Press "Enter" to skip to content

Posts published in “15 år i Piemonte”

Fritto Misto – 15 år i Piemonte – del 28

0

Fritto Misto Piemontese. Foto Adobe Stock

Fritto Misto kan enkelt oversettes med mikset fritert (av et eller annet). De fleste tenker da på fritert sjømat eller kanskje grønnsaker. Men bestiller du dette på en tradisjonell piemontesisk restaurant, kan du vente deg en overraskelse. For her er hva retten skal inneholde: I tillegg til biter av grønnsaker og frukt trenger man små pølser, biter av kylling bryst, kalvelever, kalvehjerne, kalvebrissel og ryggmarg av kalv. 

Kraftig bondekost, og veldig godt. Det tradisjonelle piemontesiske kjøkken var kjent for å utnytte det meste på dyret. Om du vil gå enda et steg, kan du prøve deg på Finanziera. En gryterett som består av mye av de samme ingrediensene, men i tillegg champignon, kyllinglever og hanekam.

Besøker du Liguria, kan du være trygg. Da vil Fritto Misto alltid være fisk,  gjerne med reker og akkarringer og små blekksprut.

Fritto misto di mare

(Frityrrøre etter Ørjan Johansens oppskrift)

Foto: Adobe Stock

Å fritere mat er ganske enkelt. Du trenger ikke egen frityrkoker. En tykkbunnet kjele med høye kanter fungerer utmerket. Bruke en olje som tåler høy temperatur. Da jeg som ung jobbet på Gryten kafeteria på Stabburet, brukte man betegnelsen Sølvolje om soyaolje og Gullolje om peanøttolje. Det siste skulle gi det beste resultat. Noen hevder at man ved å tilsette animalsk fett, som smult eller ister, får den beste sprø overflate. Rykter sier at man i Belgia tilsetter planteoljen hestefett for å få frittene sine sprø nok.

Er du nøye med ikke å overopphete oljen, kan du bruke den mange ganger. Bare sørg for å sile vekk bunnfall før du bruker den på nytt.

Og så det viktigste. Aldri forlat rommet med varm frityrgryte.

Dette trenger du.

 
 Fisk og skalldyr. Beregn 150 til 200 gr pr person
 Frityrrøre (til 1,5 kg råvarer)
 100 gr hvetemel
 70 gr maizena
 10 gr bakepulver
 ½ ts salt
 Farris eller annet boblevann (ca 6 dl) 

Dette gjør du

La fisk og skalldyr bli romtemperert før det skal brukes. Del fisk i passe biter. Dryss litt salt over fiskefiletene ca en halvtime før bruk. Dette både for å gi smak og for en fastere konsistens.

Bland sammen mel, maizena, bakepulver og salt. Tilfør Farris til du får en konsistens som en pannekakerøre.

Varm frityroljen til 180 grader. Dypp fisk og skalldyr i røren og slipp dem i den varme oljen. Ikke for mye av gangen. Da vil temperaturen falle for mye. Når bitene er blitt lysebrune på utsiden, tar du dem opp og lar dem renne av på kjøkkenpapir.

Vent til temperaturen har kommet opp igjen før du legger i ny omgang.

Skal du lage mange porsjoner, kan du holde maten varm ved å legge dem i stekeovnen som du setter på 60 grader.

I Italia server de gjerne Fritto misto di mare kun med sitron og brød. Franskmenn bruker gjerne aioli, og engelskmenn tartarsaus.

Liguria – 15 år i Piemonte – del 27

0

Fiskerlandsbyen Camogli i Liguria

For mange av gjestene våre på Casa Karen var det greit nok å henge rundt huset og bassenget når været var pent. Så kunne man ta seg en spasertur inn til landsbyen for en enkel lunsj. Men skulle man være mange dager, var det vanlig at man tok seg en dagstur. Vi har allerede nevnt storbytur til Torino og shoppingtur til Serravalle Outlet.  Men når temperaturen krøp opp mot 40 grader, gikk turen vanligvis til kysten.

