Press "Enter" to skip to content

Posts published in “15 år i Piemonte”

Piemonte har det meste – 15 år i Piemonte – del 8

0

Foto: Adobe stock. Torino, en av de vakreste storbyer i Europa.

Da vi bestemte oss for å kjøpe hus i Agliano, var vi opptatt av hvor sentralt det lå i Italia. Dette ville være et utmerket utgangspunkt for turer til ulike deler av Europa. Og de første årene gjorde vi nettopp det. Med bil tok det 4 timer til Lyon, 8 timer til Paris, 4 timer til Genève, 6 timer til Roma og 4 timer til Venezia. Men gradvis fant vi ut at vi ikke trengte å dra så langt for å oppleve store variasjoner. Piemonte viste seg å være full av fantastiske opplevelser.

Det første vi gjorde oss kjent med var Torino, hovedstaden i Piemonte. Under en time å kjøre fra Agliano Terme. Her ligger også det kongelige slott som er vel verdt et besøk. I domkirken oppbevares Kristi linklede som stilles ut en gang hvert tiende år. Av andre ting man ikke må gå glipp av er: filmmuseet og det egyptiske museet. For øvrig finner du alt en storby har å by på.  

Men det som gjør sterkest inntrykk når jeg besøker Torino er hvor vakker den er. En av de vakreste byene i Europa, rent arkitektonisk. Du opplever at den byplanen man startet med, holder man på ennå. Det er ingen gamleby og en ny bydel. Alt har vokst integrert innenfor de akser og linjer byen hadde fra starten.

Foto Adobe Stock Lago Maggiore , Isola Pescatori

Piemonte har også en av de vakreste innsjøene, Lago Maggiore. Vi har flere ganger besøkt byen Stresa på vestsiden, og de vakre øyene utenfor.  Besøker du Stresa, må du endelig legge inn en øyhopping. Det går rutebåt mellom Stresa og øyene dagen lang. Jeg foreslår at du først besøker øya Isola Bella og barokkhagen. En av de mest berømte og spesielle hagene i Europa Så kan du hoppe videre til Isola Pescatori, og gjerne ta en lunsj ved vannkanten på restauranten Albergo Ristorante Verbano.

Resarchnet. De viktigste områdene for rødvin i Piemonte.

Piemonte har det meste. I syd, vest og nord er regionen omkranset av fjell, både mot Sveits i nord, mot Frankrike i vest og regionen Liguria i syd. Midt mellom disse fjellene ligger Po platået. Under Kritt- perioden for 100 millioner år siden, da det Afrikanske og Europeiske kontinent braste sammen ble deler av platået hevet. Det er det gule feltet i kartet over. Dette var sedimenter fra havbunden som ble hevet så de dannet det karakteristiske bakkelandskapet. Langhe, Roero og Monferrato. Fremdeles finner man skjell og andre rester i bakken, som viser at området en gang har vært under vann.

Her ligger noen av verdens beste vinområder. Sammensetningen av jordsmonnet varierer sterkt, og skaper ulike forutsetninger for ulike druetyper. Lengst i vest, finner man området som passer beste for Nebbiolodruen. Som kan bli Barolo, når den dyrkes rundt landsbyen Barolo, og Barbaresco om den dyrkes rundt landsbyen Barbaresco.

Så viste det seg altså at vindruen Barbera trivdes best i området Asti. Men som man ser er det stort. For stort mente mange. Noen deler av dette området egnet seg egentlig ganske dårlig, noe som tidvis ga Barbera d’Asti tidvis et dårlig rykte. 

Etter en tid ble man så enig om at, en mindre del av Barbera d’Asti område er nok det som egner seg aller best. Så i 2014 definerte man det beste området for Barbera. Herfra kunne man kalle sin beste vin Nizza DOCG. Og vår landsby er blitt en del av dette. Agliano Terme og Byen Nizza Monferrato er de to kommunene i verden med størst areal for Nizza DOCG, den beste Barbera’en som finnes.

