Posts published in “15 år i Piemonte”

Morgenkåseri og vinfestival – 15 år i Piemonte – del 23

Published 12. april 2021

Morgenkåseri og vinfestival – 15 år i Piemonte – del 23

Vinfestivalene i landsbyen Agliano Terme har gjerne verdt holdt i den gamle kirken, som ikke lenger fungerer som kirker

Siste morgenkåseri i NRK radio ble sendt februar 2012. Da hadde disse 6 minutters humoristiske – ironiske – filosofiske betraktninger gledet oss alle hverdager siden 1968. En av de mest kjente stemmene var Ivar Eskeland. Andre var Are Kalvø, Odd Børretzen, Per Egil Hegge, Andreas Hompland og Marie Simonsen Du ble gjerne i godt humør etter et radiokåseri. De var morsomme men alltid med en alvorlig undertone. Aldri sarkastisk, spydig eller nedlatende.

En dag kom en og fortalte at han hadde hørt et slikt morgenkåseri om en vinfestival i Italia, der barn deltok. Og han syntes det var så morsomt fordi det lignet på noe vi hadde fortalt om fra vår egen lille landsby.

Men det er vår landsby, kunne vi fortelle.

Det var Harald Skjønsberg, en av de faste morgenkåsørene i NRK radio, som hadde besøkt oss under landsbyens vinfestival. Da vi ankom festivalområdet kom en ung gutt bort til oss.

Unnskyld, kunne dere tenke dere å smake på vår vin?

Himmelfallen fulgte vi etter 10-åringen bort til en stand, der gutten overlot oss til en jente. Hun presenterte deres vin som en del av et skoleprosjekt.

Han har laget etikettene, hun er ansvarlig for kassen. Kunne vi tenke oss å kjøpe en flaske?

*Kunne dere tenke dere å kjøpe vår vin?*

Vi måtte jo bare kjøpe en flaske. Et annet sted var det av vinetiketter. Her var det egen klasse for ungdomsskolebarn. Det skulle vise seg at det var en gruppe ungdommer fra Østerrike som vant for den beste etiketten. Premien var en diplom og en billett så de kunne spise og drikke så mye de ville under festivalen.k

Min venn var rystet. Hadde dette vært i Norge, ville disse ungdommene vært døddrukken i løpet av kort tid. Og skoleprosjektet. Politi og barnevern hadde vel stengt av hele området for barn under 18 år.

Men i løpet av festivalen så vi ingen barn som drakk vin. Ikke fordi det var ulovlig, men fordi man bare ikke gjorde det. Vi så knapt en beruset person.

Det er ingen tvil om at alkohol er ansvarlig for mange problemer. Det er ikke vanskelig å forstå ønske om å ta ansvar og gjøre noe med det. Jeg er bare blitt mer og mer usikker på hvem som velger rett av Italia eller Norge?

Mange er enig i at det er lite synlig fyll i Italia. Noen mener da at det i stedet drikkes mye i det private. Og om det ikke er mye fyll, så går det ut over lever og resten av helsen. Løsningen er å begrense tilgangen så mye som mulig.

Fakta er at alkoholkonsumet pr kapita nå er omtrent lik i Italia og Norge (WHO 2018). Det har vært synkende i Italia, mens det har vært økende i Norge.

Når det gjelder den generelle helse, så kan den umulig være så mye dårligere i Italia. Hvorfor skulle den det, når konsumet går ned? Det er ifølge WHO og Verdensbanken slik at levealderen er høyere i Italia enn i Norge, så helt umulig helse kan de ikke ha.

Nå er det ikke slik at de italienske myndighetene ikke er opptatt av skadevirkninger av alkohol. De bare angriper det på en litt annen måte. Her er et eksempel:

Sett at du i en norsk restaurant ikke drikker opp vinen i flasken du har kjøpt, gjerne til over 600 kroner. Du tenker, jeg har fått nok, jeg vil drikke resten av det jeg har betalt for senere og vil ta med flaksen. Det er helt ulovlig, og restauranten vil miste skjenkebevillingen om det blir oppdaget. Du må drikke den opp før du går ut.

