Press "Enter" to skip to content

Posts published in “15 år i Piemonte”

Lago di Orta – 15 år i Piemonte

0

Etter to ukers tur til Agliano er vi tilbake i Norge. Det har vært to hektiske uker, der jeg blant annet arrangerte bryllupsmiddag for en tidligere ansatt som hadde valgt å feire bryllupet i Italia. Sammen med min gode kokkevenn Gino laget vi et typisk Italiensk bryllup, med aperitivo med masse fingermat og 5 retters middag. Og som tradisjonen er her nede, ingen taler under middagen. I Italia er måltidet hellig. Det skal ikke avbrytes av taler med uforutsigbar lengde, eller sanger, for den del. Nei talene skal skje under aperitivoen, gjerne stående, noe som setter naturlig begrensinger på talenes lengde 😊

Her er jeg i ferd med å lage Burre Blanc til en av forrettene.

Da vi i 2004 fant ut at vi skulle kjøpe hus i Agliano Terme i Piemonte, var vi opptatt av at Agliano ville være et godt utgangspunkt utflukter til spennende steder i Italia og Europa, som Milano, Venezia, Firenze, Paris, Lyon, Nice, Genova og Wien.

Det tok imidlertid ikke lang tid før vi fant ut at vi ikke trengte å dra langt for å oppleve et helt annerledes miljø. Innenfor 2 timers reisetid fra Agliano er det stadig nye steder å oppleve.

Denne gangen besøkte vi, sammen med våre venner, Monia og Lionello, et sted vi ikke hadde vært før, Lago di Orta, Ortasjøen. Mange kjenner de tre store: Gardasjøen, Comosjøen og Maggioresjøen. Men det er flere mindre, hver med sitt særpreg som man bør få med seg. Ortasjøen er den vestligste av dem, ikke langt fra Maggioresjøen.

Den mest kjente landsbyen er Orta San Giulio som ligger som en halvøy på østsiden av sjøen. Landsbyen er kjent for vakre hus og gode spisesteder.

Ikke vanskelig å finne gode fotomotiv.

I landsbyen ligger den andre av Piemontes to trestjerners restaurant, Villa Crespi, med Christoforo Crespi som eier og kjøkkensjef. Det får bli en annen gang. Denne gang valgte vi Restaurant Venus ved torget i byen. Her var det både ferskvannsfisk og sjømat fra havet på menyen.

På restaurant Venus med Monia og Lionello.

Menyen hadde en rett som het salmerino som viser seg å være røye, kjempegodt.

I skråningen bak Orta San Giulio ligger fjelltoppen og parkanlegget Sacro Monte di Orta. (Ortas hellige fjell) Her finner du 21 kapeller dedikert til Francis of Assisi.

De fleste kapellene inneholder tablåer av skulpturer, som viser hendelser i livet til Francis. Anlegget ble påbegynt i 1583, og sluttført to hundre år senere, i 1788.

Med en kort båttur kommer man til sjøens eneste øy, Isola di San Giulio. Oppkalt etter st. Julius av Novara. Han skal visstnokk startet arbeidet med å reise en kirke på øya rundt år 390. Rester av den gamle kirken er funnet under Basilica di San Giulio. Den ble reist etter krigshandlinger som ødela den gamle. Nåværende kirke ble påbegynt på 12 hundretallet. I krypten under alteret finner man det som er igjen av St. Julius.

Her ligger restene av St. Julius,

Alt dette opplevde vi på en dag en kort biltur fra Agliano.

Gjenåpning av den gamle kirken – 15 år i Piemonte

0

Da er vi tilbake etter nok en tur til vår italienske landsby Agliano Terme. Denne gangen fikk vi være med på åpningen av den nyrestaurerte kirken San Michele. Kirken har for lang tid tilbake vært av-vigslet og brukt til ulike arrangementer. Ikke minst har Barbera Fish Festival brukt lokalene til vinsmaking og servering av mat.