Jeg spurte for noen år siden  vin-nestor Michel Chiarlo, hva han tenkte om Barbera i forhold til annen vin han laget. Han produsere også Barolo, Barbaresco og Gavi. «Disse andre vinene» sa han, «er viner vi har dyrket og utviklet gjennom mange hundre år. Barbera og nå Nizza er ennå ung som kvalitetsvin.  Når vi ser hva vi har fått til i løpet av de siste tiårene, er Barbera en av de mest spennende vinene å følge.»

Så det har vært litt av en reise, fra vi kjøpte hus i Agliano Terme. at av mange landsbyer i Piemonte som produserte Barbera til i dag, da landsbyen anses å være hjerteområde for Barbera vin i verden.

En ung vinbonde – 15 år i Piemonte del 7

0

Den første tiden i Italia hadde gått med til renovering av huset, noen ganger på dugnad sammen med venner fra Norge. Da ble det ikke mye tid til å bli kjent med folk i landsbyen, bortsett fra naboene hvor vi hadde forspist oss på polenta og Franco nede i bakken. Når vi var tomme for vin, hang vi en tom plastdunk på porten til Franco, så fylte han den opp med god Dolcetto, en lett rødvintype,  og kom opp for å levere den. Han beklaget at han måtte ha en euro for literen.  En godslig, ugift vinbonde som gikk bort for mange år siden.

Franco Caracciolo som syntes det var hyggelig at noen ville restaurere det gamle huset.

En kveld Bodil og noen venninner skulle ut å spise på en restaurant i nærheten, ble hun betatt av vinen de fikk servert. Hun spurte restauranteieren Fiore om han kjente produsenten. Joda, kunne han fortelle: «Det er en venn av meg og han bor i Agliano Terme». «Jamen, det gjør jo jeg også. Vet du om vi kan komme på gården og kjøpe vin der? Har du telefonnummeret hans?» Litt etter kom han inn med telefonen sin og ga den til Bodil. «Her har du ham». Typisk italiensk.

Det var Lionello Rosso. De måtte gjerne komme, men han var akkurat nå i Genova med faren som var på sykehus. Kunne de komme i morgen? Slik startet kontakten med vår Lionello. Han var da 24 år, var akkurat ferdig med vinutdanningen og hjalp faren med vinproduksjonen. De tappet en del på egne flasker, men en vesentlig del ble solgt billig på vinankre, store glassbeholdere, til gamle kunder i Torino.

Lionello

Lionello var opptatt av å utvikle bedriften. Da trengte han flere kunder. Han hadde forstått at engelsk var viktig for å kunne markedsføre vinen, både for besøkende turister og utenlandske importører. Nå brukte han mye tid til å forbedre sin engelsk. Han var derfor takknemlig for utlendinger han kunne seg øve på.

Kort tid etter døde faren. Moren døde da han var 4 år. Han hadde ingen søsken, kun en tante, onkel og en fetter.  Han var alene, men hadde planene klare for bedriften. Etter hvert, skulle det vise seg, også nye ideer for hele landsbyen.

Barbera d’Asti DOCG

Jeg har tidligere fortalt om hvordan Barbera var en enkel bordvin, og hvordan Michel Chiaro og noen av de andre vinprodusentene i området hadde funnet nye måter å produsere den på. Resultatet ble en vin av høy kvalitet.  Samtidig forsto man at den nye vinen satte krav til klima og jordsmonn.  Man satt derfor som krav at vinen måtte være dyrket i Piemonte for å kunne ha betegnelsen Barbera. I 1970 snevret man området for den beste Barbera ytterligere inn ved å si at kun Barbera d’Alba (Fra området rundt byen Alba) og Barbera d’Asti (Fra et område innenfor provinsen Asti) fikk betegnelsen DOC.  En kvalitetsbetegnelse for Denominazione di Origine Controllata. 