I Italia er det motsatt. Dersom du tenker det samme, jeg har fått nok og ønsker å ta med resten hjem, og blir nektet dette av restauranten, kan du anmelde restauranten. Italienske myndigheter mener at å tvinge folk til å drikke opp, er uheldig drikkepress.

I Italia er alkohol tilgjengelig og rimelig for alle. Som ungdom er det ingen lover og forskrifter som regulerer din tilgang til alkohol. Du blir i ung alder i stedet tvunget til å ta egne valg for ditt alkoholbruk.

I 9 år drev vi vertshus i Italia, underlagt svært små reguleringer. Når vi startet vår hjemmerestaurant i Larvik, Villa Karen, var det andre boller. Etter en nesten endeløs prosess som inkluderte både kommunestyre og fylkesmann, fikk vi tilslutt lov å servere vin til maten til våre gjester.

Sånn er det bare. Både ansvarlige i kommunen og skjenkekontrollen som har vært på besøk, er bare hyggelige og positive. De forholder seg kun til norske regler. Så vi forsøker å holde tungen rett i munnen så vi ikke gjør noe galt.

F.eks er det lov å skrive hvilke viner vi serverer på hjemmesiden, men ulovlig om vi gjør det på facebook-siden.

Skal vi illustrere noe med vin er regelen at «…alkoholpositive bilder ikke er tillatt. Med dette menes for eksempel bilder av mennesker i ulike drikkesituasjoner, av mennesker som holder i glass, og bilder av kalde drikker med «duggfriske» dråper….» (Helsedirektoratet).

Vi tok utgangspunkt i et radiokåseri, og en type kåseri ble vel dette også, litt humoristisk og ironisk.

Ville vi få noen gjester, tro? .. 15 år i Piemonte -del 22

Published 5. april 2021

Ville vi få noen gjester, tro? .. 15 år i Piemonte -del 22

Fra reportasjen i Ukebladet Hjemmet.

Etter kjøpet av Casa Karen som feriebolig, hadde planen om et vertshus vokst frem. Det å kunne dyrke interessen for matlaging på heltid hadde lenge vært en drøm. I 2014 var drømmen realisert. Den nødvendige ombygging var ferdig. Vi hadde laget tre dobbeltrom med hvert sitt bad. I tillegg hadde vi en stue med en sovesofa som kunne brukes som et ekstra rom. Selv hadde vi innredet en liten hybel på loftet.

Kjøkkenet var utstyrt med oppvaskmaskin, konveksovn, kjøl og frys for profesjonell drift. Ekstra servise, glass og bestikk var innkjøpt. Vi skaffet oss en 9 seters Mercedes Vito for å kunne bringe gjestene fra og til flyplassen, samt tilby dem guiding i området under oppholdet.

Vi mente vi hadde husket alt. Nå var spørsmålet om det ville komme nok gjester. Hva måtte vi gjøre av markedsføring og hva ville vi måtte bruke av penger på det?

Det skulle vise seg at vi bekymret oss unødvendig. Fra første til siste sesong var det meste booket året i forveien. Det hele gikk fra munn til munn. At TV2’s God Morgen Norge og Ukebladet Hjemmet kom på besøk, var heller ingen ulempe.

En dag dukket to par på motorsykler opp. De ble fulgt til Casa Karen av vår gode venn restuaranteier Antonio. Vi hørte ham bare si «Her er det», før han dro. De fortalte at de hadde vært på sykkeltur i Frankrike.

De hadde hatt med seg ukebladet Hjemmet, hvor de hadde lest reportasjen om Casa Karen og hadde bestemt seg for å besøke oss. Det sto ingen adresse, bare at vi holdt til i nærheten av Asti. Så var det bilde av det som feilaktig ble oppgitt å være vår landsby, men var nabolandsbyen Montegrosso.

