk. Dette både for å gi smak og for en fastere konsistens.

Bland sammen mel, maizena, bakepulver og salt. Tilfør Farris til du får en konsistens som en pannekakerøre.

Varm frityroljen til 180 grader. Dypp fisk og skalldyr i røren og slipp dem i den varme oljen. Ikke for mye av gangen. Da vil temperaturen falle for mye. Når bitene er blitt lysebrune på utsiden, tar du dem opp og lar dem renne av på kjøkkenpapir.

Vent til temperaturen har kommet opp igjen før du legger i ny omgang.

Skal du lage mange porsjoner, kan du holde maten varm ved å legge dem i stekeovnen som du setter på 60 grader.

I Italia server de gjerne Fritto misto di mare kun med sitron og brød. Franskmenn bruker gjerne aioli, og engelskmenn tartarsaus.

Liguria – 15 år i Piemonte – del 27

Published 8. juni 2021

Liguria – 15 år i Piemonte – del 27

Fiskerlandsbyen Camogli i Liguria

For mange av gjestene våre på Casa Karen var det greit nok å henge rundt huset og bassenget når været var pent. Så kunne man ta seg en spasertur inn til landsbyen for en enkel lunsj. Men skulle man være mange dager, var det vanlig at man tok seg en dagstur. Vi har allerede nevnt storbytur til Torino og shoppingtur til Serravalle Outlet. Men når temperaturen krøp opp mot 40 grader, gikk turen vanligvis til kysten.

Liguria er et smalt område mellom Middelhavet og fjellkjeden som utgjør grensen mellom denne regionen og Piemonte. Det strekker seg fra den franske grensen i vest til Toscana i sydøst. Det tok en time ned til Genova, hovedstaden i Liguria. Så måtte man velge om man ville kjøre til høyre, til den Italienske riviera, eller til venstre til mere kupert terreng, små fiskelandsbyer, og flotte vandreruter.

Valgte man rivieraen var, det igjen mange små og store byer å velge mellom. Den nærmeste er den lille badebyen Arenzano. Eller du kan dra helt til San Remo like ved Monaco, kjent for sin musikkfestival hver vår. (Tilsvarende vår Melodi Grand Prix, bare at de holder på en hel uke).

På alle strendene på den italienske rivieraen finner du tilbud om å leie senger på de private delene. Du vil også finne områder som ikke er gjerdet inn. Det er de kommunale områdene som er tilgjengelig for alle. For oss som besøkte kysten bare en eller to dager av gangen, var det veldig praktisk å leie seng for et par dager. Skulle vi opp og ned samme dag, ble det gjerne at vi dro til Albissola Marina. Det var omtrent en halvannen times tur fra Casa Karen. Der leide vi gjerne senger hos Bagni Santantonio, en av de private strendene. Da var parasoll og omkledningsbod inkludert. De hadde også bar og restaurant, men vi valgte alltid å ta et bedre måltid noen hundre meter unna, gjerne på Restauranten Au Caruggiu. Den er kjempegod på fersk fisk.

Drar vi til Liguria, er det ikke med forventning om de store gastronomiske opplevelsene. Her nyter vi i stedet deilig fersk sjømat tilberedt på enkel og god måte. Men i blant skjer det, at vi mer eller mindre snubler over en topprestaurant som **Sarri** i Imperia. Den hadde akkurat fått en stjerne i Michelin da vi oppdaget i en liten sidevei. Som for de fleste store gode restaurantene. et beskjedent ytre.

*Her fra vårt første besøk. Tunfisk tartar med tunfisk/ansjos/kapers -majones.*

Hvis man ved Genova i stedet for å dra til høyre drar ti venstre, er det også mye å velge mellom. Mange av våre gjester måtte absolutt til Cinque terre med den kjente vandreruten mellom de fem landsbyene. Vi har aldri vært der. Det er utvilsomt vakkert, men man risikerer å gå i kø med andre turister store deler av året. Mange skal også på død å liv besøke Portofino. Opprinnelig en fiskerlandsby, som nå er blitt en lekegrind for de rike. Vi har vært der bare en gang og betalte mer for å parkere bilen enn det vi betaler for en god middag andre steder.

