Posts published in “15 år i Piemonte”

Nabovarsel? – 15 år i Piemonte – del 18

Published 15. februar 2021

Vi hadde bestemt oss for å gjøre om Casa Karen til et vertshus. Målet var at det skulle stå ferdig når vi var 62. Da kunne vi begynne å ta ut vår norske pensjon, som så kunne danne den økonomiske basis for driften. Vi hadde et par år på oss, og det mente vi at vi trengte etter erfaringene med italienske håndverkere så langt.

Det første man trenger, når man skal bygge eller renovere et hus i Italia er en geometra. Det er en person som utarbeider tegninger, vet hva som er teknisk mulig og lovlig, og som holder kontakten med kommune og ulike håndverkere. Så det er riktig mange kvaliteter en geometra skal ha, men tro ikke du finner en som har alle, og som i tillegg er den store pådriveren i prosessen.

Vi valgte en som var faglig dyktig, hyggelig, opptatt av rimelige løsninger, og med god kjennskap til kommunens tekniske avdeling. Men noen Speedy Gonzales var Mario ikke.

Det finnes flere kategorier for overnattingssteder i Italia. En av disse er «Small Bed and Breakfast». Av en eller annen merkelig grunn brukte de en engelsk betegnelse på denne kategorien. Det var denne kategorien vi ønsket å komme inn under, da inntektene her var skattefrie. Italienerne er litt rause når det gjelder små bedrifter. Da er det bare mye arbeid med å kreve inn minimalt med skatt. Kommunen får likevel inn sitt gjennom moms og eiendomsskatt, samt at gjestene på andre måter legger igjen inntekter for kommunen.

Det var en rekke krav for å komme inn under denne kategorien. Man måtte bare ha 3 gjesterom. Det vil si; du kunne gjerne ha et ekstra. «I tilfelle det kommer noen fra familien.» Så måtte det ikke være skille mellom eierens boenhet og resten av vertshuset. Det var greit. Så var det begrensinger på hvor mye mat du kunne lage, egentlig bare frokost. Det skulle være fjernsyn i et felles oppholdsrom. Det skulle være en krakk på hvert rom hvor man kunne legge kofferten når man skulle pakke ut.

Det var i det hele 7 krav som skulle innfris. Og typisk italiensk var innstillingen at om man bare oppfylte de fleste, fikk det være greit nok. Så det med bare å servere frokost, tok vi litt lett på. Geometra’en sendte inn søknad, og vi lurte på hvor lang tid det ville ta før vi fikk godkjenning. «Det kan nok ta tid. Men det er bare å starte så lenge dere har sendt inn søknad.»

Trenger vi ikke en godkjent byggesøknad før vi starter?

Det samme gjaldt byggesøknad og tillatelse for å gjøre de endringer som var nødvendig for å starte vertshuset. Vi purret stadig på Mario om å få ferdig søknaden. Det var allerede gjort avtaler med håndverkere om byggestart.

«Det haster ikke med byggesøknad. Faktisk er det enklere å vente til vi har kommet i gang. Da vet vi mer om hvordan det blir, så tegningene blir mest mulig korrekte.»

«Men hva med nabovarsel, må ikke det gjennomføres?»

«Hva var det du kalte det?»

«Nabovarsel. Det å informere naboene om hva du skal gjøre.»

«Ha, ha. Det skulle tatt seg ut. Om naboene skulle måtte mene noe om hva du gjør på egen eiendom. Da hadde det ikke skjedd mye her i Italia.»

Skulle ikke naboen engang blir orientert om planene? Et godt naboforhold var så viktig, at vi likegodt gjennomførte vår egen nabovarsling. Vi invitere alle naboene på et glass vin, fortalte om planene og lurte på om de hadde innsigelser. Alle var svært begeistret, så det hadde ikke vært noen grunn til bekymring. Det de var mest opptatt av var denne pussige norske greia med «nabovarsel».

Noe senere var det en av naboene som skulle felle et frukttre i hagen sin. Usikre på hva slags forventninger disse nordmennenes med sine særegenheter ville forvente, tok de derfor kontakt og lurte på om vi hadde noe imot at de fjernet frukttreet. Man kunne jo ikke vite om ikke også det kvalifiserte til et nabovarsel.