Men utviklingen gikk videre. Hvordan kunne man gjøre Barbera enda bedre. Man innså at stadig mindre områder hadde forutsetninger for å bli med videre i utviklingen av vinen. I 2008 fikk Barbera d’Asti betegnelsen DOCG, mens Barbera d’Alba har blitt stående på DOC. (DOCG betyr Denominazione di Origine Controllata e Garantita,  som garanterer den høyeste kvaliteten i det italienske klassifikasjonssystemet.)

Dette skjedde parallelt med Barberavinens økte popularitet. Det var flere grunner til dette. Særlig utviklingen av det internasjonale kjøkken med færre tunge sauser og fremheving av råvarene passet Barbera godt. En annen grunn var at vinen både kunne drikkes ny og holdt seg godt under lagring. Dette til forskjell Barolo og Barbaresco, som gjerne måtte lagres flere år før de kunne drikkes.

Dette gjorde at mange vinbønder kastet seg på den nye trenden med Barbera. Problemet var at området  for Barbera d’Asti var definert temmelig vidt, og inkluderte deler som egentlig ikke egnet seg. Men de kunne skrive Barbera d’Asti på flasken, og smykke seg med DOCG. Dette satt betegnelsen i vanry for mange.  Kvaliteten innenfor Barbera d’Asti var altså veldig variabel. Dette plaget bøndene i og omkring Agliano, som visste at deres Barbera var blant de beste.

Jeg fikk en dag en telefon fra en journalist fra Tromsø. Han ønsket å komme for å intervjue meg om en festival jeg var involvert i. Jeg spurte om han var interessert i å gjøre noe på Barbera, som var en del av festivalen. I så tilfelle kunne jeg ordne en smaking.

Han tok en pause. «Ikke ta det fornærmelig opp, men Barbera er som kjent ingen stor vin. Ikke for det. Den er grei sammen med mye mat. Men den bedømmes som kjent ikke særlig høyt. Etter intervjuet med deg skal jeg nemlig til Barbaresco for smaking - hos min yndlingsprodusent.» Journalisten kom og etter intervjuet ville han ta noen bilder.

«Men burde vi ikke ha med en av de lokale bøndene som er med å arrangere festivalen.» «God ide!» Jeg ringer Lionello og ber ham komme. «Mens vi venter, kan du jo smake på vinen han lager. Selv om det bare er en Barbera» «Selvsagt, bare hyggelig» Sa journalisten velvillig. Jeg skjenket opp et glass Carlinet. Journalisten tok en slurk og sperret opp øynene.

«Dette kan umulig være Barbera». Jeg måtte smile. Han var himmelfallen. Lionello kom, vi tok bildene og journalisten dro videre til Barbaresco.

Neste morgen var han på telefonen. «Du, jeg droppet å kjøpe noe Barbaresco. Vet om jeg kan dra innom han Lionello og kjøpe noe av vinen hans?»

Buon appetito! – 15 år i Piemonte del 6

0

Den gamle gården var seksjonert i 3. Garbi og Beppe bodde i den gule delen.

Vi hadde fått oss hus i Italia, hadde startet et «never-ending-story» oppussingsprosjekt, og gjort oss kjent med vår landsby, Agliano Terme.  Med beskjedne ferdigheter i italiensk hadde vi ennå begrenset kontakt med de som bodde her. Vi følte oss likevel ganske velkommen. Når vi spaserte den korte veien inn til sentrum av landsbyen fikk vi alltid et smil, et nikk og et «buongiorno» når vi passerte noen. Vi følte oss sett, selv om ingen kjente oss ennå.  Det var bare så veldig forskjellig fra det vi var vant til i Norge. Her ser man gjerne i en annen retning, selv når man møter en halvkjent.