Nei da velger vi heller å besøke Camogli, som italienerne selv foretrekker. Det er en levende fiskerlandsby med gode restauranter, og dessuten et godt utgangspunkt for vandreturer. Og vil man ta seg et bad, er strendene her fri for alle.

Torino – 15 år i Piemonte – del 25

Published 12. mai 2021

Torino – 15 år i Piemonte – del 25

Torino med den kuppelen på Filmmuseet. I bakgrunnen Alpene. Foto Adobe Stock

Selv om våre gjester ofte ville henge rundt Casa Karen hele dagen, var det også populært med dagsturer med Bodil som sjåfør og guide. Var det storbybesøk man ønsket, ble det gjerne tur til Torino, en kjøretur på rundt en time.

Torino er Piemontes hovedstad. En av de vakreste storbyene i Europa og full av historie.

Det som slår en er at byen ikke har noen gamle by som mange storbyer. Her har man hatt en arkitektonisk plan for hele sentrum, som man har hold seg til, og veksten har skjedd innenfor dette. Sentrum er med få unntak herlig fri for modernistiske kontorblokker. Fornyelse har skjedd, men innenfor de gamle fasadene. Her trengs i så måte intet norsk arkitekturopprør.

Torino var landets hovedstad etter Italias samling i 1861. Senere ble dette flyttet til Roma. Torino og det kongelige slottet der var også hjemmet til historiens lengste kongeslekt, Huset Savoi. Familien regjerte enten som grever, hertuger eller konger i over 40 slektsledd fra år 1003 fram til kong Umberto den andre. Han ble kastet som konge i 1946, da Italia valgte republikk som styringsform.

Det Kongelige slott i Torino, nå et museum, midt i byen, er absolutt verdt et besøk. Også slottskapellet, som ligger like bak, er en stor turistattraksjon. Her blir Likkledet oppbevart. Originalen skal neste gang vises fram i 2025. I mellomtiden henger en kopi på veggen i kirken.

I motsetning til hva mange tror, har den offisielle Katolske kirke aldri trodd at likkledet er en ekte avbildning av den døde Jesus. De ser den mer som et Ikon. Men det er stadig noen som jobber for å bevise dens ekthet.

Så må man også gjøre et besøk på en av de flotte kafeene rundt Piazza San Carlo.

Tre unike attraksjoner kan man også få med seg. Det ene er filmmuseet, Museo Nazionale del Cinema, som med sitt karakteristiske tårn er byens mest kjente landemerke. Selv om det er hovedvekt på Italias egen filmhistorie, kan du oppleve utviklingen av filmteknikk fra de første filmkameraer og kjente filmdekorer fra hele verden. Virkelig en imponerende samling.

Så har vi det egyptiske museet, Museo Egizio, som har den største samling av mumier og andre historiske gjenstander utenfor Egypt. Samlingen startet opp i 1753. De seneste gjenstandene er fra utgraving i 1920.

Til slutt vil jeg nevne Fiat-museet, eller Centro Storica Fiat. Og det handler ikke bare om biler. Fiat har produsert alt fra fly, tog, traktorer, sykler, vaskemaskiner, kjøleskap, krigsteknologi, og til og med skipsmotorer.

FIAT er forbokstavene til Fabbrica Italiana Automobili Torino

Det var Giovanni Agnelli som grunnla det hele i 1899. Hans barnebarn Gianni Agnelli var styreformann i Fiat fra 1966 til sin død i januar 2003. Da overtok Gianni’s bror Umberto Agnelli ledelsen, men bare for et år. Så døde han. Da ble det Giannis barnebarn, John Elkann, som i en alder av 28 år overtok roret av konsernet og styrer det den dag i dag.

