Foto Adobe Stock
En greie jeg gjennomførte når jeg produserte program for fjernsyn, var å vise en kladd, eller forredigering av programmet for noen. Etter at de hadde sett det, var det første jeg spurte om: Hvor langt var det? De syntes spørsmålet var underlig. Var det så viktig? For meg var det uhyre viktig. Trodde de programmet var 20 minutter, mens det egentlig var 25, var jeg meget fornøyd. Syntes de det var 30, var det en indikasjon på at programmet ikke var fengslende nok. Da var det bare å jobbe videre med redigeringen.
Og dette er bare et av en rekke tidsaspekt en filmskaper/produsent må forholde seg til. Ja, for alle andre også, egentlig. Det jeg beskrev over, kan vi kalle følt programlengde i forhold til den reelle programlengde. Innen vårt 25 minutter lange program kan vi så manipulere med tid, det vi kaller filmtid. Noen ganger utspiller programmet seg i samme tempo som i virkeligheten den beskriver, det vi kaller realtid. Programmet er på 25 minutter og viser hva som skjedde i løpet av 25 minutter. Men ofte driver vi med tidsforkorting. Det betyr at vi i løpet de 25 minuttene beskriver noe som har skjedd i løpet av dager eller år. Vi kan også drive med tidsforlenging, der vi gjennom redigering eller slow motion strekker ut en hendelse over tid.
Jeg husker jeg som barn tenkte på tiden som en langt målebånd der tiden beveget seg sakte bortover. Kikket man ned på målbåndet så ser man hvor langt man hadde kommet, hva klokken var blitt. Det ble litt kluss når man oppdaget at man hadde ulike klokkeslett verden rundt. Det løste jeg ved at tiden var et tog som beveget seg bortover målebåndet. Satt man i ulike vogner i tidstoget, fikk man selvsagt ulike avlesinger. Men alt hang sammen. Målbåndet var det samme, og gjaldt for hele universet. Det man senere lærte å kalle universell tid.
Tid og klokkeslett var viktig å holde styr på, hvis ikke kunne man gå glipp av lørdagsbarnetimen. Å være ute og så glemme klokken en lørdag ettermiddag var katastrofalt. Man kunne miste noe så viktig som siste episode av Stompa eller Tulutta og Makronelle.
https://radio.nrk.no/serie/tulutta-og-makronelle/MKTT58001358
Husker du ikke Tulutta og Makronelle? Her får du gjenhør fra NRK arkivet.
Man hadde respekt og ærbødighet for tid og klokker. I gamlestue har vi stående den store klokka etter farfar. Jeg husker godt når jeg besøkte ham i Bendiks kleiv i Arendal. Hver ettermiddag sammenlignet han den gamle klokken med sitt eget lommeur. En klokke var en alvorlig og livsviktig innretning. Det visste han godt fra sin tid som styrmann i begynnelsen av 1900 tallet. Klokken var avgjørende for å finne ut hvor man var på havet. Uten GPS var de helt prisgitt samspill mellom sekstant, en nøyaktig klokke og sine tabeller.
Klokkene stilte farfar etter tidssignalet i NRK. Det styrte alle klokkene i Norge. De igjen fikk rett tid fra et atomur i Tyskland. Men rundt 2010 var det slutt. Ved overgang til DAB og internett ble det så mye forsinkelse under sendingen at hele vitsen falt bort.
Senere møtte man fysikken som rotet det hele til. Alt kom an på alt og tid var relativ. Avhengig av plassering og fart i universet, kunne tiden oppføre seg forskjellig fra det ene stedet til det andre. Kort sagt, jo eldre man blir, desto mindre fatter man av dette med tid.
Mange Afrikanske kulturer snakker om den store og den lille tid. Den lille tid er det som har vært og det som skal komme. Den store tid er det som skjer nå. I det ligger at fortid og fremtid er mindre viktig enn dagen i dag.
Kanskje det er den beste måten å forholde seg til dette med tid. Kanskje er det det som ligger i uttrykket, eller burde ligge i uttrykke : Å ta seg god tid.