Huset vi hadde kjøpt, hadde vært en del av en gammel gård fra 1860. Det hadde blitt seksjonert i tre deler og vår del lå nederst. De som bodde i den nærmeste delen, var Gabri og Beppe. De jobbet begge med noe informasjonsarbeid vi aldri helt har forstått hva var.  Deres engelsk var dårligere enn vår italiensk, så kommunikasjonen var utfordrende. Men vi forsto såpass at de ønsket oss velkommen og at de var glade for at vi ville renovere vår del av den gamle gården. En av de første gangene vi var der nede, ble vi bedt inn på middag. De hadde også bedt deres sønn komme, da han skulle være kapabel i engelsk. Vi tok imidlertid vår lille Cappelens norsk/italienske ordbok med, og det var lurt, for sønnens engelsk var ikke av det forståelige slaget.  Vi lurte lenge på hvorfor italienere som kunne litt engelsk, snakket så uforståelig.  Helt til vi møtte en italiensk engelsklærer. Vi forsto rett og slett ikke hva hun heller sa. Jeg tror dårligere engelsklærere hadde lært nye engelsklærere som igjen... Ja, du forstår hva jeg mener.

løpet av disse 15 år har dette endret seg radikalt. Nå snakker mange unge  et utmerket engelsk.

Garbi tar bilde. Beppe til høyre og deres sønn Roberto i midten. Vi er foreløpig i de innledende runder av forretter og ser optimistisk ut. Som vi ser, hadde vi med oss vin fra vår eiendomsmegler Eli Anne og Frode. Cappelen norsk /italiensk ordbok skimtes på bordkanten helt til venstre.

Men der satt vi hos våre naboer og var glad vi hadde med ordboken. Språket er jo ikke all verdens viktig når stemningen er god. Kvelden skulle imidlertid lære oss en god del om italieneres forhold til mat. Våre kjære naboer hadde bestemt seg for å servere oss tradisjonell bondekost fra Piemonte. Det startet med en serie antipasti, forretter som vanligvis brukes for å skjerpe appetitten.  Her var hver antipasto nesten et måltid. Og våre venner kastet seg over maten og tømte tallerkenene på et blunk, mens vi strevde mer og mer for hver rett. Så da hovedretten kom, var vi stappmett. Og for en hovedrett. Tenk deg en stor suppetallerken fylt med polentagrøt toppet med et lass villsvinragu!!  Det var bare å ta fatt, vi kunne jo ikke skuffe.  De andre  var ferdig før vi så vidt var begynt.  Det gikk. Men så, etter en liten skål med frukt som vi trodde var avslutningen, og som vi ikke hadde det store problemet med, kom spikeren i kista, eplekake med krem. Du vet den type eplekake der bunnlaget er betydelig tykkere enn laget med epler. Og hadde vi ennå kunnet skåret våre egne stykker! Men nei. Kaken var 360 grader rundt, del på 5 blir 72 grader. Ingen grunn til å la noe stå igjen, og vi klarte det som ved et mirakel.

Jeg husker ikke hvordan vi kom oss ned til vårt eget hus, men vi satt våkne i senga hele natten.

Siden har jeg ofte lurt på hvordan italienerne har dette enorme magemålet fra, uten at de nødvendigvis legger på seg.  En restauranteier gjorde rede for hvordan man kunne se om det var  italienere eller skandinaver som hadde sittet ved et bord. Ved italienernes bord var alle tallerkenene tomme, hos skandinavene alle glassene tomme. Så vi har hvert vårt.

Jeg har ofte måttet forklare en ulykkelig restauranteier at grunnen til at jeg ikke har spist opp en rett var at jeg var mett, ikke fordi det var noe galt med maten. De pleide ikke helt å godta det. I stedet spurt om de kunne få servere oss noe annet siden vi tydeligvis ikke likte det vi hadde fått.  Først da vi besøkte restauranten for n’te gang,  innså de at vi kanskje likte maten deres likevel.

De mente det så godt, Beppe og Gabri. De var en del av livet vårt de 15 årene vi hadde Casa Karen. Denne sommeren døde Beppe.

Så var det det med språket – 15 år i Piemonte del 5

0

Og bli en del av en italiensk landsby, handler en god del om språk. Muligheten til ikke bare å formidle det rent praktiske som å kjøpe brød og melk, men også å kunne dele tanker og følelser. Derfor hadde jeg de beste intensjoner om å lære språket så raskt som mulig. Vi kjøpte bøker og meldte oss på internett læring. Det var en viss progresjon i starten. Man lærte seg tallene og enkle fraser som «Voglio un bicchiere di succo d'arancia» Men hvor ofte trenger man å be om et glass appelsinjuice? Det gikk svært sakte fremover.