*I reportasjen hadde de feilaktig oppgitt Montegrosso som vår landsby.*

De hadde først stoppet i Asti, hvor de spurte en gjeng om noen visste om Casa Karen. Det visste de selvsagt ikke, men da de fikk se reportasjen, gjenkjente de bilde av Montegrosso. En som sto der tilbød seg å kjøre foran. Framme i Montegrosso kunne han ikke hjelpe lenger. Der traff de en som heller ikke kjente til Casa Karen, men som når han fikk sett nøyere på artikkelen oppdaget navnet på vår yndlingsrestaurant, Antonio og Maria. Det visste han hvor, var og kjørte foran dit. Der traff i de Antonio som slo ut med armene da han så artikkelen. «Men dette er jo mine venner. Jeg skal vise vegen.» Og dermed kjørte han foran det siste stykket. Den type hjelpsomhet i tre etapper er ikke uvanlig i Italia. Motorsykkelgjengen ble hos oss den ettermiddagen før de reiste videre.

Noe av det mest spesielle vi har gjort, var å avholde bryllup på Casa Karen. Fem ble det. I alle tilfellene hadde brudeparet gjort den formelle inngåelsen på et rådhus eller prestekontor i Norge. Så tok de med sin egen prest for den kirkelige handling på Casa Karen.

I ni år skulle vi drive Casa Karen fra april til ut oktober.

Blir vi ferdig? – 15 år i Piemonte – del 21

Published 24. mars 2021

Blir vi ferdig? – 15 år i Piemonte – del 21

Det gikk mot slutten av den store renoveringen. Prosjektet vi startet i 2009, som skulle omdanne Casa Karen fra fritidsbolig til vertshus. De første gjestene skulle ankomme 30. april 2011, men på nyåret var det fremdeles mye som gjensto.

Så var det dette med bassenget. Som tidligere fortalt hadde vi fått vite av andre nordmenn i området, at kravet til plassering var minimum 15 meter fra offentlig vei. Og vi hadde ingen steder på tomta som innfridde kravet.

En dag tok Mario, geometraen, opp saken.

Var det ikke meningen at dere skulle ha et basseng?

Jo, men vi har blitt fortalt at det må ligge minimum 15 meter fra offentlig vei.

Ja, det stemmer. Slik er reglene, men hvor ville dere hatt bassenget plassert?

Vi hadde egentlig håpet å legge det her, like ved veien, hvor det er mest sol.

Det kunne sikkert vært bra.

Så skiftet han samtalen til et annet tema. Noen uker senere dukket han opp med en ny kar. Han kom fra et bassengfirma. Mario fortalte fyren at bassenget skulle ligge like ved veien og at han måtte sende oss et tilbud.

Men var det ikke….?

Du skjønner det… sa Mario,

…du vet det vinduet vi bestemte skulle være buet, det måtte vi søke spesielt om. Buede vinduer er ikke typisk for området. Da må du argumentere veldig godt for å få lov. Så må du legge ved tegninger av hele huset og tomta. Og da tegnet jeg inn bassenget her. I Italia får du ikke alltid et skriftlig svar, som oftest bare tegningen stemplet og signert. Og det har vi fått.

Hva skulle vi gjort uten Mario!

*Endelig var Franco klar til å starte graving for bassenget.*

Alt ble lovet klart til 10 april. Men først i slutten av mars begynte Franco, entreprenøren, å grave. Nå måtte alt gå på skinner om vi skulle rekke å bli ferdig til gjestene skulle komme. Men det gjorde det jo ikke. For da grøften for bassenget var gravd ut, dumpet like godt Franco og gravemaskinen hans ned i grøfta.

*Uhell på byggeplassen. Ingen ble skadet, men nye forsinkelser.*

Utrolig nok klarte han likevel å være klar for at bassenget kunne senkes ned i hullet 16. april.

Typisk italiensk ble alt gjort i siste liten. Og det at vi hadde en dato for når de første gjestene skulle komme, sørget for at nok mannskap ble satt inn for at alt skulle være ferdig. Enten det gjaldt gartneren som skulle legge ut plen, plante busker og trær, eller elektriker, murere og rørleggere for å få kjøkkenet og rommene klare.

