Å starte renovering av et gammelt hus i Italia er en interessant erfaring.
Første gang vi besøkte det som skulle bli Casa Karen, så det det hele rimelig overkommelig ut. Jeg mener det med oppussing. Var det ikke bare sjarmerende og pittoresk at det beholdt sitt gamle preg? Var det ikke bare å gi veggene et strøk maling og bytte ut defekte møbler? Og så var det da ingen hast. Vi kunne da godt leve litt enkelt en stund.
Det første jeg måtte undersøke var det elektriske anlegget. Var det kanskje nødvendig å gjøre noe med det? Jeg vandret rundt på leting etter sikringsboksen, men fant den ikke. På utsiden hang en boks med inntakssikring og strømmåler. Fra den gikk en ledning gjennom veggen til et nøste av ledninger som spredte seg rundt i huset. Intet sikringsskap. Så inntakssikringen på 15 Amp gjaldt for hele huset. Var vi heldige, kunne vi ha lyset på i de fleste rommene. Hva gjelder oppvaskmaskin, strykejern, vaskemaskin og tørketrommel, måtte de brukes en av gangen.
Sånn så det ut da vi startet med arbeidet. Uten alle venner som hjalp til, hadde det ikke gått.
Når det gjaldt veggene som skulle males, startet vi med å koste ned spindelvev og støv. Mere skulle ikke til før murpussen falt av i store flak. Arbeidet ville tydeligvis bli mye mer omfattende enn først antatt.
Etter litt fundering, kom vi fram til at vi ville trenge håndverkere til deler av jobben. Resten ville vi i første omgang prøve å gjøre selv, kanskje med litt dugnadshjelp. Vi valgte å sette bort arbeidet med nytt strømanlegg og bygging av nytt bad og kjøkken.
Å renovere et murhus fra 1860 i Italia byr på en rekke utfordringer. Det første gjelder fukt. Det er verken grunnmur eller fuktsperre. De porøse mursteinene står rett på leirjorda, og gulvflisene i sand, også rett på jorda. Fordelen ved å bygge slik, er at fuktigheten fra jorda stiger opp under den varme sommeren, og er med å kjøle ned rommene. Ulempen er at fuktigheten gjør at murpuss og maling etter kort tid lett flasser av. Så for de rommene vi skulle male, var det bare å slå ned mest mulig av pussen. Så var det å legge på ny puss der vi fikk ned det meste av den gamle pussen, og sparkle der hvor det meste av den gamle pussen hang igjen.
Året etter oppdaget vi flere sprekker i veggene der vi mente å ha gjort et godt grunnarbeid. Var huset i ferd med å ramle sammen? «Velkommen til Italia» sa Eli Anne, eiendomsmegleren. «Dette er helt normalt i gamle murhus. Mangel på grunnmur og armering gjør at murhus bygget rett på leirjorda alltid vil være litt i bevegelse og gi sprekkdannelser.» Noe vi bare måtte lære å leve med.
Slik så det ut etter den første renoveringen.
To år etter at vi hadde kjøpt huset, var resultatet såpass at vi kunne dra ned en gang i mellom og bare kose oss. Ikke ta på arbeidsantrekket med en gang. Vi var begge i jobb, og tenkte at vi skulle prøve å leie ut huset når vi ikke var der. Vi laget en trykksak og delte ut til kjente og halvkjente, og noe utleie fikk vi. Men vi la ikke så veldig mye arbeid ned i det. Casa Karen skulle jo først å fremst være vårt feriested, for oss, vår familie og venner.
Vi hadde selvsagt regnet med at vi kom i orden før det hadde gått to år, men sånn ble det ikke. Mange av våre venner som har kjøpt hus der nede og forventet en rask renovering har neste alle blitt skuffet. Ting tar tid, og ikke minst i Italia.