Italiensk er på mange måter et krevende språk. Du må uttale ordene helt korrekt, ellers forstår de det ikke.  En norsk venn skulle be om egg, som heter uova men sa uva, som betyr druer.  Man skulle tro betjeningen ville skjønne at denne utlendingen kunne mene noe annet, - som lignet, når han ristet på hodet over drueklasen de kom med. Og det er ikke vrangvilje, de kobler bare ikke to ord selv om de ligner såpass mye på hverandre. Det endte med at han huket seg ned og kaklet som en høne. «Ah. Intendi uova?» (De mener egg?) Han ble alltid møtt med et smil når han kom tilbake til denne butikken.

En annen venn kom til slakteren og så seg ut et pent stykke kjøtt som lå i disken. Han pekte på stykket å sa cane. Slakteren ristet formermet på hode og svarte bryskt no, no. Min venn ga seg ikke.  Han måtte da få lov å kjøpe dette stykke kjøtt. Så han gjentok insisterende: cane. Grunnen til slakterens stigende irritasjon var selvsagt at kunden hadde pekt på hans utmerkede kalvekjøtt og kalt det hundekjøtt. Slik lærte min venn forskjellen på cane=hund og carne=kjøtt.

Mens vi nordmenn lærte oss mer og mer italiensk, lærte italieneren rundt oss å forstå vår italiensk ved å lete etter italienske ord som lignet. I motsetning til hva vi ofte møtte i Frankrike, er italienere glade for at vi forsøker oss, selv om vi radbrekker språket deres. «Vi snakker ikke helt grammatisk riktig vi heller» sier de. Og italiensk grammatikk er virkelig krevende. 

Ofte beklager italienerne at de ikke er bedre i engelsk, særlig gjelder det den eldre befolkning. Men mye har skjedd på de 15 årene. Blant unge møter du stadig oftere noen som behersker engelsk imponerende godt.

Det er viktig å huske at italiensk som et felles språk, er relativt nytt. Før den italienske samling for litt over 150 år siden, snakket man i vårt område Piemontesisk. Det høres ut som en blanding av fransk og italiensk. Fram til vår tid har dette språket vært brukt ved siden av italiensk. Siden  fransk var det typiske andrespråk på skolen, ble det forstålig nok liten plass til engelsk. Når i tillegg så godt som alle engelske filmer blir dubbet til italiensk, uteblir mye av motivasjonen.

Man regner med at italiensk har utspring fra gatespråket i Roma under romertiden. Senere ble det utviklet og brukt i litteraturen fra Firenze.  Herfra fikk den betydelig internasjonal innflytelse, både som hoffspråk og senere i opera. Karl V som levde på 1500 tallet skal ha uttalt:  «Jeg snakker spansk med Gud, fransk med herrene, italiensk med damene og tysk med hesten min»

Så da den italienske samlingen var et faktum, bestemte man at slik man snakket i Firenze, skulle bli språket for hele Italia.

Hva er så status etter våre 15 år i Italia. Bodil kan snakke om det meste med en italiener. Det at hun tok det så raskt, ødela motivasjonen min effektivt.  Det begynte så lovende for meg også, men så var det alle de unge vinbøndene rundt meg som gjerne ville praktisere sin engelsk. Jeg møtte rett og slett for mange som kunne engelsk. Jeg har forresten heller ikke fått utlevert et særlig godt språkøre.

Så jeg lærte meg det viktigste, de vanligste hilsningsfraser, handle i butikken, bestille mat og drikke på restaurant, spørre etter veien, kort sagt det man trenger for å klare seg.  .. og forskjellen mellom carne og cane har jeg fått med meg.

Hvordan får de det til? – 15 år i Piemonte del 4

0

Agliano terme.