Ingen kommunesammenslåing – 15 år i Piemonte – del 17

Published 2. februar 2021

Ingen kommunesammenslåing – 15 år i Piemonte – del 17

Her skulle Jan Tore Sanner ha vært, med sin «Kommunereform for fremtidens velferd», tenkte jeg en smule ironisk, der jeg satt utenfor Casa Karen. Fra hagen hadde jeg utsikt til en rekke små og store kommuner. Mange av dem lå med sitt landsbysenter på toppen av en ås. Det var Calosso, Moasca, San Marzano Oliveto, Canelli, Castelnuovo Calcea og Nizza Monferrato.

Jeg er sikker på at noen har forsøkt med kommunesammenslåing også her, men det er dødfødt. For en italiener er familien, og med det mener han slekten, det de knytter sin identitet til. Dernest er det landsbyen eller kommunen.

Noe som styrker denne identiteten er de historiske linjene som er veldig forskjellig fra landsby til landsby. Mens vi i Norge har en rimelig enhetlig historie, i hvert fall etter vikingtiden. Det som skjedde sør, vest og nord i landet gikk rimelig parallelt. I og rundt Agliano har derimot de ulike landsbyene helt fram til for 150 år siden opplevd opp og nedgangstider i utakt. Jeg har ofte undret meg over hvor lite Agliano boerne vet om sine nabokommuner. Men sånn blir det kanskje når du lever i et land med en så rik historie. Du konsentrer deg om det som ligger nærmest.

Det er lite politikk på landsbyplan. Når kommunestyret skal velges, er det borgermesteren som er på valg. Ofte er det bare en kandidat, men ved kommunevalget i 2019 hadde vi to kandidater i Agliano: Patrizia og Marco. Begge hyggelig bekjente. De hadde begge satt sammen en gruppe som skulle danne kommunestyret, om de ble valgt. Men man stemte verken på noe parti eller kommunestyremedlemmer, bare borgermester. Og det ble Marco som vant. Typisk nok tok han med Patrizia, utfordreren, i det nye styret. Man er jo en familie.

Agliano Terme, med sine 1700 innbyggere, har selvsagt begrenset med ressurser. Men i stedet for å slå sammen kommuner, er det laget et omfattende samarbeid mellom kommuner, der de ulike kommunene har forskjellige ansvarsområder.

Å bevare sin selvstendighet er viktig for innbyggerne i kommunene. For selv om de italienske lovene er like for hele nasjonen, har den enkelte kommune i mange tilfeller rett til å gjøre sine egen tolkninger av loven.

Det opplevde vi flere ganger, da noe vi kjente i en nabokommune kunne bli nektet noe i en byggesak, mens det gikk lett gjennom i Agliano.

Men det er også ulemper ved en så liten administrasjon. Ikke minst gjelder det behandling av nettopp byggesaker. Da kan tålmodigheten ofte bli satt på prøve.

Men det er jo litt morsomt at da jeg trengte flere poser for restsøppel, måtte jeg inn på kontoret til teknisk sjef som hadde ruller med poser i skuffen på skrivebordet.

Over kommunen er neste nivå: provins, som svarer til våre gamle fylke. Få hadde noen sterke følelser for det. Da var det noe annet med neste nivå, regionen Piemonte. Dette hadde man identitet knyttet til. I motsetning til nasjonen Italia, er regionene en størrelse med en eldgammel felles historie, tradisjon og kultur.

Over region er neste nivå av styre og stell i Roma. Det har den jevne italiener liten tilknytning til. De føler en dyp skepsis til politikere og maktapparatet. Når vi snakker om Norge som et tillitsbasert samfunn, er Italia nesten motsatt. Noe som illustreres av en venn fra Agliano jeg snakket med forleden. Tema var pandemien i Italia og Norge.

Lederne her nede sier så mye forskjellig. Jeg stoler ikke på noe av det de sier. Forresten, hva sier norske myndigheter om situasjonen i Italia? De er jo til å stole på.

Hva med et vertshus? 15 år i Piemonte – del 16

Published 24. januar 2021

Hva med et vertshus? 15 år i Piemonte – del 16

Casa Karen før den store ombyggingen.

Vi skriver 2009 og både Bodil og jeg forbereder å feire våre 60-års dager i Italia. Vi hadde funnet en restaurant som kunne ta 60 gjester. Nå var 60 invitert. Vi regnet ikke med at så mange ville ta turen, og hadde klar en liste av personer som skulle inviteres etter hvert som noen takket nei. Det var bare det at så godt som ingen meldte avbud. Det ble en fest tre dager til ende.