Man har lenge ønsket å gi den gamle kirken en skikkelig overhaling.
Her er den offisielle gjenåpningen med bl.a. borgermester og sponsorer.

I utgangspunktet tenkte jeg at dette vel var trist, at kirker ikke lenger var kirker, men ble brukt til andre ting. Sånn tenker ikke italienere. Tidligere var det nemlig vanlig at en landsby vokste i takt med at nye prester overtok etter de gamle. Da var det hyggelig å kunne feire en ny prest med en ny og større kirke. Slik var det også i Agliano Terme. Da presten i St. Michele døde, bygget landsbyen en ny større kirke like ved,  San Giacomo Maggiore, St. Jakob den store. Denne igjen var bygget på et sted hvor det tidligere hadde stått en kirke.

San Giacomo ligger på den andre siden av det lille torget.

Men det stoppet ikke der. En gang en ny prest kom til landsbyen, mente man det var på sin plass med en enda større kirke. Arbeidet startet, men etter hvert fant man ut at planene var for ambisiøse. I stedet bestemte man seg for å oppgradere den eksisterende kriken, San Giacomo Maggiore.

Men hva skulle man bruke fundamentet for den påbegynte kirken til? Det kan du se selv, om du besøker Agliano Terme. Ved torget Piazza Roma reiser det seg en boligblokk på restene av den planlagte kirken.

Ved Piazza Roma ligger boligblokken som er reist på fundamentet til kirken som aldri ble bygget.

Men går du bort til bygget og ser ned, får du øye på det gamle fundamentet.

Men tilbake til kirken San Michele. I flere år har kommunen og organisasjonen Barbera Agliano søkt om midler for å pusse opp den gamle kirken. I fjor fikk de midlene og nå fikk vi være med på åpningen.

Prosjektet har fått nytt navn og profil. BAart. Det skjer samtidig som man nå satser stort på sosiale medier. Et populært medieselskap fra Veneto, MUVI lab, er engasjert.   

https://www.youtube.com/watch?v=v-knr6_HFw0&t=35s
Slik blir Agliano presentert overfor italienere.

Skal si de satser frist, våre venner i Agliano Terme.

Fra det en til det andre

0

Det er ikke bare en ting å holde på med. Selv om det er langt fram til årets Barbera Fish Festival i oktober, må de viktigste brikker på plass. Derfor har vi tatt oss en tur til Agliano for å samle noen tråder. Mens de fleste i ledelsen her nede er mest opptatt av landsbyens neste festival, Barbera Unplugged, i juni, er det greit at jeg tenker på neste festival i oktober. Mange viktige elementer er på plass allerede, som bl.a. norsk gjestekokk. I løpet av kort tid, vil vi kunne gå ut med et grovt programoppsett. Det er hyggelig å se at det vi startet i 2014 er blitt så populært at de fleste overnattingssteder allerede er fullbooket.

Neste fiskefestival vil være i 2024, altså et 10 årsjubileum. Jeg tenker at det får bli det siste jeg involverer meg i.

Det passet bra å dra til Agliano nå.  Arbeidet med manus til Afrikaprosjektet er ferdig og godkjent. Da er det fint å kunne ta en pause før jeg begynner å fordype meg i regiarbeidet. I dag, om en måned starter vi de siste forberedelsene i Nairobi før opptakene starter 27. juni.  Siste opptaksdag er satt til 15. juli. Så får vi bare håpe vi klarer å holde planen. Det er selvsagt ikke uten en viss risiko vi setter i gang med en stor filmproduksjon midt i et av Nairobis slumområder.

Og når jeg først er her i Agliano, er det hyggelig å kunne hjelpe til hos Lionello, vår vinbonde. Her er vi i gang med å tappe rødvin på flasker. Flasker som kanskje havner på bordet i Villa Karen om noen år. Sånn sett henger alt sammen med alt.

Alfa og Omega

1

Så lenge det er negativt får vi være positive.