Umberto Agnellis sønn Andrea Agnelli fikk derimot fotballklubben Juventus å styre. Joda, det er fyren som kom på ideen om fotballens Super Leage i Europa. Ikke det mest populære medlem av Agnellifamilien for tiden.

Påske og pasqua – Etterkrigsgenerasjonen – Del 27

Published 29. mars 2021

Påske og pasqua – Etterkrigsgenerasjonen – Del 27

Som sønn av en pastor var det aldri snakk om påskeferie. Det var tvert imot en av de travleste periodene for pappa. Men jeg husker aldri å ha stusset over det. De fleste foreldre jobbet til og med skjærtorsdag, så for de fleste var det ikke mulig med langturer.

Fra Palmesøndag var det en masse møter og samlinger fram til andre påskedag kveld. Jeg husker ikke annet enn at jeg likte det. Den lille menigheten var på mange måter en slags utvidet famille, der man som barn ble både sett og satt pris på.

Mine vonde minner om det å være pastorbarn handlet ikke om det som skjedde i menigheten. Problemene var det omflakkende livet med stadig flyttinger og skifte av miljø. Når vi hadde flyttet, var menigheten en trygghet i livet.

Jeg vet at mange har vonde minner fra å vokse opp i en pietistisk menighet på 50 og 60 tallet. Og det var mye rart som ble lært bort. Mye av det som ble sagt fra prekestolene om synd og fortapelse, var nok en utfordring for mange barn. Av en eller annen grunn prellet det av meg. For meg var Gud en grei kar, punktum. Med det utgangspunktet har jeg fremdeles holdt på barnetroen.

Jeg har alltid vært mere opptatt av hva menneske er … enn hva de sier. Sånn var det også i menigheten. Det var noen som du bare så opp til, og lot deg påvirke av. Ikke nødvendigvis fordi de var så gode til å utrykke seg, men fordi de opplevdes som ekte.

En av idealene fra den tiden, var Magne Raundalen. Han gikk på gymnaset og var leder av gutteklubben i menigheten. Her drev vi med småsløyd og andre aktiviteter. Vi så opp til Magne. Han var smart og grei, og så strikket han. Noe som førte til at flere av oss guttene lærte oss det samme. At arbeidet hans med oss skulle være årsaken til at han ble Norges fremste psykolog på traumatiserte barn, finner jeg usannsynlig😊

Den bibelske påskefortelling var fascinerende for en 10 åring med livlig fantasi. Fra Jesus red i inn i Jerusalem til kvinnene fant den tomme grav påskemorgen, ble bilder skapt og gjemt.

Da jeg mange år senere var på seminar i Stockholm der nordiske fjernsynsproducere skulle introduseres for den nye filmdramturgien, brukte de nettopp den bibelske påskefortellingen som eksempel på den perfekte dramaturgi, - den ultimate oppbygging av en historie.

På 70 og 80 tallet begynte for alvor tradisjonen med påsketur på fjellet. Tidligere var det, så vidt jeg kan huske, bare Vestfold som hadde fri skjærtorsdag. Nå ble det gjennomført for hele landet, og med mulighet for å ta en grodag på onsdag, var det plutselig mulig for de fleste å ta 6 dager sammenhengende fri.

Nå var ikke lenger kors og tornekrone symbolet på påskehøytiden, men appelsin og Kvikklunsj.

Å feire påske i Italia var på mange måter tilbake til barneårene, der det først og fremst er en kirkelig høytid. Det var ingen fridager før første og andre påskedag. Til gjengjeld feires disse to dagene av hele Italia. Første påskedag er den helligste av alle dager i landet. Alle butikker er stengt, ingen jobber i marken. Alt er stille. Klipper du plenen eller vasker bilen får du sinte blikk. Påskelunsjen er er et av årets største måltid. Da skal hele storfamilien være sammen, og måltidet skal inneholde et enormt antall forretter.

Andre påskedag er det tradisjon for at familien samles til grillfest.