Mange var i Italia for første gang. De færreste hadde vært i Piemonte. Alle var kjempebeigeistret for området, maten, vinen og menneskene…. som oss. Disse reaksjonene skulle bidra sterkt til de valgene vi kom til å ta.

Det er noe med å passere 60. Tidligere var man opptatt av videre yrkeskarriere, nå handlet det om hvordan man skulle avrunde yrkeslivet. Med den nye pensjonsreformen og AFP, hadde man plutselig nye verktøy som kunne brukes når resten av livet skulle designes.

For meg sammenfalt dette med avslutningen av noen års engasjement i Kanal 24, forløperen for Radio Norge. Jeg skulle fremdeles produsere fjernsynsprogrammer noen år fremover, men det ville bli på prosjektbasis.

Med den nye pensjonsordningen for meg, og med AFP for Bodil, kunne vi starte å ta ut pensjon fra 62 år. Selv om det, i sum, ville gi oss noe mindre utbetalt, ga det oss mulighet til å ta økonomisk risiko, som vi ellers ikke kunne gjort.

Vi hadde lenge syslet med en drøm om å gjøre Casa Karen om til et lite vertshus med Bodil som vertinne og guide og med meg som kokk. Tenk å kunne hengi seg til lidenskapen for matlaging sånn på heltid.

Med alt dette: muligheten for å ta ut pensjon, et avsluttet engasjement i Kanal24, begeistringen for området fra gjesten på 60 års feiringen og drømmen om vertshus, var det mye som talte for å ta steget. Det ville bety en betydelig opprusting av Casa Karen for å få 3 til 4 gjesterom med bad, basseng, nytt kjøkken og ny spisestue. For å finansiere ombyggingen måtte vi selge huset vårt i Lillesand. Med all vår egenkapital da plassert i Casa Karen, betød det at når vi ønsket å flytte hjem igjen, måtte Casa Karen selges for å kunne etablere oss i Norge igjen. Det var nok det tyngste valget. Da vi i sin tid kjøpte huset og gjorde en enkel renovering med sparepenger og egeninnsats, var tanken å sitte med huset fremdeles.

Så vi veide fram og tilbake. På den tiden var det ikke mange nordmenn som reiste til området. Ville vi få nok gjester til at det ville gå rundt? Hvor mye måtte vi bruke på markedsføring? Etter å ha satt opp en nøktern kalkyle, mente vi prosjektet ville gå rundt.

Det første vi gjorde, var å melde flytting til Italia.

For nordmenn er det tre nivåer av tilknytning til landet.

Italiensk personnummer

Skal du kjøpe et feriehus i Italia, eller opprette en konto i en bank, må du ha et italiensk personnummer, eller codice fiscale som det heter på italiensk. For å få det, må du møte opp på et offentlig kontor som heter Agenzia dell’entrate. Alle byer av en viss størrelse har det, men ikke mindre landsbyer. Her må du ha med norsk pass, bilde, og så må du fylle ut et skjema med blant annet hvor du bor. Det kan være et hotel, eller adressen til noen du leier hos. Det koster ingen ting, og du får umiddelbart et foreløpig dokument. Et mere permanent grønt plastkort, er klart etter noen dager.

Italiensk oppholdstillatelse - Resindenzia

*Kortet du får når du har fått Residenzia ligner på det norske helsekortet, men gir deg mange flere fordeler.*

Skal du oppholde deg 6 måneder eller mer i Italia skal du melde flytting. Men før du kan det må du ha søkt om og fått Residenzia, en slags oppholdstillatelse. Siden vi ønsket å starte vertshus, var vi nødt til å ha Residenzia. Det må man søke om på kommunens statistikk kontor, il anagrafe. De er opptatt av at man kan forsørge seg, og ikke være en økonomisk byrde for kommunen. Du må være ansatt et sted eller, eller som selvstendig næringsdrivende ha betalt skatt i minst ett år. Hvis ikke, må du ha en privat helseforsikring som koster en god del.

Siden jeg noen år hadde hatt et italiensk firma i forbindelse med ulike medieengasjement, trengte jeg ingen privat helseforsikring. Det var ikke så viktig hvor mye skatt jeg hadde betalt, bare at jeg hadde betalt noe. Og siden jeg kunne dokumentere at Bodil var gift med meg, trengte heller ikke hun privat helseforsikring, selv om hun ikke selv betalte skatt.