Liguria er et smalt område mellom Middelhavet og fjellkjeden som utgjør grensen mellom denne regionen og Piemonte. Det strekker seg fra den franske grensen i vest til Toscana i sydøst. Det tok en time ned til Genova, hovedstaden i Liguria. Så måtte man velge om man ville kjøre til høyre, til den Italienske riviera, eller til venstre til mere kupert terreng, små fiskelandsbyer, og flotte vandreruter.

Valgte man rivieraen var, det igjen mange små og store byer å velge mellom. Den nærmeste er den lille badebyen Arenzano. Eller du kan dra helt til San Remo like ved Monaco, kjent for sin musikkfestival hver vår. (Tilsvarende vår Melodi Grand Prix, bare at de holder på en hel uke).

Albissola Marine

På alle strendene på den italienske rivieraen finner du tilbud om å leie senger på de private delene. Du vil også finne områder som ikke er gjerdet inn. Det er de kommunale områdene som er tilgjengelig for alle.  For oss som besøkte kysten bare en eller to dager av gangen, var det veldig praktisk å leie seng for et par dager. Skulle vi opp og ned samme dag, ble det gjerne at vi dro til Albissola Marina. Det var omtrent en halvannen times tur fra Casa Karen. Der leide vi gjerne senger hos Bagni Santantonio, en av de private strendene. Da var parasoll og omkledningsbod inkludert. De hadde også bar og restaurant, men vi valgte alltid å ta et bedre måltid noen hundre meter unna, gjerne på Restauranten Au Caruggiu. Den er kjempegod på fersk fisk.

Drar vi til Liguria, er det ikke med forventning om de store gastronomiske opplevelsene. Her nyter vi i stedet deilig fersk sjømat tilberedt på enkel og god måte. Men i blant skjer det, at vi mer eller mindre snubler over en topprestaurant som Sarri i Imperia. Den hadde akkurat fått en stjerne i Michelin da vi oppdaget i en liten sidevei. Som for de fleste store gode restaurantene. et beskjedent ytre.
Her fra vårt første besøk. Tunfisk tartar med tunfisk/ansjos/kapers -majones.

Hvis man ved Genova i stedet for å dra til høyre drar ti venstre, er det også mye å velge mellom. Mange av våre gjester måtte absolutt til Cinque terre med den kjente vandreruten mellom de fem landsbyene. Vi har aldri vært der. Det er utvilsomt vakkert, men man risikerer å gå i kø med andre turister store deler av året. Mange skal også på død å liv besøke Portofino. Opprinnelig en fiskerlandsby, som nå er blitt en lekegrind for de rike. Vi har vært der bare en gang og betalte mer for å parkere bilen enn det vi betaler for en god middag andre steder.

Camogli

Nei da velger vi heller å besøke Camogli, som italienerne selv foretrekker. Det er en levende fiskerlandsby med gode restauranter, og dessuten et godt utgangspunkt for vandreturer. Og vil man ta seg et bad, er strendene her fri for alle.

Silvio Berlusconi, en ålreit fyr. – 15 år i Piemonte -del 26

0

 

Det italienske parlamentet i Roma. Nesten som en vanlig bygård. Foto Adobe Stock

Noe av det vi forundret oss over, da vi etablerte oss i Piemonte i 2004, var at italienerne kunne ha en fyr som Berlusconi som statsminister. Vi traff stadig vettuge mennesker som foretrakk Berlusconi framfor resten av toppolitikerne. Etter hvert fikk vi sammenhengen forklart. Italienere har, på lik linje med innbyggerne i de fleste søreuropeiske land, en inngrodd skepsis til myndighetene. Det er flere grunner til det.

Det ene er de historiske linjene. Mange av områdene har vært styrt av stadig skiftende makthavere som har utnyttet de som bodde der. Denne følelsen av utnytting har holdt seg. Skillet mellom de som styrer og de som bli styrt er fremdeles stort i Italia. 

Wikipedia

"Du skjønner det", sa våre italienske venner. "Mens de andre politikerne har sittet med  sugerør og skaffet seg og sine familier og venner rikdommer fra statskassen, har Berlusconi tjent sine egne penger."