Så kommer noe pussig. For sammenlignet med Norge hvor man ønsker hverandre god påske før palmesøndag, venter italienerne gjerne til første påskedag. Da ønsker de hverandre Buona Pasquetta. Det betyr egentlig god lillepåske, som egentlig handler om mandag (andre påskedag) men som ofte brukes for hele uken etter første påskedag.

Dette sier litt om forskjellen mellom Norge og Italia. Mens vi i vår pietistiske tradisjon har vektlagt Den stille uke opp mot påskemorgen, som fokuserer på mørke og lidelse, synes italienerne derimot det er viktigere å feire oppstandelsen og det lyse i uken etter påskemorgen.

Det passer meg egentlig bedre, så derfor Buona Pasquetta!

Den pukkelryggede tistel fra Nizza – Fra det Piemontesiske kjøkken

Published 27. mars 2021

Den pukkelryggede tistel fra Nizza – Fra det Piemontesiske kjøkken

Cardo Gobbi di Nizza Monferrato, som betyr den pukkelryggede tistel fra Nizza

om jeg har nevnt tidligere, er ikke italienske kokker særlig glad i betegnelsen: det italienske kjøkken. De snakker i stedet om det Toskanske, det Liguriske eller det Piemontesiske. Det er ikke så underlig. Før den italienske samling for 150 år siden, hadde de ulike regioner utviklet sine egne matkulturer. Gjerne på bakgrunn av beliggenhet, klima og tilgang på råvarer.

Piemonte hadde ingen kystlinje. Derfor måtte sjømatretter basere seg på råvarer som var fanget, saltet og transportert fra andre land eller regioner. Det meste av sjømat i Piemonte er derfor tradisjonelt basert på klippfisk fra Portugal og ansjos fra Middelhavet. (Nå kommer klippfisken fra Norge) På begynnelsen av 1800 tallet kom en annen konserveringsmåte i tillegg til salting, nemlig hermetisering. Det ble i Piemonte brukt for oppbevaring av tunfisk. Dette er bakgrunnen for at regionens tradisjonelle sjømatretter er basert på disse tre råvarer.

Denne gangen skal vi ta for oss Bagna cauda. Det er piemontesisk og betyr: varmt bad. Dette er en rett som er populær i den kalde årstid. Det er en slags fondue, men med en ansjos saus i stedet for olje eller smeltet ost. I denne sausen dypper man så kokte og rå grønnsaker. I området rundt Agliano brukes gjerne en lokal grønnsak som heter Cardo Gobbi di Nizza Monferrato, som betyr den pukkelryggede tistel fra Nizza.

Til denne retten skal det tradisjonelt brukes saltede ansjoser, men ansjos i olje kan også brukes. Husk at vi i Norge ofte bruker betegnelsen ansjos om brisling, som i Juleansjos. Det blir noe helt annet. Velg derfor acciuga (ansjos) fra Italia eller Spania.

Det beste er om du har tarakotta potter spesielt til formålet. Hvis ikke, får du improvisere.

Vi avslutter gjerne måltidet med å knekke et egg oppi resten av sausen.

Dette trenger du

For to porsjoner

90 gr olivenolje

4 båter hvitløk, knust og hakket

60 gr ansjosfilet, renset og hakket

45 gr smør

Rå grønnsaker i staver

Poteter i båter, kokt til de er akkurat møre

Evt. 2 egg

Dette gjør du

Vask, rens og del grønnsaker og kok potetbåtene.

Varm sakte opp olje, ansjosfiletene og hvitløk i en kjele.

Tenn telysene under pottene.

Når ansjosen er løst seg opp, kan det vær lurt å kjøre det hele med en stavmikser for å få en jevn saus. La til slutt smøret smelte i kjelen, rør rundt og fordel i pottene som nå er varme.

Nå kan sausen brukes som dip for grønnsakene og brød som gjerne følger med.

Helt til slutt knekker man gjerne et egg og legger i sauen. Du kan enten la det varmes som et speilegg, eller lage eggerøre av det. Egget sammen med ansjossausen er en herlig kombinasjon.