Med residenzia fikk vi tildelt fastlege og erstattet det grønne personnummerkortet med et blått, Tessera sanitaria. Det betød at vi stort sett ikke betalte egenandel for besøk hos lege, sykehus eller medisiner på resept.

Statsborgerskap

Det siste nivået er statsborgerskap. Det krever at du bryter mange av båndene med gamlelandet. Det var ikke aktuelt for oss.

Med residenza på plass, var vi klar for å starte prosessen med å gjøre Casa Karen til vertshus. Etter erfaringene fra den første renoveringen, hadde vi ingen illusjoner om at dette skulle gå uten problemer.

Casa Karen Superiore – 15 år i Piemonte – del 15

Published 15. januar 2021

Casa Karen Superiore – 15 år i Piemonte – del 15

Jeg hadde egentlig liten ide om hvor mye jobb det var å høste en vinmark. Tidligere erfaringer var knyttet til tante Magdas rips- og solbergbusker. En stor ripsbusk kunne gjerne ta en time å plukke. Og her hadde jeg kjøpt en vinmark på et mål. Flere hundre vinranker.

Tidligere har jeg fortalt om kjøpet av vinmarken og jobben underveis. Om vinbonden Lionello, som tilbød både opplæring og plass. Jeg har beskrevet arbeidet underveis med nesten kontinuerlig beskjæring og sprøyting.

Er du på jakt etter toppkvalitet, er neste etappe green harvest. Det skjer idet de grønne druene skifter farge til rødt. Til da har de umodne druene fungert som resten av de grønne delene på planten. De har tatt del i fotosyntesen for å gi energi til planten. I det de, når det gjelder røde druer, skifter farge, bidrar de ikke lenger, men suger til seg næring. Og jo flere druer en plante har, dess mindre kraft blir det til den enkelte. Det er her green harvest kommer inn. Ved å reduser antall drueklaser på hver plante, gir det mer næring og smak til de gjenværende. For barbera skjer dette gjerne i begynnelsen av august. Vi har tidligere sagt at vi starter med å beskjærer hver plante ned til 7 eller 9 skudd på fjorårets grein. Hvert skudd vokser seg til en lang grein i løpet av sommeren. Og en slik grein kan igjen sette mange drueklaser. Men under green harvest lar vi bare 2 til 3 drueklaser henge igjen. Resten går på bakken og blir til næring for planten.

*Lionello har plukket og knust noen druer for å kunne måle sukkerinnholdet.*

Så er det bare å vente til druene er modne. Når det nærmer seg, tas prøver av druene en til to ganger i uka for å sjekke sukkerinnholdet.

Så kommer dagen da druene skal høstes. Og det er noe annet å plukke store drueklaser enn det er å plukke rips … heldigvis Med litt hjelp er vinmarken høstet i løpet av noen timer.

I årene vi drev Casa Karen, var det for våre norske gjester et minne for livet å være med på vinhøsten.

Kurvene med vindruene ble fraktet til Lionellos kjeller, der vi hadde en liten kvern som knuste druene og fjernet stener og stilk. Saft, kjøtt og skall ble så tømt i ståltank, og gjæringen kunne starte.

*Mens Lionello kjører sine vindruer gjennom store elektriske knusere hadde vi en liten søt manuelt drevet.*

To ganger om dagen måtte vi røre rundt i tanken slik at skall og fruktkjøtt ikke la seg på toppen. Da kunne mosten bli utsatt for bakterier. «Røre rundt» var for øvrig de første norske ordene vinbonden Lionello lærte seg.

Have you remembered to “røre rundt?”

Hver dag måles sukkerinnholdet i vinen. Når sukkeret er brukt opp, er vinen ferdiggjort i denne omgang. Nå skal vinen siles fra skall og fruktkjøtt. Det meste av vinen kan nå pumpes direkte over i en ny tank. Så åpnes luken i ståltanken og resten av skall og fruktkjøtt graves ut og presses i vår lille vinpresse. Dette er viktig, for mye av farge og smak sitter nettopp her.

*Her er vi i gang med vår lille vinpresse.*

Nå skal vinen ligge minst 5 måneder på stortank hvor flere viktige prosesser skjer før vinen kan tappes på flasker.

Var vinen ekstra god og kraftig, valgte vi å la den få et ekstra år på eiketønne. Da kunne vi benytte betegnelsen Barbera Superiore.

