Posts published in “15 år i Piemonte”

Antonio – 15 år i Piemonte. Del 13

Published 15. november 2020

Foto: La nouvo provinca. Antonio Pisacane ble 67 år.

Vi er tilbake i 2004 hvor vi stadig var på jakt etter et hus i Sør Europa. Etter en et kort besøk hos Eli Anne og Frode noen måneder tidligere, var vi tilbake. De hadde kjøpt en vingård Piemonte, og Eli Anne hadde dessuten startet som eiendomsmegler. Under det første besøket hvor vi bare stoppet noen timer, ble vi enig om at Eli Anne skulle se etter passende husprosjekt i nærheten. Vi hadde fått en melding om at hun hadde tre, fire aktuelle eiendommer hun ville vise oss, Så vi tok en rask tur ned. Siden vi skulle møte henne tirsdag morgen, fant vi et rimelig hotell i nabobyen Montegrosso. Etter å ha installert oss, skulle vi ut å finne oss litt å spise en mandagskveld. Problemet var at de fleste restauranter i Piemonte er stengt på mandager. Men, det var en pizzeria mandagsåpen et stykke unna, fikk vi høre. Vi hadde jo sett for oss noe annet enn pizza, men ok.

Etter litt leting fant vi restauranten beskjedent tilbaketrukket i en sidegate. Inne ble vi ønsket velkommen av en smilende Antonio. Det ble ikke pizza, men et fantastisk fiskemåltid. Rart å tenke på hvor tilfeldig vi snublet over restauranten vi senere, uten tvil, har besøkt flest ganger i livet.

Det handlet om god mat, men først og fremst om personlighetene til Antonio og Maria og deres barn og barnebarn. Restauranten deres har blitt et sted vi føler oss hjemme i, slik noen spisesteder kan bli.

Og italienerne har så mange måter å uttrykke at de setter pris på en. I de fleste restauranter har italienerne et familebord hvor deres nærmeste får sitte. Det tok ikke lang tid før vi ble satt nettopp der. Vi hadde også Antonio og Maria på besøk på Casa Karen. De siste årene hadde helsen begynt å skrante, og Antonio hadde bestemt seg for å overlate driften til sønnen Marco. Han hadde kjøpt og pusset opp en leilighet på Amalfikysten, nær Napoli, der han kom fra. Flere år hadde han invitert oss til å være sammen med dem der nede. Da vi besøkte restauranten i februar, fikk vi enda til en flott kalender fra stedet, for virkelig å friste oss. Vi lovet å bli med dem til Amalfikysten denne høsten. Det ble umulig på grunn av pandemien.

Så fikk vi i går melding om at Antonio er død, og begraves i morgen mandag 16.november. Han har lenge slitt med nyresvikt, og ventet på ny nyretransplantasjon etter en tidligere mislykket transplantasjon. Han måtte til dialyse to ganger i uken, men var til det siste på plass i restauranten. Sist vi så han, så han ikke godt ut. «Er dette siste gangen vi ser Antonio» sa vi til hverandre da vi forlot restauranten.

Etter noen år ved restauranter i Manchester, startet Antonio en restaurant i Asti by, senere i Montegrosso. Og det var ikke uvanlig at man med bakgrunn fra Napoli hadde kombinasjonen av Pizza og sjømat. Det ble en stor suksess.

Jeg glemmer ikke en gang jeg hadde en frankofil venn med ned for å jobbe i vinmarken noen dager. Da jeg foreslo at vi kunne dra på en pizzeria på kvelden, rynket han litt på nesen, men gikk med på det. Da vi satt oss, sa jeg «Glem pizza og hva som står i menyen. Hva kunne du virkelig ønske deg i kveld.» «6 østers og moules-frites» kom det raskt. Jeg vinket på Antonio « Min venn kunne tenke seg …..» Ikke et ord, han bare forsvant å vartet opp med førsteklasses østers fra Bretagne, blåskjell dampet i hvitvin, aioli og pommes frites. Min venn var målløs.

*I 2012 ble Antonio slått til ridder av Silvestriordenen og vi var gjester. Han omtalte i alle år Bodil som sin søster.*

Antonio var ikke noen brautende fyr, men en som gjorde mye godt for de som trengte det. Noe som førte til at han ble slått til ridder både av den pavelige Silvesteriordenen og Republikken Italia.