*10.april. Fremdeles et stykke fram til det ser ut som et kjøkken.*

Å jammen klarte vi ikke å bli ferdig.

Ikke bare vi som har renovert hus i Italia – 15 år i Piemonte – del 20

Published 4. mars 2021

Ikke bare vi som har renovert hus i Italia – 15 år i Piemonte – del 20

Skjermdump fra NRK.

Det har blitt laget utallige bøker og filmer om det å bygge og restaurere hus i Sør Europa. Og da skal det handle om en uendelighet av forsinkelser, misforståelser og budsjettoverskridelser. Siste ut er fjernsynsserien «Husdrømmer på Sicilia.» Her følger vi en ung familie som har oppussing av hus som hobby.

Jeg kjenner meg på mange måter igjen. Ikke minst når det gjelder alle frustrasjoner som oppstår. Men det skal også bemerkes at vi også har bygd og renovert hus i Norge. Og her går det nødvendigvis heller ikke alltid på skinner. Fordelen for oss, da vi satt i gang med den store oppussingen for å bli et vertshus, var at vi fem år tidligere hadde gjennomført en første renovasjon av deler av huset. Vi var bedre derfor forberedt, og økte med 50% på både kalkyler og tidsplaner vi fikk. Da ble frustrasjonene ikke like store.

Det var mye som skulle gjøres: rom for gjester skulle pusses opp og få hvert sitt bad, vi måtte lage vår private del på loftet, nytt kjøkken skulle på plass, og så var det spisestue.

Utenfor den gamle cantinaen, hvor vi hadde en ide om å ha vår nye spisestue.

Huset hadde en cantina, det vil si en vinkjeller med jordgulv og stor betongtank. Her kunne vi tenke oss å lage spisestuen. Da ville vi ha en flott utsikt til vinmarkene.

I tillegg til en stor vintank av betong var det nok av skrot - og rotter.

Det nærmet seg byggestart, og jeg forhørte meg stadig med Mario, geometraen, om kommunen hadde godkjent det som skulle gjøres.

Det haster ikke, sa Mario, vi venter til vi har kommet i gang, da bli tegningen og søknaden mest nøyaktig.

At vi ikke trengte nabovarsel, har jeg fortalt om tidligere.

Opprinnelig hadde vi planer om basseng i hagen. Vi tenkte det var nødvendig om vi ønsket norske gjester juni, juli og august, hvor temperaturen ofte kom opp i 40 grader. Vi hadde sett oss ut et område bak i hagen hvor det var sol store deler av dagen. Det var bare ett problem. Noen norske venner som hadde søkt om å anlegg basseng hadde fått avslag, da det ville ligge nærmere enn 15 meter fra offentlig vei. Det var nemlig et krav. Og vi hadde ingen steder hvor vi kunne legge bassenget mer enn 15 meter fra vei. Det var jo dumt, tenkte vi.

Adresse til besvær – 15 år i Piemonte – del 19

Published 22. februar 2021

Adresse til besvær – 15 år i Piemonte – del 19

Skiltet som viste til regione (grenda) Scorrone. Localita Corrone kan oversettes med: Der Scorrone er lokalisert.

Via Romana er vel verdens mest kjente gatenavn. Det var betegnelsen på vegnettet romerne startet å bygge ca. 300 år f.Kr. Man sa gjerne at alle veier førte til Roma, men mer korrekte hadde vært å si at veien gikk via Roma. Fremdeles er Via den vanligste forstavelsen på en italiensk vei eller gate. Opprinnelig anga den en retning, men nå er det gjerne koblet til en kjent person eller historisk hendelse. F.eks Via Giuseppe Garibaldi. Hærføreren som samlet Italia. Hans gatenavn finner du i de fleste byer. Det samme gjelder Via XX Septembre. (20 September 1870 anses som dato for den endelige Italienske samling.)

En annen forstavelse som ofte brukes er Corso. F.eks Corso Alessandria. Betegnelsen betyr «med kurs for» og forteller hvor man havner om man følger veien.