Og de kunne ramse opp mange eksempler på alt fra at politikerne hadde bevilget seg skyhøye pensjoner, til ren korrupsjon. Det var ikke det at Berlusconi var en mer moralsk person, men han lot ikke den vanlige italiener betale for sine eskapader. Nå skal det sies, at under hans siste år ble mange av de tidligere tilhengere mer skeptiske. Hans omgang med småjenter ble for drøyt.

Denne grunnleggende og tilsynelatende velbegrunnede mistillit til myndighetene og de som bekler topposisjonene, er nok noe av årsaken til mange italieneres avslappede forhold til svart økonomi. Hvis de kan … skal sannelig også jeg….

Denne avstanden mellom myndigheter og folket var også en av forutsetningene for Donald Trumps popularitet.  

I etterkrigstiden var vi i Norge velsignet med stor tillit mellom oss og de folkevalgte. Stortinget var en gjeng som ikke bare representerte oss, men også var som oss. Det var bønder, lærere, advokater, prester og husmødre. Da de møtte på stortinget for første gang, var de godt voksne med et bred erfaring fra arbeidslivet. Bent Røysland var 43år og Berit Ås 45år. 

Det norske parlamentet, Stortinget. Foto Adobe Stock

Dette skapte tillit. En tillit vi i Norge har nytt godt av. Vi har sett denne tilliten utfolde seg under pandemien.  Vi har hatt tillit til myndighetene, at de tar de beste avgjørelsene, og har i stor grad fulgt lojalt de rådene vi har fått.

Men så er det bare det at denne tilliten mellom folk og myndigheter ikke er en konstant. Den kan forvitre.

Det å bli politiker har blitt en karriereveg, der man ikke trenger erfaringer fra det vanlige arbeidsliv. Før kalte man slike politiske broilere, men det har blitt så vanlig at begrepet ikke lenger er nyttig. Denne utviklingen styrker ikke tillitsforholdet.

Bråket rundt stortingets gullpensjon i 2011 er et eksempel på noe som utfordrer denne tilliten. At stortingsrepresentantene bevilget seg selv urimelige fordeler, utfordret nordmenns rettferdighetsfølelse.

Forrige uke fikk denne tilliten et nytt skudd for baugen.  Myndighetene hadde nærmest gjennom en bisetning latt landets elite snike i vaksinekøen, sånn like før ferien. Nå kan det anføres mange gode grunner til denne skjevfordelingen, men det rotet som oppsto med noen som ville og noen som ikke ville ha vaksinen, skapte et inntrykk av at også de på innsiden opplevde det hele både unødvendig og urimelig. Man blir jo litt skeptisk når en av de første som går ut for å forsvare vedtaket er Ernas spinndoktor fra First House. Hadde dette vært gjennomført i begynnelsen av vaksineringen, da utviklingen av  pandemien fremdeles var uoversiktlig og truende,  med rimelig tid mellom offentliggjøring og gjennomføring, tror jeg de færreste hadde reagert.

Mitt hovedpoeng er at dette rotet, uansett hvem som hadde rett, er en ny flekk som er med å forvitre tillitsforholdet mellom oss og de der oppe.

Heldigvis har vi fremdeles en del å gå på. Fremdeles har vi stor tillit til de som styrer her i Norge i motsetning til  Italia. Betegnende var det at en av våre beste venner i Italia kontaktet meg da forvirringen rundt pandemien var på sitt sterkeste. Han spurte meg om hva norske myndigheter sa om situasjonen i Europa. De stolte mer på Erna enn sine egne ledere. Det er da noe.

Torino – 15 år i Piemonte – del 25

0

Torino med den kuppelen på Filmmuseet. I bakgrunnen Alpene. Foto Adobe Stock

Selv om våre gjester ofte ville henge rundt Casa Karen hele dagen, var det også populært med dagsturer med Bodil som sjåfør og guide. Var det storbybesøk man ønsket, ble det gjerne tur til Torino, en kjøretur på rundt en time.

Torino er Piemontes hovedstad. En av de vakreste storbyene i Europa og full av historie.