Det er rart å tenke på at en restaurant kan bli et andre hjem. Det var nemlig det Antonios restaurant var for oss.

Vårarbeid i vinmarken. – 15 år i Piemonte Del 12

Published 2. november 2020

Vårarbeid i vinmarken. – 15 år i Piemonte Del 12

Vi hadde fått et tilbud på en liten vinmark ved Casa Karen. En familie i Torino hadde visstnok arvet den lille flekken. Men nå var den i familien som hadde drevet med vin død, og resten ville kvitte seg med vinrankene. Vi hadde fått tilbudet, var skeptisk, men også fasinert av å få fem vinranker rett utenfor stuevinduet. Lionello, vinbonden vi kjente, mente absolutt vi burde slå til å betale de 4 000 € som de krevde. Så vi signaliserte at vi var interessert.

Vi hørte ingen ting på en lang stund, så vi trodde noen andre hadde fått det. Men en dag ringte Mario, arkitekten/geometraen vår. Kunne vi komme på kontoret til faren, gamle Filippa som tidligere hadde vært en slags kommuneingeniør. Vi dro inn. Der satt familien som eide marken, Mario og faren. Faren tok ordet og sa at han hadde blitt enig med selgerne om en pris på 3 000€. Sånn helt uten vår viten hadde han påtatt seg rollen som vår forhandler, så det var bare å undertegne, og vi kunne gå ut av kontoret som vinprodusenter.

Det første vi gjorde, var å skaffe oss en bok om vindyrking. Første kapittel var «Før du kjøper en vinmark.» Det var kanskje i seneste laget, men vi kunne snart konstatere at vi hadde gjort et godt kjøp. For i boken sto det at den beste marken lå gjerne 2/3 deler opp i en skråning med retning mot sørøst. Og det gjorde den. Det hele handlet om temperatur. Lengst nede i skråningen er det ofte kaldere om natten enn lenger opp. Retningen mot sørvest sørger for at morgensolen raskt varmer opp jorda.

Jeg mener vi hadde kommet til mars måned, så det var bare å komme i gang. Å tenke på utstyr til selve vinproduksjonen hastet det ikke med. Nå var det viktig å få beskåret plantene før de første skuddene kom. Boken vi hadde skaffet oss fortalte at det var mange måter å gjøre dette på, så vi lot heller Lionello lære oss.

Beskjæring er noe av det viktigste man gjør i vinmarken. Her formes plantene over år. Beskjæringen kan starte så snart alle bladene har falt av. Da er det ikke mer næring de kan tilføre vinstokken. Planten er nå et villnis av store og små grener. Det meste skal bort for å sørge for noen få, men kraftige vinklaser.

I vårt område beskjæres Barbera etter et system som heter Guyot.

Allerede året før har man valgt ut en kvist som skal bli neste års «pisk» denne bøyes ned og festes til nederste tråd. Man teller opp 7 til 9 anlegg for skudd og kutter resten av pisken. Resten av grener og kvister skal bort, bortsett fra det som skal bli neste års pisk. Avfallet legger vi mellom vinrankene. Når vi var ferdig med beskjæringen, kommer Lionello med traktoren og hakket kvister og grener ned i jorda.

I overgangen april/mai kan vi se de første skuddene åpne seg, og eventyret er i gang.

Vinbonde? – 15 år i Piemonte del 11

Published 25. oktober 2020

Vinbonde? – 15 år i Piemonte del 11

De fem vinrankene utenfor Casa Karen.

Da vi kjøpte hus i Italia, var vi ganske bestemt på at vi ikke skulle ha en vingård. Ikke bare fordi en vingård ville koste for mye for oss. Vi hadde hørt så mange historier om utlendinger som kjøpte vingårder og måtte gi tapt etter få år og reise tilbake - ofte med betydelig tap. Og i løpet av årene vi bodde i Agliano ble vi kjent med mange flere slike historier. Drømmen var å ha vin fra egen mark på flaske med egen etikett. Mye av prosessen kunne man få hjelp til, men det som ofte ble problemet var å få solgt all vinen. Selv en liten vingård kan gi 20 000 flasker vin, og har man ikke en plan for avsetning, kan lageret fort bygge seg opp.