Når det gjelder større veier brukes gjerne Strada

I landsbyene brukes også via, men oftest er adressen knyttet til en grend, en husklynge. Gjerne med forstavelsen Regione, som Regione Scorrone.

Og det var nettopp det som var vår adresse, Regione Scorrone 12. Mens vi drev og planla ombyggingen av Casa Karen, fikk vi vite hva navnet betød. Scorrone kan nemlig bety utglidning.

Og når vi tenkte etter, visste vi jo at huset sto på leirgrunn. Faktisk besto grunnen i mils omkrets av - nettopp leire. Riktignok en type leire som på norsk heter silt. Noe som betyr at den er litt mer porøs en vanlig blåleire, derfor bedre å dyrke i, men som er like ustabil som blåleire når den blir våt. Vi hadde sett det mange ganger. Etter regnvær ble veier i området ofte skadet ved at deler av veien raste ut, eller at massene på oversiden raste ned i veien.

Stort sett var det slik at ras skjedde på steder der man hadde gjort inngrep i terrenget, som ved en veiskjæring. Og det var jo nettopp det vi hadde nedenfor huset. Her var det anlagt en vei som medførte en bratt skjæring opp til huset.

*Om muren skulle stå der toppen av skråningen var, ville det ikke bli mye av hagen igjen.*

Vi så derfor muligheten for at et framtidig regnvær kunne skade grunnen, slik at deler av huset raste ned i veien. Siden det meste av vår kapital nå var knyttet til ombyggingen, var det derfor viktig å sikre verdiene mest mulig. Jeg tok det opp med geometra’en vår, Mario.

- Vi har fått vite hva Scorrone betyr, og er engstelige for at vi en dag våkner og oppdager at deler av huset ligger nede i veien. Og siden vi skal bruke det meste av pengene vår….

-Jeg skjønner hva du mener. Men det er ikke store sjanser for at det vil skje.

-Så lenge det er sjanse for at det kan skje, ønsker vi å sikre oss. Vi kunne tenke oss å sette opp en støttemur.

-Reglene i Italia er sånn at om du skal lage en mur mot en vei hvor det har vært en skråning, skal muren plasseres der toppen av skråningen er. Og da blir det bare en smal tarm på nedsiden av huset. Er du sikker på at dere vil det?

-Jeg føler ikke vi har noe valg.

-Ja vel.

Å miste en god del av hagen var et valg vi måtte ta, mente vi.

Da vi kom ned noen måneder senere var overraskelsen stor da muren var kommet opp, men ikke der vi hadde regnet med. Den sto der skråningen hadde endt nede ved veien, ikke der toppen hadde vært. Vi hadde med andre ord fått en større hage enn før.

-Men dere sa jo at muren måtte plasseres der hvor toppen av skråningen var?

Mario og byggmesteren bare flirte.

-Hvem husker vel hvor toppen var?

Noen uker senere kom det rekommandert brev i posten fra kommunen.

Ja, tenkte jeg. Det var nok ikke så enkelt likevel. Med ordboken stavet jeg meg gjennom brevet: Kommunen har sett seg lei på at man setter opp murer…. Jeg så for meg store kostnader med at vi var tvunget til rive og flytte muren ….setter opp murer som er grå…. Grå?.... Vi krever derfor at det i løpet av 14 dager deponeres 1 400€ som garanti for at muren males eller blendes.

Vi kunne puste lettet ut. Her var det viktig å handle raskt og innfri kravene, så ikke kommunen skulle begynne å sjekke andre sider ved muren.

Noen dager senere traff jeg Mario.

-Jeg har fått dette brevet fra kommunen. Jeg vil helst unngå å deponere summen, så jeg tenkte vi kunne male den så raskt som mulig.

-Ta det helt med ro. Jeg fikk også en kopi av brevet, så jeg gikk ned på kommunen og sa at Mørland er innstilt på å male muren umiddelbart. Han ønsker bare å vite hvilken farge han skal bruke. Det syntes de var utmerket og skulle komme tilbake med hvilke farger som var aktuelle, ganske umiddelbart. Så inntil videre gjør vi … ingen ting.

Det er nå over 10 år siden.