*400 flasker kunne det bli i de beste årene. Etiketten ble laget av Odd Magne Myre i Kristiansand.*

Den ble riktig god. Selv Christer Berens som var på besøk sammen med TV2, måtte medgi det.

Jeg blir ofte servert hjemmelaget vin når jeg reiser rundt. Men sjeldent har jeg kunne si; Ja den var god, uten å ty til hvit løgn, ikke for å være hyggelig, men fordi det faktisk er sant.

Vingårdsarbeider – 15 år i Piemonte Del 14

Published 3. desember 2020

Vingårdsarbeider – 15 år i Piemonte Del 14

I pappa, pastor Ansgars vokabular, var utrykket «vingårdsarbeider» en hedersbetegnelse. Det sto for en som arbeidet i Guds vingård, menigheten.

"Så skulle jeg få oppleve min egen sønn som vingårdsarbeider", sa han ofte med et smil, da han besøkte vinmarken vår i Italia.

Forholdet mellom alkohol og den noe pietistiske oppveksten vart utfordrende. Den hang ikke helt sammen. På den ene siden den sterke avholdsbevegelsen innen kriken. På den andre siden all bruk av metaforer fra vin og vindyrking i Bibelen. Det underligste var at de kunne se det rare i det.

Vi vet at Jesus drakk vin, men vi liker det ikke.

… kunne de lattermildt si … og kanskje endog mene det.

Etter hvert forsto man forskjellen mellom en argumentasjon som gikk på at alkohol var synd, og avholdsstandpunkt tuftet på solidaritet.

Foto Leif Ørnelund, Oslo museum. Landsfaderen.

Jeg husker jeg gjorde et opptak med Einar Gerhardsen kort tid før han døde. Han hadde et lite kontor ved Youngstorget. Og det var avholdssaken og arbeiderbevegelsen det handlet om. Hans viktigste poeng var ansvaret man hadde som tillitsmann. Da skulle man være et forbilde for de andre. Å være avholdsmann var bare en del av dette. Og det var nettopp her han var mest skuffet over sin gamle bevegelse. Lederne i partiet var ikke lenger det forbilde de burde være.

Alkoholen hadde vært en svøpe for mange fattige familier, fortalte Gerhardsen. På vei hjem med lønningsposen var man innom kroen og drakk opp mye av pengene. Og kroen, var ofte eid av deres arbeidsgiver. Så det var for å hjelpe den fattige arbeideren til å gå rett hjem til kone og unger med pengene, at man skulle holde seg unna alkohol.

Til slutt tok han historien om da han drakk en russisk borgermester under bordet. Det var middag, og man hentet mat og drikke fra en buffe. De fleste forsynte seg med øl i det store glasset og vodka i det lille. Gerhardsen forsynte seg bare med vann i det store glasset og lot det lille stå. Borgermesteren misforsto det hele, og trodde Gerhardsen forsynte seg kun med vodka, noe han for høflighets skyld følte han måtte følge opp. Og det tok ikke mange ølglass med vodka før mannen lå under bordet, og Gerhardsen ble den store stjernen i selskapet.

Med tiden endrer folk holdning, så også pappa. Han kunne de siste årene unne seg et glass i ny og ne. Han var jo opprinnelig gartner, og syntes det var interessant å bli mer kjent med vindyrking. Når han var på tråden, var det ofte spørsmål om hvordan det gikk i vinmarken.

Vindyrking er en helårsbeskjeftigelse. Etter at vinmarken er beskåret og nye skudd kommer til syne, må den stadig sees etter.

Vindyrking er en monokultur som er utsatt for sopp og insekter. Her kommer man ikke utenom sprøyting. Det gjelder enten du driver økologisk eller tradisjonelt. Det vi imidlertid opplevde de årene vi holdt på, var at fler og fler brukte økologiske plantemidler, selv om de ikke definerte seg som økologiske.

Her i Larvik har vi et stort hyllebærtre utenfor kjøkkenet. I år var vi innstilt på å få plukket bærene og lage saft. Men ikke før hadde bærene skiftet farge, så kom en flokk med trost og rensket treet for bær i løpet av en halvtime.

Jeg lurte ofte på hvorfor ikke fuglene forsynte seg av vindruene? I løpet av de over tusen år man har dyrket vindruer rundt Middelhavet, har vel fuglene funnet ut at det ikke var liv laga å prøve seg.