Vi tenkte at det å restaurere et gammelt italiensk murhus fikk greie seg.

Casa Karen hadde vært en del av en gammel vingård. Så selv om vinmarken var solgt fra, bodde vi midt blant vinrankene og kunne følge og glede oss over arbeidet gjennom året. Det meste av marken hadde gått til større produsenter. Men en liten teig på et mål var gitt eller solgt til en slektning av tidligere eiere. Disse bodde nå i Torino, men hadde en fritidsbolig i nærheten. Herfra drev de denne lille teigen på hobbybasis. Så skjer det at han med størst interesse for vindyrking blant disse slektningene, går hen og dør. Resten hadde ingen interesse av å fortsette vinproduksjonen, så de besluttet seg for å selge den lille flekken. Som reglene tilsier, skal de først gå til tilstøtende vinbønder, for å høre om de ønsker dette som tilleggsjord, men ingen ønsket det.

Så kom turen til oss. Siden vi ikke kunne italiensk og de ikke engelsk, hadde de tatt kontakt med vår geometra/arkitekt Mario. Kunne han formidle et tilbud til oss om å få kjøpt vinmarken på ca et mål for 4 000€?

Vi hadde jo egentlig bestemt oss for ikke å drive med vin, men her var det snakk om bare et mål, og det lå rett foran stuevinduet vårt. Det var noe helt annet enn å drive en vingård. Vi behøvde ikke selv drive med vinproduksjon. Som mange andre kunne vi plukke druene og selge dem til kooperativet. Så kunne vi få tilbake noen flasker og tenke at en liten del av innholdet kom fra vinmarken vår. Tanken virket overkommelig og fristende.

Før vi bestemte oss, ba vi Lionello, vinbonden vi kjente, om å ta en titt. Hva med prisen, var den rimelig? Lionello kom i bilen, rullet ned vinduet, tok en titt.

«De vinrankene er ca 60 år gamle. Med denne plasseringen vil de gi en veldig bra vin. Den bør du kjøpe.»

«Tanken er å levere druene til kooperativet»

«Druene er for gode til det. Du må lage din egen vin.»

«Men jeg kan ingenting om vinproduksjon.»

«Men det kan jeg.»

«Jeg har heller ikke noe sted å drive med vinproduksjon.»

«Men det har jeg. Men du må kjøpe egen tank og maskiner. Mitt utstyr er for stort for din lille produksjon.»

«Hva med 4 000€?»

«Høres greit ut.»

Så dro han.

Da Mario kom forbi litt senere, bekreftet vi at vi var interessert. Så hørte vi ikke mer på en lang stund.

Alt tar litt lengere tid enn du tror – 15 år i Piemonte del 10

Published 18. oktober 2020

Alt tar litt lengere tid enn du tror – 15 år i Piemonte del 10

Å starte renovering av et gammelt hus i Italia er en interessant erfaring.

Første gang vi besøkte det som skulle bli Casa Karen, så det det hele rimelig overkommelig ut. Jeg mener det med oppussing. Var det ikke bare sjarmerende og pittoresk at det beholdt sitt gamle preg? Var det ikke bare å gi veggene et strøk maling og bytte ut defekte møbler? Og så var det da ingen hast. Vi kunne da godt leve litt enkelt en stund.

Det første jeg måtte undersøke var det elektriske anlegget. Var det kanskje nødvendig å gjøre noe med det? Jeg vandret rundt på leting etter sikringsboksen, men fant den ikke. På utsiden hang en boks med inntakssikring og strømmåler. Fra den gikk en ledning gjennom veggen til et nøste av ledninger som spredte seg rundt i huset. Intet sikringsskap. Så inntakssikringen på 15 Amp gjaldt for hele huset. Var vi heldige, kunne vi ha lyset på i de fleste rommene. Hva gjelder oppvaskmaskin, strykejern, vaskemaskin og tørketrommel, måtte de brukes en av gangen.

Les mer...

Pastor, pasto og pasta – 15 år i Piemonte del 9

Published 6. oktober 2020

Pastor, pasto og pasta – 15 år i Piemonte del 9

Noen av de beste minnene fra tiden på Casa Karen handler om måltider. Her med en gjeng fra Bergen som besøkte oss flere ganger.