Det som slår en er at byen ikke har noen  gamle by som mange storbyer. Her har man hatt en arkitektonisk plan for hele sentrum, som man har hold seg til, og veksten har skjedd innenfor dette. Sentrum er med få unntak herlig fri for modernistiske kontorblokker. Fornyelse har skjedd, men innenfor de gamle fasadene. Her trengs i så måte intet norsk arkitekturopprør.

Torino var landets hovedstad etter Italias samling i 1861. Senere ble dette flyttet til Roma. Torino og det kongelige slottet der var også hjemmet til historiens lengste kongeslekt, Huset Savoi. Familien regjerte enten som grever, hertuger eller konger i over 40 slektsledd fra år 1003 fram til kong Umberto den andre. Han ble kastet som konge i 1946, da Italia valgte republikk som styringsform.

Det Kongelige slott i Torino, nå et museum, midt i byen, er absolutt verdt et besøk. Også slottskapellet, som ligger like bak, er en stor turistattraksjon. Her blir Likkledet oppbevart. Originalen skal neste gang vises fram i 2025. I mellomtiden henger en kopi på veggen i kirken.

Likkledet i Torinoi. Foto Adobe stock

I motsetning til hva mange tror, har den offisielle Katolske kirke aldri trodd at likkledet er en ekte avbildning av den døde Jesus. De ser den mer som et Ikon. Men det er stadig noen som jobber for å bevise dens ekthet.

Så må man også gjøre et besøk på en av de flotte kafeene rundt Piazza San Carlo.

Tre unike attraksjoner kan man også få med seg. Det ene er filmmuseet, Museo Nazionale del Cinema, som med sitt karakteristiske tårn er byens mest kjente landemerke. Selv om det er hovedvekt på Italias egen filmhistorie, kan du oppleve utviklingen av filmteknikk fra de første filmkameraer og kjente filmdekorer fra hele verden. Virkelig en imponerende samling.

Så har vi det egyptiske museet, Museo Egizio, som har den største samling av mumier og andre historiske gjenstander  utenfor Egypt. Samlingen startet opp i 1753. De seneste gjenstandene er fra utgraving i 1920.

Til slutt vil jeg nevne Fiat-museet, eller Centro Storica Fiat. Og det handler ikke bare om biler. Fiat har produsert alt fra fly, tog, traktorer, sykler, vaskemaskiner, kjøleskap, krigsteknologi, og til og med skipsmotorer.  

FIAT er forbokstavene til Fabbrica Italiana Automobili Torino

Det var Giovanni Agnelli som grunnla det hele i 1899.  Hans barnebarn Gianni Agnelli var styreformann i Fiat fra 1966 til sin død i januar 2003. Da overtok Gianni’s bror Umberto Agnelli ledelsen, men bare for et år. Så døde han. Da ble det Giannis barnebarn, John Elkann, som i en alder av 28 år overtok roret av konsernet og styrer det den dag i dag.

Umberto Agnellis sønn Andrea Agnelli fikk derimot fotballklubben Juventus å styre. Joda, det er fyren som kom på ideen om fotballens Super Leage i Europa. Ikke det mest populære medlem av Agnellifamilien for tiden.

Pizzaovn under portikoen – 15 år i Piemonte – del 24

1

Portikoen utenfor Pantheon i Roma. Foto: Roberta Dragan, CC BY-SA 2.5

Portiko eller porticus på latin, betyr en søyleprydet inngang foran en bygning. En av de eldste og mest kjente er portikoen foran Pantheon i Roma. Andre kjente portiko’er finner du ved inngangspartiet til USA’s høyesterett, og Universitetets aula i Oslo.

Casa Karen hadde også sin portiko. Her holdt kyrene på gården til i gamle dager. Her kunne de stå i skyggen på de varmeste dagene. Vi fikk laget et langbord, hvor gjestene i sommerhalvåret  hadde frokost, lunsj og middager.

I enden av portikoen lå en liten bod. Den hadde tre etasjer. I gamle dager hadde de gris i første, høns i andre og dueslag på toppen. Det slo oss at dette måtte kunne bygges om til en pizzaovn.

