Ikke før hadde man åpnet det nye store fjernsynshuset, før man forsto at det var for lite. I påvente av nye permanente bygg, satte man opp kontorbrakker. Mot Blindernveien la man kontorbrakka for Underholdningsavdelingen, og rett ved Fjernsynshuset brakka for Opplysningsavdelingen. Og det var i denne brakka jeg fikk mitt første kontor som producer. I andre etasje holdt programredaktør Oddvar Foss, resten ledelsen og de fleste av programlederne til. I første etasje satt de som laget egne dokumentarprogram som Per Simonnæs, Lise Foss og Sten- Rune Sterner m.fl. Så var det oss som jobbet med regi for programlederne i andre etasje, som Are Fiva og Jan Størseth. Her satt også de fleste skriptene. Det var en utrolig dyktig gjeng med jenter som kunne alt fra produksjonsplanlegging, kontinuitetskripting og flerkameraskripting, som Janne Schønheyder, Solveig Tallaksen og Grete Rypdal. Sistnevnte skulle bli min faste skript til jeg sluttet som ansatt i NRK.
Avdelingen var ikke større enn at vi fylte en halv Moelvenbrakke. Men det var likevel en spesiell gruppe mennesker som bodde her og satte dagsorden i Norge på 70 tallet: bl.a som Ragnar Baartvedt, Per Øyvind Heradstveit, Olav Øverland, Ebbe Ording, Sverre Tinnå, Mette Jansson, Kjell Arnljot Wig, Ingrid Espelid og Toralf Thoresen.
Det var altså her jeg som 24åring som skulle fylle rollen som producer. Etter en del oppdrag med filminnslag til magasinprogram, og så et helt dokumentarprogram på film, kom turen til studioproduksjon. Det ble en større utfordring. En del av de gamle kamerafolkene var skeptisk til unggutten. Noen forsøkte endatil å hindre at jeg fikk jobbe. De mente at jeg ikke hadde den riktige utdanningen.
Bakgrunnen var nok at den engelske måtene å styre regien på ikke helt stemte med den norske. Men det gikk seg til, og etter en kort tid ble jeg en rutinert studioproducer. Men så langt bare for opptak som ble sendt på et senere tidspunkt.
Etter noen måneder med studioproduksjoner, var tiden inne for min første direktesending. Det var en OB sending fra en misjonskirke i Drammen. Tinnå var med som fadder. Han sto bak meg i regibussen, klar til å ta over om jeg besvimte. Det hadde nemlig skjedd med noen som hadde direktesending for første gang.
Det tekniske utstyret var selvsagt mye enklere den gang enn nå. Vi hadde ikke direkte kontakt med sendeleder i Oslo, bare et lite reise TV som sto på toppen av monitorene foran miksepulten. Så da det nærmet seg sendingen fulgte vi med på hallodamen. Pulsen slo veldig da hun sa «.. og dermed setter vi over til Drammen.» Så gikk skjermen i svart, og jeg visste at det var min svarte skjerm som lå der oppe på reise Tv’en. Og den ville forbli svart om jeg ikke sa noe. «Kamera 2 – Fade opp – Que!» Og dermed var vi i gang. Resten gikk nesten av seg selv.
Direktesendinger var et riktig kikk. Du forberedte deg i lang tid og forberedelsesarbeidet blir mer og mer intenst fram til sending. Så full konsentrasjon mens man er på lufta. Deretter er det som ballongen tømmes og du svever i tomme lufta.
Av alle personlighetene i andre etasje, var kanskje Einar Johannessen den underligste. Han var egentlig veterinær og ble ansatt for å ta seg av program om landbruk. Men det ble det heller lite av. For det var nok lege han hadde ønsket å bli, og det var derfor det var leger han ønsket seg i studio. Gjerne med lange titler. Han må ha vært en av de siste som brukte De-formen i NRK.
Han var elskverdigheten selv om vi feilte noe, særlig hvis det var en av skriptene som hadde en eller annen diffus plage. Da skrev han gladelig ut en resept for X’s hund.
Han fikk en litt sørgelig sorti i NRK da det ble oppdaget at han hadde fått månedlig honorar fra Kreftforeningen i tillegg til sin NRK-lønn. Bjartmar Gjerde sørget for at han ikke kom tilbake på skjermen så lenge han var kringkastingssjef.
Men én ting kunne man ikke ta fra Herr Johannessen. Du kunne nevne hvilken som helst norsk by, og han ville gi deg navnet på det beste konditoriet og deres beste bakverk.