Så blir heller ikke denne julen slik vi hadde håpet. Pandemien sørger for at oppmerksomheten blir rettet mot alt annet enn julens budskap. På nettet sørger mediene for kontinuerlig oppdatering. Den ene dagen er det gode nyheter fra et eller annet forskningssenter, den neste er det pessimistiske utsikter fra en eller annen professor. Og vi trykker villig på artiklene og sørger for gode inntekter for nettaviser og andre nettaktører. Det hadde kanskje vært nok å bli oppdatert en gang i blant og ikke flere ganger om dagen.

I katakombene under Roma finner vi dette bildet fra ca år 300.  Her holdt de forfulgte kristne til. For at de ikke skulle bli oppdaget, ga de derfor Jesus ulike navn og symboler, som en fisk, eller med de greske bokstavene Alfa og Omega, som er den første og siste bokstaven i det greske alfabetet. Tanken var at Jesus representerte begynnelsen og slutten.  

Greske bokstaver kan altså brukes til litt av hvert, og nå er det den nye varianten av Covid 19 som har fått navn etter den greske bokstaven Omikron, nummer 15 i alfabetet.

Dagsrevyen hadde for noen dager siden et innslag om uttalen av virusvarianten Omikron. I innslaget møtte vi noen grekere som smilte av den norske uttalen. Bokstaven skal utales åmikrån og ikke med norsk o. Dette med o’en som vi her utaler feil, gjelder for øvrig de fleste Søreuropeisk land. Por Favor (navnet på den spanske språk serien jeg produserte på 70 tallet) skal utaler pår favår . I Frankrike uttales bynavnet Lyon Lyå.

I Italia er det det samme. O utales Å, som Nonna (bestemor)  som uttales Nånna.  Så da våre italienske venner leste Bodil, uttalte de Bådil. O utales nesten unntak som å.

Noe annet man skal være klar over, er at italienere ofte skifter på å sette fornavnet først eller sist. F. eks heter vinfirmaet til Lionello:  Poderi Rosso Giovanni, der Giovanni er farens fornavn og Rosso familienavnet. Italienere flest vet umiddelbart hva som er et typiske italiensk fornavn og etternavn. Når de derimot ser et norsk navn, kan de lett ta feil. Flere syntes Bodil hørtes ut som et passende etternavn, så det gikk en stund før de forsto at jeg ikke uten videre kunne godta å bli kalt Mr. Bådil.

Skulle man få italienere til å utale navnet hennes riktig måtte hun ha skrevet Budil. U på italiensk uttales o. En murer, muratore uttales moratåre.

Har du lært deg  O og U uttalen kommer du langt.  Neste steg vil være å lære seg uttalereglene for C og G. Det er nok å bryne seg på.

Utsikt fra Casa Karen for noen år siden.

Snøen har lagt seg her i Larvik, og i Agliano håper de også på et godt snølag i løpet av vinteren. Dette ikke minst for vinmarken. Siden markene gjerne ligger i skråninger, renner regnvannet fort vekk, så det ikke får trukket ned i grunnen. Når snøen smelter, skjer det så sakte at vannet ikke renner vekk, men trekker ned til dy dypeste røttene.

Med disse refleksjonene ønsker jeg alle bloggvenner en God Jul og at han, den første og siste bokstaven i det greske alfabetet, vil komme sterkere tilbake når vi bare blir ferdig med den 15.  

Piemontes hemligheter – 15 år i Piemonte

0

Lago Maggiore Foto Adobe stock

Som jeg har fortalt tidligere, startet jakten på årtusenskiftet på et feriehus i Sør Europa, i Provence i Frankrike. Det hadde lenge vært et populært område for nordmenn som ønsket seg et hus ved Middelhavet. Det var også der vi startet vår jakt. Etter flere år på leting i Frankrike endte vi i stedet opp i Toscana. Men det ble for dyrt for oss. På vei hjem fra Toscana passerte vi Piemonte, en region som var lite kjent blant nordmenn på den tiden. Bortsett fra vinentusiaster som selvsagt kjente områdene rundt Alba, Barbaresco og Barolo.  Et vakkert område, men kunne det være et sted for oss.