Mens vi trekker pusten etter å ha innsett hvor mye arbeid det var i å sette huset i stand, gjorde vi oss kjent med landsbyen vår, Agliano Terme.

Dette er bare en blant en rekke landsbyer vi kan se fra Casa Karen. De ligger gjerne på hver sin åskam. Og hver av disse landsbyene er en kommune. Her ville nok Sanner og hans arbeid for kommunesammenslåing hatt liten suksess. Innbyggerne er sterkt knyttet til sin landsby og sin borgermester. Ingen får ta det i fra dem.

Utsikten fra Casa Karen med en landsby på hver topp.

Slik jeg forstår det, setter en italiener familien først, deretter landsbyen og til slutt regionen, Piemonte. Nivået mellom landsbyen/kommunen og regionen: provinsen og nivået over regionen: nasjonen, omtalt som Roma, har man ikke noen særlige følelse for. De sammenligner det gjerne med EU hovedstaden Brussel. Italienere er de bare hver gang det er landskamp i fotball.

Det andre man legger merke til er hvor forskjellig historisk løp de ulike landsby/kommunene har hatt. De har ofte hatt ulike storhetsperioder, hvor nettopp deres landsby regjerte over området.

Så også med Agliano Terme. De første sporen finner man fra 400 e.Kr. Da var en romersk hæravdeling stasjoner på landsbyhøyden. Under middelalderen var det en stor borg som det nå er bare små rester igjen av.  I 1770 ble det oppdaget en kilde med svovelholdig vann, som ga opphavet til «terme» i navnet på landsbyen. Det står for bad eller kilde. Dette var vann som skulle kurere det meste. Fremdeles brukes kilden i kurbadet som ligger ved foten av landsbyhøyden.

Foto Google Street View (Q6RX+8W Agliano Terme, Province of Asti, Italia) Ved dette krysset i landsbyen finner du det meste.

Agliano Terme har 1 700 innbyggere. (Helgeroa tettsted i Larvik kommune har 1 800). De har egen borgermester og kommuneadministrasjon. 100 meter fra veikrysset i landsbyen finner man alt man trenger: Bakeri, slakter, pølsemaker, konditor, gelaterie,  bank, aviskiosk og apotek. Selv en middelstor norsk by har problemer med å vise fram et slikt tilbud.  Går man litt lenger enn 100 meter, finner man barer, postkontor, restaurant og til og med en liten kolonial.

Nå glemte jeg en ting, nemlig Tabaccheria Dellavalle, med andre ord en tobakksbutikk.  Men tobakk er det de driver minst med tror jeg. Her kan du handle klær, blomster og mye annet rart,  spille lotto, betale regninger og sende penger.

Googel Street View. Kjøpesenter 10 minutter fra landsbyen.

Og hvordan har de klart å opprettholde alt dette? For det er stor konkurranse. Bare 10 minutter med bil er du på Il Gigante, et digert kjøpesenter. I tillegg har du markedene som har alt fra matvarer med dagferske grønnsaker til tøy, sko og jernvare. Du finner markedene en gang i uka i landsbyene, mens de store byene har markeder minst to ganger i uka, og med grønnsaksmarkeder gjerne hver dag.

Jeg tror det er positivt, denne konkurransen mellom lokalbutikken, markedet og supermarkedene. De holder hverandre i ørene, både når det gjelder pris og kvalitet.

Noe av det viktigste for å opprettholde lokalbutikken er nok lojale kunder. Alle ønsker at landsbyen fremdeles skal ha et levende senter, og er villig til å betale litt mer og gjerne stå en halvtime i kø for å verne om det lokale tilbudet.

Det betyr ikke at landsbyens senter ikke har endret seg i løpet av de 15 årene vi har vært der. Noen butikker, særlig konfeksjon og utstyrsbutikker er lagt ned.  I tillegg til etterspørsel er bedriften avhengig av at den nye generasjonen er villig til å overta. Det blir nok den største utfordringen i årene som kommer.