Nederst i portikoen lå boden med den gamle åpningene for hønene. Dette måtte være et perfekt sted for en pizzaovn.

Franco, byggmesteren vår, var enig. Han tømte boden for innhold og bygget opp ovnen på innsiden. Han skaffet en iglo av ildfast tegl som det det ble støpt rundt.  Det var murvegger på nesten meteren som kunne ta opp og holde på varmen lenge.

Første gang vi fyrte opp, måtte det skje langsomt. I mange dager hold vi den på i underkant av hundre grader. På den måten ble fuktigheten i muren rundt ovnen langsom fjernet. En for rask og voldsom oppvarming av en ny pizzaovn, kunne resultere i eksplosjon på grunn av vanndamp. Når den først var brukt, trengte vi bare å varme opp en 6 – 7 timer for å kunne presse god nok varme ut i veggene. De første timene fyrte vi moderat, men siste time stormfyrte vi for å få godt med varme. Pizza trenger 350 til 400 grader.

Det er viktig å bruke ved som har god varmekapasitet uten å gnistre. I Italia foretrekker de bøk.  I norske bakerovner raker man ut all ved og aske fra bakerovnen,  før brød og bakverk legges inn. Her trenger man ikke så ekstrem høy varme. I en pizzaovn skyver man den brennende veden til sidene, slik at pizzaen kan stekes i midten.  Så fortsetter man å legge in vedkubber på sidene for å opprettholde flammene. Den brennende veden tjener dessuten som ovnslampe, så man kan følge med mens pizzaen stekes. Når man ovnen er varm nok, ruller man en våt fille rundt en kost, for å fjerne det meste av soten på bunnen.

Pizzadeigen er delt i boller på ca 200gr. Når den kjevles ut, gir det en standardstørrelse på 30 cm i diameter.

Vi starter med en prøvepizza. Det er en pizza uten fyll for å sjekke temperaturen. På pizzaspaden drysser vi litt semulegryn før vi legger på pizzabunnen. Semulegrynene tjener som rullelager slik at pizzaen lett sklir av spaden inne i ovnen.

Er pizzaen godt stekt, får den en god og sprø bunn i løpet av et par minutter. En slik hvit prøvepizza er kjempegod med bare litt olivenolje og maldonsalt etter ferdig stekt.

Her har pizzaen fått et lag med tomatsaus og mozzarella. Da er vi klar for tooping.

Vanligvis starter vi med å smøre utover en sleiv med tomatsaus som fordeles over pizzaen. Dette toppes med en neve revet mozzarella. Så lot vi gjestene velge ytterligere topping, som for eksempel skinke, oliven, artisjokk eller sopp.

Det er lurt og ikke ha for mye på. Det er også viktig å arbeide raskt. Hvis ikke, vil sausen trekke ned i deigen og gjøre det vanskelig å få pizzaen av spaden inne i ovnen. Resultat kan da bli som en sammenrullet vaskefille.

Under finner du oppskrift på pizzadeig. Og nederst: En god oppskrift på tomatsausen i et tidligere innlegg.

PIZZADEIG

Våre italienske venner er opptatt av at deigen skal få heve lenge, gjerne natten over. Det er godt for fordøyelsen mener de.

Dette trenger du:

Dette trenger du for tre pizzaer.

1 ss melis

15 gr fersk gjær

2,2 dl vann

450gr hvetemel

½ ts salt

3ss olivenolje

Dette gjør du:

Ha gjær, melis og 1cl av vannet i en bolle og rør om. La det stå til det begynner å boble. Ha denne blandingen sammen med resten av ingrediensene og bland godt.

Når den har samlet seg elter du den videre i 5-8 minutter. La deigen heve i et par timer til den er blitt dobbelt så stor.

Nå deler du deigen i porsjonsstykker/boller a’ ca 200 gr. Legg dem i lanpanne, pensle med olje, legg over plastfilm og sett i kjøleskapet, gjerne natten over.

Ta den ut et par timer før du skal bruke den.

PIZZADEIG

https://www.4kapittel.no/pizza-margharita-tomatsaus/