Et forhold som dro i riktig retning var hvor sentralt Piemonte lå i Europa. Fra landsbyen Agliano, kunne du nå alpene, middelhavstrand og storby som Milano innen 1,5 time med bil. Ville man lenger, var det 3 timer til Nice, 3,5 timer til Venezia, 7 timer til Roma og 8 timer til Paris.  

Og de første årene brukte vi Casa Karen som utgangspunkt for turer rundt i Europa.

Men så oppdaget vi at også Piemonte hadde mange steder verdt en reise. Det første vi forelsket oss i var Lago Maggiore, den vestligste av Italias nordlige innsjøer. Utrolig vakker, der den ligger ved foten av de Sveitsiske alper. En av de vakreste byene er Stresa. Et turiststed med lange tradisjoner for italienere.  Rett utenfor byen ligger de to øyene Lago Pescatori (Fiskernes øy) og Isola Bella (Den vakre øya) På Lago Pescatori er det en rekke gode restauranter, bl.a  Villa Toscanini Trattoria. Der har man god utsikt til Isloa Bella, med slottet og den berømte hagen, - for mange målet med reisen til Lago Maggiore.

Hagen på Isola Bella Adobe stock

Vi kan nevn en rekke slike fantastiske reisemål innen Piemonte, og det er mye vi ennå ikke har fått besøkt. For regionen rommer mange hemmeligheter de fleste ikke vet om

Valdensere

I dalførene vest for Torino holder valdenserne til. Det er en kristen bevegelse som kom i opposisjon til den Katolske kirke lenge før reformasjonen. Jeg trodde lenge navnet stammet fra at de bodde i dalene, (nelle valli), men navnet stammer fra grunnleggeren Peter Waldo som kom fra Lyon i Frankrike rundt år 1150 . På grunn av forfølgelse rømte han med sine tilhengere opp i alpene, og fikk av den katolske kirke en viss aksept hvis de holdt seg i høyden og ikke trakk ned i lavlandet.

Skjermdump fra deres nettside

Bortsett fra noen mindre avleggere her og der i Italia og andre steder, holder de fremdeles til her i dalene vest for Torino. Jeg har hørt at de noen steder holder en litt gammeldags livsstil, om ikke akkurat så ekstremt som The Amish People i USA.

Monte Verità

Stedet ligger i grenseområdet mellom Italia og Sveits. Her holdt forløperne til Hippiebevegelsen til. En vakker plass med utsikt til Lago Maggiore. Stedet var på begynnelsen av 1900 tallet et samlingssted for en rekke ulike grupperinger, fra anarkister og kunstnere til nudister. Kjente personer som Karl Jung, Rudolf Steiner og Max Weber frekventerte stedet ofte. Stedet inneholder nå et kultursenter som  presentere stedets merkelige historie

https://www.facebook.com/monteveritaascona

Damanhur

Det siste av merkelige fenomener du kan besøke i Piemonte, er en gruppe som heter Damanhur Foundation.   Det er en new-agde økologisk gruppe som holder til i et område ved Torino. Der styrer de seg selv, med egen valuta, egne lover og administrasjon.  Grunnleggeren er Oberto Airaudi, hans damanhuranske navn er Falco Tarassaco. Innbyggerne velger egne navn etter dyr og planter.

Foto Tripadvisor

Damanhur har ca 800 innbyggere.  De er særlig kjent for sine vakre templer som liggere nede i grunnen og er blitt gravd ut for hånd. Her kommer du til deres hjemmeside.

https://damanhur.travel/

Og vi som trodde Piemonte var et greit utgangspunkt for å oppleve spennende ting andre steder.