For farfargenerasjonen var det å få hyre på seilskip et godt tegne på at du var blitt voksen. (Foto Adobe Stock)
Det er en stund siden jeg har skrevet noe i kapittelet om etterkrigsgenerasjonen. Jeg har så langt fortalt om de første barneår, om utfordringer som pastorsønn stadig å være på flyttefot. Og jeg har fortalt om hvordan de siste årene i realskole og gymnas, på mange måter ble en opptur. Etter endt russetid var jeg klar for neste steg.
I gamle dager var ungdom et ukjent begrep. Man gikk direkte fra å være gutt til voksen mann. Konfirmasjonen var vendepunktet. Farfar Nils Mørland ble kort tid etter konfirmasjonen rodd ut til et seilskip som lå ved Tromøya utenfor Arendal. Med en kiste med det aller viktigste, og en halmmadrass, startet han på sin første jobb om bord.
Rester av konfirmasjonens betydning møtte jeg fremdeles på begynnelsen av 60-tallet. Man ble kledd opp med hatt og frakk, og viktige voksenmarkører som slipsnål, skjorteknapper og sølvpenn lå på gavebordet.
Men som 15 åring ble vi fremdeles behandlet som barn. Den nye overgangsriten vi så frem til, var Myndighetsdagen, den dagen man fylte 21 år. Å bli myndig betød at man kunne inngå juridisk bindende avtaler uten bruk av verge. En ny overgangsrite var det imidlertid ikke. Det var faktisk Magnus Lagabøte som innførte myndighetsalder eller lagalder som det het, i 1274. Den var da 20 år. I 1619 ble den hevet til 25 år og i 1869 til 21 år. 12. februar 1969 skulle jeg hatt min myndighetsdag, men den fikk jeg ikke feiret. 1.januar i 1969 ble myndighetsalderen senket til 20 år. 695 år etter Magnus Lagabøte hadde innført 20års myndighetsalder, første gang.
Sånn sett har jeg aldri blitt myndig.
Siden har myndighetsalderen sunket til 18 år. Det skjedde i 1979.
Men noen av oss hadde også en annen overgangsrite å se fram til, Examen Artium. I 1968 var det 11 665 som besto Examen Artium i Norge, og jeg var en av dem. For oss var det et vel så viktig et voksenkriterium som noe annet. Man hadde gått på gymnasiet, fått studentluen og skulle til Oslo Universitet for å studere. Omgitt av alle disse latinske begrepene forsøkte vi å se på oss selv som voksne mennesker. For vår foreldre og besteforeldregenerasjon var nok dette enda større. For mange av dem hadde tanken om studenttilværelse bare vært en fjern drøm.
I 1968 var den litt opphøyde statusen for alt dette allerede begynt å blekne. Det var da også et av de siste årene man gikk rundt med sin studentlue 17.mai, om man ikke var lærer og gikk med klassen sin i barnetoget.
Under immatrikuleringen på universitetsplassen høsten 1968, var det siste gang jeg gikk med studentluen. Lenge lå den på loftet, men nå er den kastet.