Denne gang hadde jeg tenkt å dvele ved det italienske måltid og begrepene som brukes rundt det. Og det er viktig. For måltidene er sentrale i alle italieneres liv. Tenker du å komme på innsiden av den italienske kulturen, er dette absolutt et sted å begynne.

Min far var som nevnt pastor i Frikirken. Pastor er italiensk og betyr hyrde eller gjeter. Og en gjetergutt, altså meg, heter pastorello. Det har det samme utgangspunkt som i pasto som betyr måltid, men kan også bety å fore og billedlig: å gjøre offentlig.

Pasto i betydningen av måltid brukes ikke ofte alene. Skal man snakke om et måltid, sier man gjerne pranzo for lunsj eller cena for middag. Pasto brukes mest i kombinasjon med forstavelser og endinger som antipasto, som brukes om en forrett. Antipasto betyr egentlig før måltidet. (Flertall: antipasti).

Ordet for konditori er pasticceria, som springer ut av det samme.

Så har vi pasta, som egentlig betyr deig. I norsk bruker vi også begrepet i ulike sammenhenger, som i tannpasta. I italiensk dagligtale brukes det oftest som en fellesbetegnelse for spagetti, ravioli eller en lang rekke andre varianter, laget av mel og vann eller egg.

Ulike områder i Italia har sine pastafavoritter. I vårt område bruker man tagliatelle, en type båndspagetti fremfor spagetti som er runde tråder.

Å lage god pasta er veldig raskt og enkelt. Det eneste du trenger er mel og egg og kanskje en pastamaskin. Her kommer en liten pastaskole.

En liten pastaskole

Denne oppskriften har jeg fra min gode kokkevenn Gino. Den er en standardoppskrift som kan brukes til all type pasta. Jeg bruker vanlig "norsk" hvetemel. Det fungerer utmerket. Ingen vits å bruke durumhvete. Da må du bare elte deigen dobbelt så lenge.

Oppskriften er så enkel at du ikke trenger å skrive den ned. Til en god porsjon trenger du ett egg og 100 gr mel. Så er det bare å gange opp. Her har jeg laget to porsjoner.

Hell melet på benken og lag en grop for eggene.

Så bruker du en teskje for å trekke ned noe av melet og blande det med eggene.

Hold på med dette til alt melet er blandet inn.

Så må du elte deigen til den blir jevn . Det tar gjerne en 4 - 5 minutter.

La deigen hvile minst en halvtime, gjerne i kjøleskap.

Nå innstiller du rullen på pastamaskinen på det høyeste tallet som gir den største åpningen.

Del deigen i passe biter og kjør den gjennom valsen. Du kjører den ni ganger gjennom den store åpningen for å få deigen elastisk. Brett deigen en gang for hver runde.

Sørg for at pastaplaten dekkes med litt mel nå og da. Etter å ha kjørt platen ni ganger med den største åpningen, reduserer du denne ved å vri hjulet til et lavere tall. Nå skal du bare kjøre gjennom en gang for hver ny innstilling. Når hjulet står på 1, er platen ferdig. Skal du lage lasagne, er det bare å dele opp platen i passe biter.

For å lage tagliatelle kjøres nå platene gjennom en av rullene på den andre siden som deler platen i passe strimler.

For å unngå at pastaen klistrer seg sammen drysser du litt mel over....

... og rister pastaen lett. Dette kan du gjerne flere ganger om det går lang tid før pastaen skal brukes. Du kan også henge pastaen over en stokk slik at den tørker.

La pastaen fosskoke i en stor gryte med vann tilsatt vann. Fersk pasta tar ikke mange minuttene før den er pass kokt. Sil av vannet og legg pastaen tilbake i kjelen.

Så heller du sausen du vil bruke i kjelen og blander godt.

Men du trenger ikke egen saus. Jeg elsker å bare blande inn litt godt smør sammen med revet blader av salvie, servert med litt revet parmesan.

Over ser du en annen enkel løsning. I en kjele hadde jeg i en hakket sjalottløk som jeg surret med litt olivenolje. Når løken var gylden, tok jeg i noen spiseskjeer med hvitvin som jeg nesten lot koke inn før jeg helte i en dl fløte som igjen fikk koke litt inn før jeg tilførte en spiseskje parmesan og hakkede valnøtter.